75 år med Van Morrison

31. august blir Van Morrison 75 år. En av verdens største stemmer, og en låtskriver som har brukt populærmusikkens mest grunnleggende tradisjoner til å bli noe helt for seg selv.

 

Sommeren han fylte 70 ble Van Morrison adlet, sånn at han nå offisielt er Sir George Ivan Morrison. For noen av oss er han først og fremst Van The Man. Han uttalte etterpå at han gjennom hele karrieren har foretrukket å la musikken snakke for seg, men at det er en ære å bli anerkjent for sin samlede produksjon, og at alle som har fulgt ham skal ha stor takk. Raust fra denne kanten, fra en sanger som har ikke hatt for vane å anerkjenne at han faktisk har et publikum.

Morrison er en av rockens største giganter, til tross for et dobbelt paradoks: Selv om han knapt nok har hatt hits i vanlig forstand er han først og fremst kjent fra samleplatene sine. Og selv om han først og fremst har vært en albumartist har han sjelden solgt veldig mange album. Men så godt som alle er veldig, veldig gode. 

Les også: Eldre liker best gammel musik. Er det ellers noe nytt?

Van Morrison står som et ruvende monument over ei tid da status ikke var så nøye knyttet til popularitetsbarometrene. Da han omsider kom til Norge, som hovedattraksjon på Kalvøya-festivalen i 1979, hadde han gitt ut 10 album, med ei enslig uke på en 19. plass på VG-lista som beste resultat i Norge. Statistikken for Storbritannia og USA er ikke stort bedre: En 32. plass her, en 29. plass der, for noen av hans mest hederskronte utgivelser. Dette er altså ikke plater som har vært å finne i ethvert hjem.


Van Morrison er en artist som tilhører en annen tid. Det går ikke an å forestille seg en tilsvarende karriere i dag: En obsternasig fyr i begynnelsen av 20-årene, som får en viss suksess med et rockeband (Them), som lager ei soloplate («Astral Weeks») som bryter tvert med populærmusikken, og som forsvinner sporløst i markedet. I dag hadde han blitt kastet på gata, overlatt til seg selv. En gang trodde man på slike sangere, ga dem nye sjanser, og fikk mangfoldig igjen i årenes løp.


Jeg kunne forsøkt å si noe om utviklingen i sangene til Van Morrison, men den er ikke så stor. Han kommer alltid tilbake til inspirasjonen fra rhythm and blues, jazz og rock and roll, her er alltid litt irsk folkesang, de forskjellige stilene går over i hverandre, og blir hans egen, evige keltiske soul. Sangene handler veldig ofte om «days gone by», om «gardens wet with rain», og endeløse referanser til «jelly roll». Disse syltetøybollene kommer så ofte igjen i sangene at de kan være en metafor for noe større i livet hans.

Les også: Gode overraskelser fra The Waterboys

Them kom fra gatene i Belfast som et irsk motstykke til The Rolling Stones i 1964. Med en sanger som sto opp mot Mick Jagger og vel så det, først og fremst inspirert av skitten amerikansk rhythm and blues, men raskt klar med egne låter som satte seg i respekt. Amerikaneren Bert Berns hadde skrevet «Twist And Shout» og produsert «Under The Boardwalk» før han kom til London og fikk kontakt med dem i 1964. Berns produserte deres første hit «Baby Please Don't Go», og skrev selv oppfølgeren «Here Comes The Night», som Them tok over etter at Lulus versjon ikke gjorde det så godt som den hadde fortjent.


 «Gloria» var en av Van Morrisons aller første sanger. Den måtte nøye seg med å være B-side på Thems første hit «Baby Please Don't Go» i 1965, men den er kanskje tidens største B-side, siden det knapt finnes større rockeklassikere Them ble fikk plass på plakaten på det som er blitt tidenes mest legendariske award-show - feiringen av NMEs leseravstemning i 1965, med opptredener av Beatles, Stones, The Kinks, Animals, Dusty Springfield og enda noen til. Dette var tider dere, som vi pleier å skrive i slike sammenhenger.


