Nye takter

50 år med 75 år gamle Neil Young

75-årsdagen til Neil Young 12. november faller pussig nok sammen med at det er nøyaktig 50 år siden jeg hørte ham for første gang. Verdt å feire for oss begge – og for alle.

Bilde 1 av 2

Neil Youngs 75-årsjubileum kommer også samtidig med utgivelsene av den andre boksen i hans «Archives»-serie, med sjeldne opptak fra arkivene satt sammen med allerede kjente innspillinger fra 1972 til 1976. Dessuten gir han ut 50-årsutgaver av albumet «After The Gold Rush» fra 1970. Det er i forbindelse med dette siste jeg blir minnet om at det er nøyaktig 50 år siden jeg hørte Neil Young for første gang. En uforglemmelig opplevelse.

Grunnen til at jeg kan vite dette så sikkert er at jeg har mine egne hitlister fra tenårene oppført i gamle kladdebøker. Lister jeg utarbeidet selv hver uke fordi alle de andre hitlistene viste være å være feil. De beste platene var nemlig ikke alltid øverst. 15. november 1970 gikk Neil Young inn på 26. plass med «Only Love Can Break Your Heart». En singel jeg hadde hørt på radio, umiddelbart blitt henført av, og neste gang den kom på lufta ble spolebåndopptakeren snurret i gang for å forevige dette: En salig, lys stemme, en fabelaktig trist sang, noen guddommelige akkordskifter. Sangen startet sin vei oppover på mitt personlige platebarometer, steg jevnt og trutt uke for uke, og nådde 1.plassen 20. desember. Det var ei god jul.

Albumet sangen kom fra, «After The Gold Rush», visste jeg knapt nok om. Enda mindre at Neil Young hadde gitt ut to album før. En LP kostet en formue, men heller ikke blant de eldre som hadde råd til sånn luksus hadde Young gjort stort inntrykk. Det er noe vi aldri må slutte å minne om, at store talenter ofte må smøre seg med tålmodighet i mange år for folk begynner å bry seg. Neil Young hadde imidlertid begynt å gjøre seg bemerket blant de mer spesielt interesserte. Han var et slags fjerde hjul på vogna i Crosby, Stills, Nash & Young, som hadde gitt ut albumet «Déjà Vu» tidligere på året, og nå begynte noen å følge med på solokarrieren også. Jeg synes vi skal sende ære og berømmelse til en anonym anmelder i Oppland Arbeiderblad, som kalte « ... Gold Rush» et mesterverk: «Dette er kanskje en LP for de helt spesielle diggere, men du verden for et album. Her er det et talent av et sjeldent kaliber som dukker frem, på line med de helt store i vår tid, Bob Dylan, Joni Mitchell og John Lennon».

«After The Gold Rush» førte sakte, men sikkert til at Neil Young ble en av rockens forgrunnsfigurer i løpet av det neste året. En gang i løpet av 1971 fikk en kamerat tak i albumet, og da oppdaget jeg alle de andre sangene også. Spesielt den himmelske tittelsangen, med sitt økologiske perspektiv som allerede for 50 år siden var bekymringsfullt. Jeg vet ikke hvor godt jeg skjønte den dramatiske kontrasten mellom «Only Love Can Break Your Heart» og den umiddelbart påfølgende «Southern Man», en intenst elektrisk sang som dessverre har beholdt sin brennende aktualitet de siste 50 årene av amerikansk historie.

Neste gang Neil Young kom med album, våren 1972, var han så stor at den canadiske DJen Kid Jensen kunngjorde at han kom til å spille det i sin helhet under sitt nattlige show på Radio Luxembourg. Jeg ruste opp spolebåndet igjen. Denne gangen kunne jeg sangene utenatt et par dager før de kom ut. Dette albumet het «Harvest». Det som kom etter er en annen historie.

Det er her den nye samlingen «Archives II» begynner. Med årene etter «Harvest», der han etter det formidable gjennombruddet brøt med alle kommersielle forventninger, og ga ut en serie plater med sviktede salgstall, men som gode venner likevel mener er blant hans aller beste: «Time Fades Away», «On The Beach» og «Tonight's The Night».

Den nye arkivboksen består av ti plater, fra 1972 til 1976. Det er en periode som allerede er godt dekket av forskjellige enkeltstående utgivelser, og inneholder ikke så mye nytt. Men her er «Sweet Joni», hans lovsang til Joni Mitchell, og hans versjon av Mitchells «Raised On Robbery», to av 12 sanger som ikke er gitt ut offisielt i noen versjoner før. Blant disse er også «Born To Run», som han pussig nok spilte inn omtrent samtidig med Bruce Springsteens kom med sin sang med samme tittel.

«Hvor lenge det vil gå til «Vol II» kommer gjenstår å se», skrev jeg i en overveldet omtale av «Vol. 1» for 11 år siden. Tidene forandrer seg stadig, ikke minst i formidlingen av fysiske musikkformater. Nå ville ikke lenger plateselskapet Reprise være med på et så omfattende plateprosjekt, og Young satte i gang produksjonen av «Vol. II» selv, i et begrenset opplag på 3.000. Alt ble forhåndsbestilt i løpet av to døgn. Frustrerte interesserte sto i kø på nettet, og skapte hodepine for opphavsmannen. 3.000 hadde kjøpt et samlerobjekt som var forutsatt begrenset til 3.000 eksemplar. Det er problematisk å lage nye, akkurat som med kunsttrykk. Løsningen blir visst å presse opp et nytt opplag som ser annerledes ut. Det forrige arkivslippet kom på strømmetjenester, men siden Neil Young nå har sine «Archives» på sitt eget nettsted kommer det sannsynligvis til å ligge der eksklusivt en stund til. For ordens skyld skal det sies at jeg ikke har hatt tilgang til det nye arkivmaterialet i forkant av den offisielle utgivelsen om to uker. Men:

Det finnes 40 studioalbum med Neil Young nå, ni offisielt utgitte konsertopptak i tillegg, dessuten en egen «archives»-serie med enda 15 album til. Nok til alle en god stund skulle jeg mene. En utenkelig utvikling, eller bare en uoppnåelig drøm den gangen jeg var godt fornøyd med å få festet «Only Love Can Break Your Heart» til spolebåndet.

Mer fra Dagsavisen