Nye takter

Åge Aleksandersen 70 år - anmeldelse

Åge Aleksandersen ble hyllet med en stor festforestilling før hans 70-årsdag. Lørdag sendes konserten på NRK1. Lørdagsunderholdningen har ikke vært koseligere på svært lenge.

Bilde 1 av 4

Festkonserten for Åges 70-årsdag gikk av stabelen 5. mars i Trondheim, i regi av Rockheim. Kvelden begynte rørende flott med Åge selv som framførte «14 Pages» sammen med medlemmer av Prudence. Per Erik Wallum døde i 1990, men her fyller hans barn Kine og Stian Wallum plassen, og selv om Terje Tysland glimrer med sitt fravær hører vi med en gang et ekko av gammel storhet. Etterpå fulgte en lang rekke artister som ble holdt hemmelig fram til de sto på scenen, selv om mange av dem er akkurat de man kunne vente seg ville være med på en så stor anledning.

Etter å ha satt i gang showet selv blir Åge Aleksandersen plassert i en sofa, i en slags stue på en liten sidescene. Programleder Bjarte Hjelmeland ønsker velkommen til fest for høvdingen av norsk rock, som selv slår fast at «en klapp på skuldra fra en kollega er likast». Han forteller om hvordan det hele startet, i skolemusikken, før mora fikk fortalt at «Han Åge, han é totalt umusikalsk. Dette é dødfødt». Siden skal vi i en og en halv time høre at det ikke var så ille med musikaliteten likevel.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Mange store artister har fått slike konserter til sin ære i årenes løp, men bare de største, som Bob Dylan, Bruce Springsteen, Freddie Mercury og Frank Sinatra. Jeg lurer alltid på hvordan det egentlig er å sitte der og høre kollegene gå gjennom sangene som best de kan (Freddie Mercury slapp dette). Jeg aner at det kan være en litt anstrengende opplevelse, det er ikke sikkert at alle er like likandes for opphavsmannen, men hva er det egentlig å mislike her?

Første gjest er Odd Nordstoga som framfører «Fire pils og en pizza». Nordstoga er en av dem som har markert seg aller best med norskspråklig musikk i det nye århundret, og man blir jo sittende og lure på hvordan hele dette segmentet hadde sett ut uten at Åge hadde gått opp løypa først. Sannsynligvis hadde Nordstoga og de andre vært her likevel etter hvert, men Åge gjorde veien lettere å gå, og det er ikke rart at så mange av dem som har fulgt i fotsporene er med på denne feiringen.

Les også: De har vært på haugevis av Åge-Aleksandersen-konserter hvert eneste år siden 1977

Trioen Øystein Sunde, Halvdan Sivertsen og Magnus Grønneberg framfører «Rio de Janeiro», som en hilsen fra alle turnerende musikere. Frontlinja i Dance With A Stanger, Elg og Frode Alnæs, spiller en tøff versjon av «Langt igjen til Royal Albert Hall». – Ikke dårlig gjort å ende opp som en kulisse, sier Ole Paus til Åge Aleksandersen, der han sitter i sofaen sin. Paus spiller «Akkurat nå», som kan ha vært et forbilde for hans egen «Mitt lille land», og han bytter ut siste linja med «Akkurat nå fyller Åge 70 år».

Les også: Derfor viste Åge Aleksandersen finger'n

En av de mest intense stundene er med Mari Boine, som synger «Fremmed Fugl», «Oarbbis Leat» på samisk. Hun forteller at hun kjenner seg igjen i Åges historie, det at man ikke alltid føler seg innafor og en del av det gode selskap, men står på selv om man kommer fra dårligere kår. Det handler om empati, solidaritet for dem som ikke har det så bra, en sang om å være på flukt, om et menneske med følelser, savn og lengsel.