I tillegg til singlene laget Them bare to album. Selv om de aldri ble noen stor hitmaskin er det nok av eksempler på gruppas strålende entusiasme, i en rekke sprutende versjoner av rhythm and blues-favorittene deres. Van Morrison var også tidlig ute med å gjøre vellykkede tolkninger av Bob Dylan («It's All Over Now Baby Blue») og Paul Simon («Richard Corey»). Den sju minutter lange «The Story Of Them Parts 1 & 2» avslørte at Van Morrison hadde store ambisjoner med popmusikkens format.


Mot slutten til Them kom flere antydninger om hva som var i vente, med «Hey Girl» og spesielt «My Lonely Sad Eyes» - sistnevnte den dag i dag en av de mest følsomme sangene Van Morrison han har laget. Det sier ikke så lite. Them ble aldri et konsistent band, men en rekke musikere kom og gikk rundt Van Morrison. Derfor falt de greit fra hverandre da suksessen uteble, og han følte at større oppgaver ventet. 1966 tok Bert Berns ny kontakt med Morrison, og tilbød ham en egen kontrakt.  Berns hadde flyttet tilbake til USA og startet plateselskapet Bang. 
 Den aller mest kjente sangen til Van Morrison er «Brown Eyed Girl». Hans første solosingel, innspilt for Bang i 1967. «Brown Eyed Girl» ble en umiddelbar hit i USA. Morrison trodde meningen var å spille inn låter for tre singler til, men hadde ikke lest kontrakten ordentlig, og oppdaget en dag, nærmest tilfeldig, at han hadde gitt ut albumet «Blowin' Your Mind». Helt siden har det vært delte meninger om dette skulle regnes som Morrisons første soloalbum. Jeg er sannelig ikke sikker selv.


Først i 2017 gikk Van Morrison omsider med på å gi disse innspillingene ut på ordentlig. Han har til og med skrevet en introduksjon til utgivelsen i innleggsheftet. Her avslører han at han har mye mer til overs for platedirektøren, produsenten og låtskriveren Bert Berns enn vi hittil har trodd. «Bert Berns var et geni. En briljant låtskriver med mye sjel, en sånn som ikke finnes lenger», skriver Morrison. Raust fra denne kanten. Morrison benytter i karakteristisk stil anledningen til å skjelle ut dagens platebransje i omslagsteksten sin.

Van Morrison spilte inn åtte sanger på tre dager. som altså fort ble et eget album, uten hans viten og vilje. Mens andre rundt ham ga ut det ene ambisiøst sammensatte albumet etter det andre, kom Morrison med noe som han trodde skulle være singelplater. Han skriver selv at flere av låtene var ment for B-sider, og høres ut som fyllstoff på albumet. Det passer ikke helt inn i denne fortellingen at én av låtene, «T. B. Sheets», er ni minutter lang, en gripende historie om ei jente som holder på å dø av tuberkulose, men hvis Van Morrison sier det, så. Før denne på albumet, etter «Brown Eyed Girl» kommer nydelige «He Ain't Give You None", med sine referanser til «jelly roll» som er blitt en av favorittmetaforene i Morrisons diktning. Side 1 på albumet er derfor solid. Side 2 er mer ujevn. Med alle disse såkalte B-sidene blir ikke «Blowin' Your Mind» en av de store klassikerne fra 1967.

Likevel kom Morrison tilbake til USA for å spille inn ni sanger til med Berns. En sanger på vei ut av tradisjonell rhythm and blues, på vei til finne et helt eget uttrykk. Det mest bemerkelsesverdige med dette er at Van Morrison bare ett år etter ga ut «Astral Weeks» - en av de aller fremste kandidatene til å være tidenes aller fineste album. Med et svært mye mer avansert uttrykk, et godt stykke inne i jazzen. Tidlige versjoner av «Madame George» og «Beside You» fra «Astral Weeks» er også med på Bang-kolleksjonen, og de låter allerede sensasjonelt flotte ut der også.


