Nye takter

32 år, åtte album, stadig bedre

Sondre Lerche kan ikke lenger regnes som ung og lovende. I stedet innfrir han forventningene fra den gangen han var det.

Dagsavisen anmelder

POP

Sondre Lerche

«Please»

Mona

Ett av høydepunktene i Sondre Lerches liv må være hans opptreden med Knutsen & Ludvigsen på den legendariske Øya-konserten i 2006. Der han får synge «Inni en sekk», og skjærer ut i en absurd gitarsolo med barnslig entusiasme og voksen virtuositet. Det er en holdning som kommer stadig sterkere igjen i hans egne sanger også. Selv om innholdet er stadig mer voksent.

Åtte album inne i karrieren høres Sondre Lerche både svært erfaren, selvsikker og leken ut på sine gamle dager. 32 år nettopp. Han bekrefter at han har den mest smakfulle delen av pophistorien i blodet. Samtidig videreføres det forrige albumets tendens til å legge inn forstyrrende elementer i lydbildet. I tillegg til å være demonstrasjoner av god låtskriverkunst er de nye sangene også øvelser i hvor ofte det går an å krysse vedtatte grenser for hva som er god tone. Hør bare i åpningslåten, singelen «Bad Law». Her kommer det plutselig noen muppetske trommeklask som er uforenlig med lett underholdning, men som er med på å heve nivået på helheten.

«Please» er visst et såkalt skilsmissealbum. Basert på personlige erfaringer de siste årene. Uten at det er veldig tydelig, i ale fall aldri i betydningen sutrende, selvmedlidende eller anklagende. Tvert imot er overskudd et hovedinntrykk av dette albumet. Som Sondre Lerche har produsert selv, sammen med sine sambygdinger fra Bergen Kato Ådland og Matias Tellez.

Sondre Lerche er fortsatt ikke redd for å bruke de enkleste virkemidlene for å få folk til å høre etter. Ropende «heey»-samples i «Crickets», eller «Legends» med noen «oaoaoa»-koringer som er John Olav Nilsen & Gjengen verdig. Men noen av de beste sangene har helt andre stemninger. «At Times We Live Alone» kunne vært framført som god, gammeldags dempet jazz, men ender med desperat, frenetisk gitarskurr. Den manglende sansen for konvensjoner blir mest tydelig rett etterpå i «Sentimentalist». Egentlig en smektende, ettertenksom og storslått ballade, et godt ekko av 60-tallet, men med lyd som sprekker stadig mer opp, og ender som om høyttalerne nettopp er sprengt. Slik har mye av albumet en betryggende følelse av velvære, med en underliggende forstyrrende anelse av at noe er galt.

I «After The Exorcism» høres Lerche ut som Bowie og Robert Fripp i én og samme person, på sitt aller beste og mest eventyrlystne. Det er et endelig bevis på hvor fengende og ambisiøs han kan være samtidig. Og albumet avsluttes med enda et høydepunkt. «Logging Off», som for sikkerhets skyld skifter karakter de siste 90 sekundene for å slippe til Kjetil Møster med en lang saksofonsolo. Et flott punktum for plata.

Det kan hende at Sondre Lerche er for flink for sitt eget beste når det kommer til å få «Please» til å, eeh, please et større publikum. Vi ser ikke akkurat for oss Tone Damli Aaberge synge «Sentimentalist» om noen sesonger av «Hver gang vi møtes». «Please» er uansett en artistisk triumf.

Sondre Lerche spiller på Parkteatret 15. november.