Nye takter

Aasen tar jul

Med sine hverdagsskildringer fra offentlig sektor er Emile Aasen blitt en av årets kritikerfavoritter: – Jeg beundrer alle som klarer å ha en A4-jobb.

Bilde 1 av 2

– Jeg er helt klart et produkt av en generasjon der alle har blitt lovet at man kunne bli stjerne. Det er en vrangforestilling. Tenk så tragisk at det skulle bli sånn. Kanskje det er derfor jeg lager musikk. Jeg kunne aldri bare vært en anonym, sier artisten Aasen, også kjent som Emile The Duke, som egentlig heter Emile Leon Livssønn Aasen.

Han tar en tår kaffe og spiser litt av muffinsen, etter å ha frøset seg gjennom filminnspilling med Lars Vaular i sur desembervind på et tak ved Oslo S.

Tar avstand fra tannhjulet

2015 var året flere fikk øya opp Oslo-artisten, da han slo over på morsmål. På albumet «Aasen», med artistnavnet Aasen, serverte han udramatiske, lakoniske betraktninger fra sin 13 år lange tilværelse i offentlig sektor. Et år etter, høsten 2016, kom oppfølgeren «Aasen tar helg». Det endte opp som ett av årets mest kritikerroste album. Da 62 norske kritikere stemte over årets album, i Dagsavisens årlige Kritikertoppen, kom «Aasen tar helg» på en sterk 16.plass. Emile «The Duke» Aasen lager ikke lenger bare musikk for kompisene sine.

I «Aasen tar helg» fikk vi kikke mer bak gardina til Aasens private liv når arbeidstiden var over.

– Jeg beundrer alle de som bare har en A4-jobb i 30 år og er fornøyde, tar en brødskive, og er kjempeglad. «Når jeg kommer hjem, da skal jeg bare slappe av og ha det godt» - det er helt uforståelig for meg. Jeg er ikke et sånt menneske som alltid skulle hjem og slappe av. Jeg skulle alltid hjem og realisere meg selv.

Ikke morsom

– Er det derfor tonen i språket på «Aasen» med vilje er så «offentlig sektorsk»?

– Jeg prøver aldri å være morsom. Helt seriøst. Da jeg spilte inn det første Aasen-albumet var det iallfall null sarkasme der. Jeg prøvde å gjengi åssen det var på jobb. Jeg følte noen ganger når jeg dro på jobb at jeg plutselig snakket annerledes. Og da jeg dro fra jobb, kunne jeg senke skuldrene igjen. Når du blir bevisst på det, blir du ganske lei av deg selv, for du føler du er en skuespiller i det daglige. Det var derfor jeg i det hele tatt fikk ideen om å synge på norsk. Det er klart at det høres ut som planlagt sarkasme, men det er ikke det.

– Men er det en kritikk av byråkratistaten?

– Ja, det er jo egentlig det. Dette er min kritikk mot arbeidslivet generelt. Det at folk faller inn i sporet og lar det skure og gå uten å utvikle seg selv, ikke at det gjelder alle da. Samtidig så har jeg jo egentlig ingenting å kritisere, for jeg har det kjempetrygt og godt, og alt er på stell, og jeg har ingenting å klage på. Man går bare litt lei. Det er kanskje det som er litt ironien som går igjen i hele Aasen-geia, at det er masse problemer med ingenting. Det er typisk av folk som har det for godt, at de begynner å filosofere.

Gjenkjennelig bortskjemt

– Som i det å fremstille kona som sur og ikke vil la deg drikke øl etter jobb?

– Det er ikke kritikk mot kona, egentlig. Mer om sånt som mange kan oppleve som voksen: At når man har kone og barn - ja, jeg har valgt det selv - men åssen skal man overleve det? For egentlig er man et kjempebortskjemt menneske som vil gjøre det man vil. Jeg tror mange kjenner seg igjen i det. Det er latterlig å klage over det man har valgt selv - eller har man tenkt så langt? Det er ikke alltid vi er klare over at vi er i situasjoner der vi velger noe. Plutselig har vi bare levd. Sånne ting er sentralt for hva Aasen handler om. Det handler om frihet.

– Og hva er frihet?

– Det er en illusjon, for man er aldri fri uansett. Hvis man er singel, da kan man finne på å ligge i sofaen og drømme om at «tenk om jeg hadde noen å dele verden med», mens er du ikke-singel kan du ligge og tenke at resten av byen er på fest, men man må ta hensyn. Så man er aldri helt fornøyd. Men jeg er sikker på at man kan bli det. Det er bare å knekke noen mentale koder.

Anti-klimaks

Emile Aasen er selv det motsatte av dramatisk. Han synes selv at det er en stor overflod av drøye tekster, spesielt innen hiphop.

– Jeg synes det er gøy å prøve å lage noe som man kan se på som veldig drøyt, hvis man velger å tolke låta på en bestemt måte. Hvis ikke, kan bestemor til og med humre litt av en låt. Så det er absolutt et forsøk på å nå bredest mulig ut, selv om de som spyr ut frekk hiphop når veldig mange som strømmer mye musikk. Jeg når vel heller ut til resignerte voksne som sier «Har du hørt Aasen? Det er ganske vittig», også hører de på, og så er det ferdig.

Emile Aasen er også fundamentalt imot for mye melankoli i kulturelle uttrykk.

– Det har kanskje med at jeg er et veldig følelsesmenneske. Jeg trenger litt oppløftende musikk som medisin, men det er ikke så mye oppløftende musikk lenger. Mye jeg liker og har vokst opp med fra 60-70-tallet er veldig positivt. James Brown snakket nesten aldri om å være trist, men om å være sterk, det å være stolt, og det å klare seg. Han hadde sine grunner til det. Sånne ting er litt oppløftende å høre på. Vi har kanskje ikke så mye å skrive om i Vesten i dag. Men det jeg skriver, er trist hvis du begynner å skrelle bort lagene og tenker over det jeg sier.

Les også: Naiv, seriøs

Les kritikertoppen her: Årets beste album

På julebord

– Apropos det triste arbeidslivet, hvordan er det på julebord i offentlig sektor?

– Du har alltid et menneske på jobb som aldri stiller opp på lønningspils eller julebord, som alltid har en unnsyldning. Jeg er han. Men det var faktisk fordi jeg jobbet med «Aasen» at jeg aldri kom. Før den tid har jeg vært på julebord. Jeg husker en gang, det var en dame som hele tiden var så sur på jobb, og hun var sur og meggete på julebordet også. Da var det en mannlig kollega av meg, som nå er en veldig profilert radiomann på NRK, som spurte henne om det virkelig var så lenge siden hun hadde fått seg noe. Da ble det enda verre. Litt sånn klassisk julebord, føler jeg. Alkoholen vipper deg over den ene eller andre kanten.

Men Emile Aasen innrømmer at han aldri har vært noe glad i julebord.

– Det handler om at jeg er for grublete, jeg er for mye en observatør til at jeg klarer å bare kaste meg ut i bassenget og plaske naivt rundt i vannet. Jeg blir stående på kanten og se på. Mange er som meg. Man kunne ønsket at man hoppet uti også.

– Hva ønsker du deg til jul?

– Jeg har alt, men jeg ønsker meg en veske til å ha macbooken min i. Nå har jeg hatt macen i en plastpose veldig lenge, og har hatt veldig lyst til å kjøpe den veska. Jeg har hele tiden gått og irritert meg over det, men ut av hensyn til at julen skal bli brukbar, har jeg ventet. God jul ’a!

Mer fra Dagsavisen