Bert Berns døde brått i desember 1967, og kona tok over driften av Bang. Selskapet hevdet at Morrison skyldte 36 nye sanger for å oppfylle forlagsdelen av kontrakten. Morrison kommer ikke selv inn på denne delen av historien i omslagsnotatene, men har allerede kommentert situasjonen han havnet i, i sangen «Big Time Operators» i 1993: «And they tried to have me deported/Stop me from getting work/Blacklisted me all over/They were vicious and they were mean».

Les også: Victor Jara sang for livet - og ble drept

Det snodigste med den offisielle nyutgivelsen av «Blowing Your Mind» er altså ei hel plate med såkalte «contractual obligation»-innspillinger Van Morrison leverte fra seg etterpå. Disse er både forferdelige og forbløffende på en gang. For hver enkelt låt finner han en kort frase, og banker ut en ett minutt lang sang rundt det tynne utgangspunktet. En av låtene heter «Blowin' Your Nose», som en sarkastisk kommentar til albumet han ikke visste om. Den neste, «Nose In Your Blow», tør vi ikke tenke på betydningen av. Innspillingene fortoner seg i lengden som obsternasig gnål, men selv ikke her klarer Van Morrison å unngå å glimte til. Mange rockesangere kunne regnet «Shake It Mabel» som et høydepunkt i karrieren, selv om Morrison bare tar den så populære «Hey Joe», og gir den en egen spontan vri.
For å gjøre en lang historie kort, ble Morrison omsider en fri mann. Veldig fri. Og spilte inn et ordentlig album, helt etter sitt eget forgodtbefinnende.


«Astral Weeks» fra 1968 er Van Morrisons mesterverk. Rockesangeren står her fram som en grensesprengende innovatør, med en stemme som bukter og vrir seg rundt i et luftig lydbilde. Om dette var rock, jazz eller visesang ble helt likegyldig. «As I ventured in the slipstream/between the viaducts of your dream» er platas berømte første ord. Her introduserte Van Morrison det som skulle bli hans helt egne lyriske stil, en poetisk «stream of consciousness», basert på erindringer fra hjembyen Belfast og London. Alt bidro til en helt særegen stemning, en tilstand som aldri kan beskrives med ord. «To never never never wonder why at all/To never never never wonder why/It's gotta be/It has to be», som han synger på karakteristisk vis i «Beside You». Sangene er egentlig ikke så avanserte i utgangspunktet. I de lange paradenumrene «Madam George» og «Cyprus Avenue» boltrer Van Morrison og musikerne seg så de høres ut til å komme fra en helt annen virkelighet.


Mens dagens rockeartister gjerne bruker et år eller to på å få ting til å stemme i studio er det greit å kunne fastslå at en av tidenes beste plater ble spilt inn 25. september og 15. oktober i 1968. Nei, ikke mellom disse to datoene, bare på disse to dagene. «Astral Weeks» ble akkompagnert av jazzmusikere med erfaring fra Modern Jazz Quartet, Miles Davis og Charles Mingus, folk man stolte på ville gjøre en rask og sikker jobb for å få produksjonen så billig som mulig. De gikk til verket med jazzmusikeres instinktive innstilling, og mange av låtene på albumet er redigert ned fra veldig lange opptak. Vi får drømme videre om en dag å få høre de uavkortede «Astral Weeks»-innspillingene.


«Astral Weeks» ble ikke umiddelbart omfavnet ute i verden. I New Musical Express sto det i 1968 at Van Morrison hørtes ut som Jose Felicianos stand-in, uten å klare å kopiere Felicianos distinkte stil. «Plata sitter fast i ett spor hele veien» het det videre. Utgivelsen ble ingen stor begivenhet, det sies at den bare solgte 20.000 eksemplar på verdensbasis i første omgang. Eter 33 år fikk den omsider gullplate i USA. Gitaristen Jay Berliner brydde seg ikke om å høre resultatet før på slutten av 70-tallet, da en kollega fortalte at han medvirket på et av verdens mest klassiske rockealbum.  


