50 år som en av de største

I disse dager det 50 år siden «Proud Mary» rullet ut av radioene, en sang om gamle amerikanske tradisjoner som likevel hørtes ut som det aller mest spennende siste nye. I de neste to årene var Creedence omtrent det tøffeste som fantes. Hitlåtene bare fortsatte å komme. Ofte var det to av dem på hver singelplate: «Bad Moon Rising» og «Lodi», «Fortune Son» og «Down On The Corner», «Travellin’ Band» og «Who’ll Stop The Rain», «Up Around The Bend» og «Run Through The Jungle». Bare disse titlene er nok til å få venner av den beste popmusikken til å drømme seg bort.

John Fogerty var hovedmannen i Creedence Clearwater Revival, som ble et av de største rockebandene i sin samtid, og som ifølge salgstallene til en jevn strøm av samleplater har vært en av de mest folkekjære gruppene i Norge i alle år siden. Fogerty lagde sanger som hørtes ut som de kom rett fra sumpene i sørstatene – selv om han var født og oppvokst i California. Creedence Clearwater Revival var hans fantasi om hvordan rocken skulle høres ut.

Fikk du med deg dette portrettet av Petter Baarli? – Øl er jeg ferdig med. Bare en øl om morran, that's it (+)

Saken fortsetter under bildet. 

Creedence Clearwater Revival i sin beste ungdom: Tom og John Fogerty, Stu Cook og Doug Clifford. Foto: Jim Marshall/Fantasy Records 

Mange av Fogertys mest kjente sanger var preget av Vietnamkrigen: «Bad Moon Rising», «Run Through The Jungle» og «Who’ll Stop The Rain». Og framfor alt, «Fortunate Son»: Om de som er født med «star spangled eyes» og så mange sølvskjeer i munnen at de slipper å dra ut for å slåss, men er snare til å sende andre for å gjøre sitt skitne arbeid for seg. Sist vi snakket med Fogerty var det George W. Bush den handlet om, men vi kan levende forestille oss hva han ville si om dagens amerikanske president. Han sa det for så vidt allerede i «Fortunate Son»: «Some folks are born silver spoon in hand/Lord, don’t they help themselves/But when the taxman comes to the door/Lord, the house looks like a rummage sale.»

Når vi ser nærmere på karrieren til John Fogerty må det imidlertid være lov til å sukke et «ikke rart det er krig i verden». Creedence Clearwater Revival holdt bare på i noen få intense år før Fogerty kom på kant med resten av mannskapet. Først med broren Tom, som sluttet i 1970 fordi han mente at han fikk for lite oppmerksomhet (han døde i 1990). Etterpå med Doug Clifford og Stu Cook, som ville ha større innflytelse på sangene, ja, til og med lage noen av dem selv. På albumet «Mardi Gras» i 1971 (populært kalt «Fogertys hevn») lot ham dem få lov. Resultatet var katastrofalt. Gruppa ble oppløst. Så oppløst som det går an å bli.

Les også: New Order til Piknik i Parken: – Selv om de aldri blir et like legendarisk navn som Joy Division, har de klart å holde seg i live (+)

Saken fortsetter under bildet. 

Bruce Springsteen og John Fogerty under en valgkampkonsert til støtte for John Kerry i Washington i 2004. Han tapte valget. Foto: NTB Scanpix

Den siste nedturen til Creedence Clearwater Revival virket uopprettelig. De første årene etterpå var det vanskelig for Fogerty å mobilisere interesse for at han skulle fortsatte selv. Fogertys første utspill på egen hånd var å spille inn et nydelig album med gamle countrysanger i 1973, helt alene i studio, alle instrumenter selv, men med det oppdiktede gruppenavnet Blue Ridge Rangers, slik at svært få oppdaget plata den gangen. «John Fogerty», hans første ordentlige soloalbum fra 1975, er en oppvisning i alt som gjorde Creedence Clearwater Revival spennende. De to platesidene åpner med «Almost Saturday Night» og «Rocking All Over The World», og det er uforståelig at nesten ingen fikk dette med seg den gangen.

Deretter ble det stille i ti år. Fogerty hadde nemlig funnet seg enda en erkefiende. Eieren av plateselskapet Fantasy, Saul Zaentz, som eide Creedence med hud og hår, og hadde sikret seg rettighetene til Fogertys sanger for all framtid. En snedig forretningsmann som samtidig kjøpte filmrettighetene til «Lord Of The Rings». Fogerty følte seg grovt utnyttet av Zaentz, og trakk seg tilbake i disse ti årene for at han ikke lenger skulle tjene penger på de gamle platene. Da han omsider kom med «Centerfield» i 1985 het en av sangene «Zanz Kant Danz». Denne måtte fort endres til «Vanz Kant Danz».

