KONSERT
Beethovenfinale
Det Norske Kammerorkester
Terje Tønnesen, leder
Leif Ove Andsnes, klaver og spillende leder
Det Norske Solistkor
Grete Pedersen, dirigent
Musikk av Schönberg og Beethoven
Den Norske Opera og Ballett 31. januar 2013
I et fullsatt operahus fredag åpnet Det Norske Kammerorkester med å spille Arnold Schönbergs halvtimeslange Verklärte Nacht stående og uten noter. Å spille dette utenat er krevende. Musikken er fra 1899, og Schönberg har begynt letingen etter en vei ut av det velklingende, ut av det forutsigbare. Musikerne i kammerorkesteret lette også. Vi så øyne som var vendt snart innover i hukommelsen, snart utover for å finne kolleger de skulle være samtidige med. Uten notene var det for alvor synlig hvordan musikken ikke bare er toner i et instrument, men hentes ut av musikernes kropp og minne. På sitt beste dirret en følelse av risiko i rommet som en parallell til Schönbergs uavklarte harmonier.
Plasseringen av musikerne i rekker langs scenekanten bragte oss nærmere hver utøver som individ. Samtidig ble det vanskeligere å få tak i den musikalske helheten. Spillende leder Terje Tønnesen og bratsjist Catherine Bullock var klanglige ankerfester på hver sin side av scenen. Likevel kan selve den musikalske arkitekturen tape i et slikt grep. Schönberg har allerede gjort den utydelig med vilje. Når orkesteret som rom i tillegg brettes ut, finnes det en fare for at musikken flater ut i en kjede av likestilte, intense øyeblikk.
Dette til tross: Verklärte Nacht ble aldri uinteressant eller likegyldig. Ikke minst var det spennende hvordan konsertens siste verk, Beethovens femte klaverkonsert med Leif Ove Andsnes som spillende leder, hadde en annen musikalsk innfallsvinkel. På papiret så dramaturgien umulig ut: Vi startet i symboltung, høyromantisk programmusikk og skulle ende i kantete, wienerklassisk paradishopping. Men det fungerte, fordi Andsnes og orkesteret hoppet paradis med dødsforakt. I aller siste runde av deres Beethoven-samarbeid var tvekampen mellom rom og tid i musikken glassklar. Musikerne kunne vri, vende, holde tilbake og variere tempoet på alle treklangsbrytningene og gjentakelsene uten at arkitekturen noensinne forsvant.
Mellom disse to ytterpunktene fikk orkesteret selskap av Det Norske Solistkor på scenen. Både i Beethovens koralfantasi og Schönbergs Friede auf Erden blandet sangerne seg presist og lett med strykerne og lød som en sømløs utvidelse av instrumentene. Dirigent Grete Pedersen klippet ut klare konturer i Schönbergs fredsbønn. Verkene for orkester og kor hadde imidlertid ikke like tydelige i valg av tolkning som åpningen og avslutningen av konserten. Det samme kunne man savne i klaveret i koralfantasien, der myke linjer som oftest vant over artikulasjon.
Verklärte Nacht flyttet til gjengjeld fjell. Å spille musikk fra det 20. århundre utenat åpner lydvevene i den for publikum på en ny måte. Her har Kammerorkesteret funnet en tilnærming og et repertoar som kan bli en signatur for ensemblet. Dette er et landskap de virkelig bør fortsette å utforske.