Platene kom tett i årene som fulgte: «Moondance» (1970) var ikke så grensesprengende som forgjengeren, men står likevel fjellstøtt på egne ben. Tittellåten er blitt en av hans signatursanger, og framføres fortsatt på konserter, riktignok motvillig i mange år, ofte bare instrumentalt med bandet før hovedpersonen kom på scenen selv. Senere samme år kom «His Band And His Street Choir», mer av den samme intense sødmen.  Åpningslåten "Domino", en hyllest til Fats Domino, ble Morrisons høyest registrerte hitsingel i USA gjennom tidene, med en 9. plass.


 Det store mysteriet i Van Morrisons katalog nå er «Tupelo Honey» fra 1971. Et album han har valgt å holde utenfor strømmetjenestenes ellers komplette tilbud av klassisk Van. «Tupelo Honey» er en helstøpt, vakker samling sanger der bare tittelsporet og «Wild Night» er allment kjente, selv om så godt som alle hadde forsvart en plass på en samling av hans beste. Plata er med på å etablere det som har blitt Van Morrisons varemerke, grunnen til at han har blitt kalt en Belfast Cowboy. En unik forståelse for kombinasjonen av irske og amerikanske tradisjoner, der folkemusikk, country and western og rhythm and blues går opp i en ny enhet.


«St Dominic’s Preview» (1972) var søkende både musikalsk og tekstmessig, med sanger som gikk nye veier igjen. «Hard Nose The Highway (1973) er ikke like gjennomført, men herlighet, den har Van The Mans versjon av Kermit The Frogs «Beeing Green», bare det er nok for meg. «Veedon Fleece» (1974) er kanskje bare enda et album i rekka, men også enda et av 70-talles herligste overhøringer. Det er få andre artister som kan vise til én sang som er så fin som «Come Here My Love».


Inn i bildet her kommer også konsertplata «It's Too Late To Stop Now» fra 1974. Uansett hva man måtte mene om Van Morrisons engasjement som konsertartist, her slår han gnister. Albumet er en gjenganger på lister om gode livealbum. 
Etter noen år og noen album til kom «Into The Music» i 1979, der «Full Force Gale» («stiv kuling») kan stå som en grei varedeklarasjon. Det var harde tider for gamle helter i 1979, men Van Morrison beviste at han hadde tenkt å stå mot alle skiftende vindretninger. Nå kom han også til Norge for første gang, med en konsert på Kalvøyafestivalen som fortsatt er sagnomsust. «Man følte at han hadde en av sine store dager, og virkelig øste av seg selv», skrev Nye Takters reporter Odd Arvid Strømstad. Ha spekulerte i om det var siste gang Norge fikk oppleve Van Morrison. Sånn tenkte man den gangen om gamle helter som hadde holdt på i over ti år. Siden har Van Morrison gjort nærmere 40 konserter i Norge i årenes løp. Jeg har selv sett ham i Oslo Konserthus, på John Dee, Rockefeller, Sentrum Scene, Oslo Spektrum og i Frognerbadet.


Albumene kom og kom på 80-tallet også, ett om året bortsett fra i 1981. «Beautiful Vision» kom som et virkelig stort oppsving i 1982, med den entusiastiske arbeidersangen «Cleaning Windows», og den atmosfæriske instrumentallåten «Vanlose Stairway». Jeg kan fortelle om en gang noen av oss, en tidlig søndag morgen, etter en lørdag i København som aldri tok slutt, utrustet en ekspedisjon for å reise til forstaden Vanløse. Som altså er Vanlose hos Van The Man, et sted han kjente godt fra den gangen han hadde en dansk kjæreste. Van The Mans beskrivelse av bydelen viste seg å være veldig treffende, stille og fredelig som det var en søndag morgen.