Da Creedence Clearwater Revival ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame i 1993 var både John Fogerty, Stu Cook og Doug Clifford til stede for å ta imot hyllesten, men da Fogerty etterpå framførte tre av gruppas mest kjente sanger var det med et band bestående av Bruce Springsteen, Robbie Robertson, Don Was og Jim Keltner. En åpenbar ydmykelse av hans to gamle bandkolleger. Disse to har siden spilt i gruppa Creedence Clearwater Revisited, selvfølgelig til Fogertys store irritasjon. Etter et par runder inn og ut av rettssalene fikk de beholde navnet, og har fortsatt helt til de nå er ute på en avskjedsturné.

– Jeg har hatt så mange problemer med plateselskapet, så mange vonde ord fra tidligere medlemmer av bandet. Før ville det skape store problemer hvis jeg gjorde noe som så vidt minnet om Creedence, sa Fogerty sist vi snakket med ham, også med tanke på den berømte rettssaken i 1993 der han måtte forsvare seg mot sin gamle platedirektør, som anklagde ham for å ha plagiert seg selv: «Old Man Down The Road» var bare en vri på «Run Through The Jungle» som Zaentz fortsatt eide rettighetene til, hevdet direktøren. Fogerty vant. Det skapte juridisk presedens for at det ikke er ulovlig å plagiere seg selv. – De misbrukte lovverket for moro skyld. Det skaffet meg enormt mye bry. Min musikalske karriere stoppet opp, fortalte han.

Etter hvert fikk John Fogerty likevel lyst til å spille de gamle sangene igjen. Endelig fikk jeg sett John Fogerty på scenen, først i Roskilde sommeren 1997, en av de mest følelsesladede konsertopplevelsene jeg har hatt. Fogerty la ut på en triumfferd gjennom sine gamle sanger. Som jeg skrev den gangen, hadde det ikke regnet så tett hadde vi fått se voksne menn gråte. Samtidig kom comebackplata «Blue Moon Swamp», som igjen ble en bestselger for ham. Nå hadde han virkelig reist til sørstatene, for å fordype seg i røttene som han har vært så opptatt av. – Når som helst ventet jeg å finne på en grav som det sto John Fogerty på, sa han fra scenen i Roskilde. Der brukte han også den samme gitarforsterkeren som han hadde med på Woodstock i 1969. John Fogerty elsker egentlig sin egen fortid, i likhet med veldig mange andre som har blitt glade i disse sangene.

Les også: Gruppa som ble sensurert av plateselskap og VG (+)

Saken fortsetter under bildet. 

Dave Grohl og John Fogerty finner tonen på en konsert i Hollywood i 2012. Foto: NTB Scanpix 

John Fogerty fortsatte å lage nye plater, nå med en litt jevnere frekvens. På «Déjà Vu» All Over Again» i 2004 høres han så til de grader ut som seg selv at tittelsangen kunne vært hentet fra et av albumene til Creedence Clearwater Revival rundt 1970. Teksten på tittelsangen handlet igjen om en krig langt der borte, som kastet store skygger over gamlelandet. «Revival» kom i 2007, ei plate som igjen høres ut som en fornyelse av det beste ved fortida. Både musikalsk, politisk og sosialt minnet engasjementet om tida rundt 1970, da Fogerty ga rocken en ny glød, ofte inspirert av dårlige nyheter fra Vietnam. Hans hyllest til seg selv i «Creedence Song» tidlig på albumet var paradoksalt nok det minst vellykkede eksempelet på hans nye energi. Samtidig som vi lot oss underholde av alt dette inneholdt «Revival» et par steinharde politiske utspill, fra mannen som bedre enn de fleste har skildret krigens mørke i sang og musikk. Han gikk igjen tilbake til fortida med et fint nytt album som The Blue Ridge Rangers i 2009. Den alltid fryktede duettplata, «Wrote A Song For Everyone» i 2013, var ikke like nødvendig.

Forutsigbarhet blir aldri morsommere enn en konsert med John Fogerty, skrev jeg etter en konsert i Oslo Spektrum i 1998. I år er det hovedsakelig de gamle sangene til Creedence Clearwater Revival som står på settlista hans. De fleste vil vel være godt fornøyd med dette. Siste ord går til John Fogerty selv, fra sist vi snakket med ham:

– Gleden ved å spille er like stor som da jeg var 25. Hvordan skulle jeg vite det da jeg var 33 eller 45? Da var det ingen som kunne få meg til å tro at dette kunne bli bra igjen. Å ha gått gjennom alt jeg har gjort, å se at så mye blir tatt fra meg – det var så godt å finne den gamle gløden igjen.