Vi skal ikke avsløre alt som skjer i løpet av denne konserten. Men noen av innslagene fortjener en nærmere forklaring enn de får på TV. Far og sønn Stein og Christian Ingebrigtsen framfører «Levva Livet». Ikke opplagte navn å ha med i dette selskapet, hvis man ikke husker at Stein Ingebrigtsen tok med seg Prudence ut i landet som backingband, lenge før de hadde fått egne bein å stå på. Anders Jektvik spiller «Rampa», hans egen sang, som handler om da han som ung nykommer delte garderobe med Åge før en lokal konsert på Rampa i Hommelvik, og uheldigvis sølte cola på gitarkassen til det store forbildet. Som ikke ble blid! Sangen er derfor ikke akkurat en hyllest i seg selv, men Åge tok den med godt humør, og skrev den humørfylte «Sangen om Rampa» som svar. Og nå starter Jektvik med å si «unnskyld». Så nå vet dere det.

Les også: Åge bak scenen

En av de store høytidsstundene kommer når Åge selv går på scenen igjen, og synger «Skin sola» sammen med Ingebjørg Bratland, en duett som også kommer ut på singel i en studioinnspilling i jubileets anledning. Dette danner en overgang til at Åge selv tar kvelden i havn sammen med Sambandet. Han hilser typisk nok til medlemmene i sitt første band, Mads inc, til mora som kausjonerte for lån til forsterkere, og til sjømannen som hadde med Chuck Berry-platene til Namsos. Så spiller han sin egen hyllest til forbildet i «Gå gå gå». «Danserinnen» går også ut til kjente i Namsos, en av hans fineste nyere sanger, her i en ekstra fin versjon med hele blåserrekka til Sambandet i full blomst. Helt til slutt er det «Norge, mitt Norge», om kofferten, gitaren, S-posen med sko, og alt det som alltid har vært, og er og blir Åge.

Disse sidene hadde ikke vært hva de er uten at vi skal minne om at Åge Aleksandersen har fått en tilsvarende hyllest før. Dobbeltalbumet «Æ» fra 1992, med tilhørende TV-konsert. 20 artister, med sanger fra helt tilbake til begynnelsen med Prudence, til det da ferske, men omdiskuterte «Laika»-albumet. – Dette er den artigste plateproduksjonen jeg ikke har vært med på, eller som Terje Tysland sa til meg: Det må være snedig å få sangene sine sunget av noen ordentlige artister for en gangs skyld, sa Åge med godt humør den gangen.

Det finnes bindeledd mellom disse to begivenhetene, selv om 27 år er gått: Mari Boine sang «Fremmed fugl» da som nå. Halvdan Sivertsen gjorde «Rio de Janeiro» den gangen også. Bjørn Eidsvåg kom også tilbake gjennom årene, men med en annen sang nå. Den eldste sangen var igjen «14 Pages», som Jørn Hoel og Steinar Albrigtsen framførte som om det var noe de nettopp hadde laget selv. Noen sanger låt helt fantastisk fint. Aller mest «Lys og varme», med Poul Dissing og Brass Brør (senere kjent som Brazz Bros). Plata viste at de senere års kritikk mot Åge som sangskriver ikke hadde vært helt rettferdig. «Æ é trønder æ» kom med The Kids-duoen Dag Ingebrigtsen og Torstein Flakne, i en tolkning vi den gangen mente gikk litt over toppen i en lokalpatriotisme som sangen ikke egentlig anerkjenner.

Les også: Endelig er Åge framme ved Royal Albert Hall

Tittelen «Æ» spilte helt klart på det dialektmessige i sangene, for Åge så på overgangen fra engelsk til trøndersk som den aller viktigste utviklingen i karrieren hans. – Det ble en kampsak å bruke dialekten mot alt som var sentralt plassert i Oslo. Den gangen var det ikke selvfølgelig at folk fra Bergen, Tromsø eller Trondheim fikk gi ut plater. Den kampen er vunnet, sa han. – Åge var med på å muliggjøre rock på dialekt i Norge. Han har bevist at det går å ha noe å si, og samtidig være folkelig på et dans-på-lokalet-nivå. Som en av de få, sa Jan Eggum, i sakens anledning. «Æ» tåler godt et gjenhør etter alle disse årene, men denne fine samlingen er ikke tilgjengelig – ikke på strømmetjenester, ikke på plate. Her bør noen gripe inn!

Mer fra Dagsavisen