Da Van Morrison spilte på Vossajazz i 1988 hadde han et norsk band i ryggen. - Det var som en drøm, fortalte pianisten Rune Klakegg, kjent fra bandet Cutting Edge, som ledet orkesteret. – Det var helt fantastisk. Da han begynte å synge reiste nakkehårene seg på alle sammen. Jeg får gåsehud av å tenke på det. Vi øvde to ganger, som var som å gjøre to konserter. Full pinne hele veien. «Jeg tror vi ble for godt innøvd» sa han etterpå. Etter at han skjønte at vi kunne det vi skulle gikk det helt flott. Etter det ble han en av oss, en i bandet, og veldig interessert i at folk bidro med ideer. Jeg fikk velge ut mange av låtene han snag. Han forandret på et par tng, men var åpen for hvordan vi ville ha det. Han oppførte seg ikke som noen stjerne da, fortale Klakegg. Det bekrefter et rykte om at Morrison trivdes godt blant sine likemenn, selv om han ellers ikke «suffer fools gladly», som det heter på engelsk. 


Med i bandet var også Bjørn Klakegg (gitar), Edvard Askeland (bass9, Frank Jakobsen (trommer) Nina Askeland og Lynni Treekrem (kor), og ei blåserrekke med Arne Frang, Vidar Jakobsen og Nils Petter Molvær.
Van Morrison hadde gått av toget en stasjon før Voss, for å slippe å møte journalister på sin vei., Dette bekreftet inntrykket av ham som en sær og innesluttet artist. - Han liker ikke journalister, men mitt inntrykk var at han bare er en sky person som liker å holde på med sitt i fred. Det han vil si, det sier han i musikken, fortalte Rune Klakegg, en av de som har kommet nærmest på Van Morrison i Norge.  


Noen ganger er det aller fineste albumet «Irish Heartbeat» fra 1988, en samling tradisjonelle irske folkesanger framført sammen med folkeheltene The Chieftains i 1988. Han har laget en og annen god sang selv i årenes løp. men har han noen gang kost seg mer enn han gjorde i de gamle folkesangene sammen med The Chieftains? Et høydepunkt er slutten på «Carrickfergus», der Morrisons stemme slutter i en lang tone som høres ut som han prøver å etterligne sekkepipa til Paddy Moloney. Vi fikk høre dem sammen i Oslo Konserthus, og jeg satt så langt ute på siden at jeg fikk et glimt av Van Morrison inne i kulissene. Mens gruppa sto på scenen på egen hånd han sto der og gliste! Van Morrison var i godt humør! Dette ga meg ny tro på en bedre verden. «Irish Heartbeat» stiller nesten utenfor konkurranse i kampen om å være fineste albumet med Van Morrison, men tittelsangen var hans egen, nyinspilt fra albumet "Inarticulate Speech Of The Heart", og er enda en av hans aller, aller beste stunder. 


Nå var Van Morrison igjen i flytsonen. På «Avalon Sunset» i 1989 sang han duett med Cliff Richard i «Whenever God Shines His Light On Me», og dro også «Have I Told You Lately» opp av hatten, en av hans aller mest folkekjære sanger.   «Enlightenment» fra 1990 blir sjelden nevnt som en av hans klassikere, men har hele det store spennet, fra den fengende radiofavoritten «Real Real Gone», via den lange, mumlende og helt eksepsjonelle «In The Days Before Rock And Roll», der Van Morrison forteller om alt han selv hørte på radio da han var liten, til den smellvakre avslutningen med trekkspillåten «Memories». Enda et av tidenes beste her, altså. 


90-tallet til Van Morrison kom med en strøm av nye plater som var mer på det jevne, som vi lar ligge her, mens vi bare minner om at «på det jevne» for Van Morrison er høyt over de fleste andre. Det nye århundret ble en ny opptur.

Omslaget på «Down The Road» i 2002 viser en platebutikk med gamle singler av Muddy Waters, Hank Williams, Ray Charles, James Brown og mange andre hedersmenn i vinduet. I de nye sangene sine fortsatte Van The Man å holde liv i rhythm & blues-musikken slik den hørtes ut før den ble innsnevret til bare r&b. Dette hadde han selvfølgelig gjort mange ganger før. Nok en gang kunne vi bare forundre oss over at det går an å høres så forbausende overbevisende ut uten tilsynelatende anstrengelser. 


På «What’s Wrong With This Picture» (2003) gravde han seg stadig lenger ned i sin ungdoms jazz og rhythm and blues, og kom med nok et helstøpt album basert på musikken som ligger hans hjerte nærmest. Han åpner nærmest som lattermild crooner i tittelsangen, og lar det mange ganger skinne gjennom at han er i sitt ess med dette materialet.
Uansett hvor mange ganger vi tror at Van Morrison har gjort sitt beste, så kommer det alltid et nytt høydepunkt. «Behind The Ritual», fra albumet «Keep It Simple» ble et nytt høydepunkt i 2008. Sju minutter som minner om de mest geniale stundene hans. Han går helt inn i sin egen verden, rører om å drikke vin, drive dank og om hvor mye bedre alt var før «in the days gone by», synger «blah blah blah» gjennom et helt vers og får det til å høres ut som stor kunst. Som for å understreke hva han kan slippe unna med. Et konsertopptak fra BBC viser Van Morrison som framfører sangen mens han klapper i takt sammen med publikum. Er det en subtil kommentar til ritualet, eller har han begynt å se flere av livets lyse sider på sine gamle dager? 


 «Keep It Simple» var selvfølgelig mer enn bare en tittel. For Van Morrison blir det en programerklæring, der han bedyrer fordelene med å klare seg med det nødvendigste. Ikke bare som personlig livsstil, men også musikalsk. Han lar strykere og blåserrekker få fri, og gjør ikke mange krumspring på denne plata. Vi vet hva vi får. Rhythm and blues, litt keltisk soul, sanger om hvor godt det er å slippe unna hele omverdenen. Har vi hørt det før?


«Born To Sing – No Plan B” i 2012 var ei plate for Van Morrisons beste venner. Man skal sette stor pris på den gretne gamle gubbens verdenssyn for å få godt utbytte av å høre på han enda en gang. Tittelen på albumet sier egentlig alt. Han er født til å synge. Han bare må. Det er for sent å stoppe nå. Dette albumet åpner med «Open The Door (To Your Heart)». Som introduserer hans overordnede agenda: Grådighet ødelegger alt. Man må lytte til sitt eget hjerte. I «Going Down To Monte Carlo» siterer sangeren Sartre som sa «helvete er andre mennesker». Morrison mener at han hadde rett for de flestes del, og vil bort fra alt ståket. Monte Carlo kan virke som et underlig sted å søke fred i sjelen, med «some kind of phony pseudo jazz» i bakgrunnen, men Van Morrisons veier er uransakelige.


 I «If In Money We Trust» kombineres sangtittelen med et spørsmål om hvor det er blitt av Gud. Om og om igjen, som et mantra. Dette er Van Morrisons store kunst, å gjenta dette med små variasjoner gjennom seks minutter (med saksofonsolo og egen pianosolo), og få det til å høres overbevisende ut. Det er vel ikke sånn at det internasjonale pengefondet skjelver i sine sammenføyninger, men det er godt at noen fortsatt orker å si fra. Den siste sangen, «Educating Archie», er et angrep på de han kaller slavene av det kapitalistene systemet, fullstendig kontrollert av mediene. Med foraktfulle referanser til «the global elite», «entertainment on tv» og «all kinds of shite». Hvor er det blitt av individualistene i den hvite arbeiderklassen, spør han. Godt det i alle fall er én igjen av dem da. Van Morrison lever fortsatt i en egen verden, og forteller bedre om verden utenfor enn de aller fleste andre. Til de grader forutsigbart. Heldigvis. Han kan godt fortsette å holde seg til den opprinnelige planen.


I 2017 begynte en hektisk rekke av nye album. «Roll With The Punches» er et uttrykk for å gjøre det beste ut av vanskelige situasjoner. Oppfunnet av boksere (se plateomslaget), som lar hodet føye seg etter slagene, for å minske støtet. Hva har dette med Van Morrison å gjøre? Vi vet jo at mange av sangene hans har handler om å bare holde på, på tross av det han oppfatter som massiv motstand fra omgivelsene. Selv om vi igjen får inntrykk av at hele verden er imot ham fortsetter han å gi ut plater som gamle venner alltid vil sette pris på. Han fortsetter og fortsetter, med en sta, innbitt mine, og gjør det beste ut av situasjonen. Og gjør det svært bra. Vi tåler fortsatt mer. Han hadde med seg Georgie Fame, Jeff Beck, Chris Farlowe, og Paul Jones fra det første Manfred Mann. Sangene er ikke finpusset i det uendelige, det høres ut som sangene er spilt rett inn med veteraner som stortrives i sitt eget selskap, og får entusiasmen til å smitte over på dem som hører.


I 2017 kom også «Versatile», med ganske mange gamle standardlåter på repertoaret. Det kan være det samme hvor mange som har sunget «I Left My Heart In San Francisco», «I Get A Kick Out Of You» og «Makin' Whoopee» før. Det spiller ingen rolle om det så har vært Bob Dylan, Elvis Presley, Frank Sinatra eller Chet Baker. Så lenge ikke Van Morrison hadde gjort dem var de ikke ferdig tolket. Hør Van Morrison når han lar stemmen svinge fritt i «Unchained Melody», og gjør den til en helt ny melodi: Tekstlinjen «God speed your love to me» til slutt er som hos alle andre, men denne stemmen får den til å høres ut som noe helt annet. Noen kan komme til å oppfatte dette som ralling, men for venner av Van er det skjønn musikk. 


«You’re Driving Me Crazy» i 2018 ble spilt inn med organisten og trompetisten Joey DeFrancesco, og hans mer enn habile jazzband. Morrison sang jazz så det holdt på «Versatile», men tok det enda et skritt lenger her, og har spilt inn en ny versjon av sin egen «Close Enough For Jazz» for å understreke poenget. Albumet åpner med Cole Porters «Miss Otis Regrets», der Van Morrison bruker stemmen som instrument, langt nede i registeret, og improviserer både toner og timing på sin egne unike måte. Her er flere innspillinger av gamle egne låter i ny drakt. Han feirer 50-årsjubileet til «Astral Weeks» med å sette «The Way Young Lovers Do» inn i denne nye sammenhengen, og for første gang svinger det av «Have I Told You Lately». 


Her hadde det seg tilfeldigvis og heldigvis sånn at jeg fikk oppleve Van Morrison i levende live igjen uka før albumet kom ut . Med Joey DeFrancesco i London, på den lille klubben Subterrania. Van Morrison på noen meters avstand, det er stort nok i seg selv. Jeg har sett ham noen ganger i årenes løp, noen ganger i relativt godt humør også, men aldri slik som her. Van Morrison lot seg rive med i det nye bandet, han sang linjene sine så flott som det går an, satte seg ned på en kontorstol og gledet seg mens bandet gikk sine solorunder, nikket og klappet bifallende, og oppførte seg omtrent som plommen i egget.

Blant de nye låtene på «The Prophet Speaks» i 2018, hans studioalbum nr. 40, er «Ain’t Gonna Moan No More», der Morrison hyller de gamle legendene, spesielt Louis «Satchmo» Armstrong, som aldri lot harde tider påvirke humøret. «He chose to smile instead of frown/He kept playin’ his gigs/Movin’ from town to town», synger Morrison. Sånn har han visst bestemt seg for å være selv også heretter. Nå hadde han gitt ut fire nye album på litt over et år. Musikerne kommer godt til sin individuelle rett, som i «Teardrops» av J.D. Harris, der de går en runde med egne soloer, mens Morrison bare nynner anerkjennende og fornøyd med. Å se Van Morrison på konsert nå kan være en enda større fornøyelse enn på lenge, fordi det er så opplagt at han koser seg med dette materialet, i forhold til å bare gå gjennom rutinene med sitt eget velprøvde repertoar. Noen vil likevel hevde at dette bare er mer av det samme gamle fra Van Morrison. Selvfølgelig kunne han sluttet å gi ut album etter «Astral Weeks», og likevel vært en historisk skikkelse, men du store verden, så mye vi hadde gått glipp av da. Nå er han selv blitt som de gamle forbildene sine, som bare fortsatte å synge og spille, til krampa tok dem. Igjen er det for seint å stoppe nå.


Det foreløpig siste vi har hørt fra denne kanten er «Three Chords & The Truth» i 2019, som ble det sjette albumet til Van Morrison på fire år.  «Three Chords And The Truth» – tre akkorder og sannheten – er et gammelt uttrykk som oppsto i countrymusikken, som et uttrykk for sangenes evne til å si ting klart og enkelt. Van Morrison har alltid vært tilhenger av sånt. Det begynte jo så flott som det kunne med Thems «Gloria». Selv monumentallåtene «Madame George» og «Cyprus Avenue» fra det klassiske albumet «Astral Weeks» er tregrepssanger. I tittellåten der klarte han seg med to akkorder i versene, men spanderte en ekstra mollakkord i refrenget. De høres likevel ut som de mest sofistikerte sangene som noen gang ble festet til lydbånd.


På dette albumet er «Astral Weeks»-gitaristen Jay Berliner med igjen, men jeg har ikke fått sjekket i hvor stor grad de oppfyller markedsføringsloven i forhold til tregreps-begrepet. At Van Morrison gjør som han pleier er imidlertid uomtvistelig.


De senere årene har vi altså møtt Van Morrison i stadig bedre humør. Det er heldigvis slutt på de gnålete sangene om hvor elendig musikkbransjen har behandlet ham. «Fame Will Eat The Soul» er mer en generell advarsel om hvor galt det kan gå. Sangen er en duett med Bill Medley fra The Righteous Brothers, de med «You’ve Lost That Lovin Feeling». Man stiller jo ikke opp i duett med Van Morrison med hvilken stemme som helst. «Drank some darkness, didn’t you», synger de til hverandre, og det høres ut som de vet hva de mener. «Bags Under My Eyes» er en beslektet sang, om forbannelsen ved for mange byer og hoteller, for mye penger og for få ekte venner, men den kommer med et lite «jodeleidi»-utbrudd til slutt, som antyder alt ikke alt er tapt ennå.


Albumet sluttet med «Days Gone By». Til å begynne med kan den høres ut som en enkel variasjon over gamle «Auld Lang Syne». Men denne sangen skal vare i åtte minutter, og da har han god tid til å gå over i en tirade om det overfladiske livet mange lever, hvor hardt han selv har slitt for alt han har, og så skjer det som så ofte før, at Morrison finner den virkelig store flyten, lar stemmen og ordene flyte friere, han går oppover i åsen, over den ville lyngen, krysser elver, «the days gone by» blir nåtid og framtid, og vi når en Van-standard vi ikke har hørt maken til siden «Behind The Ritual» i 2008. Da er vi tilbake ved utgangspunktet. Det kan kanskje være enkelt, teknisk sett. Tre akkorder er heller ikke så mye å skryte av, men med Van Morrison blir resultatet nesten alltid magisk.


Her er det foreløpig slutt. Men Van Morrison spiller videre, så ivrig etter å komme seg videre at han har snakket over seg om det han kaller overdrevne tiltak mot koronasmitte i konsertsektoren, og «pseudovitenskapen» som styrer denne situasjonen. Jeg hører heller på «blah-blah-blah»- sekvensen fra «Behind The Ritual» igjen. Når man først skal være sosialt distansert hjemme er det fint å ha Van Morrison å høre på.  

Inneholder elementer av artikler som før er publisert i Arbeiderbladet og Dagsavisen.