Nye takter

15-årsjubilant fortsatt «för fin för dig»

Dungen markerte 15-årsjubileet til klassiker-albumet «Ta Det Lugnt» med en full gjennomgang i liveformat. Det ble hett og nostalgisk.

Bilde 1 av 2

Dungen - «Ta Det Lugnt»
Rockefeller, 12.juli
Karakter: 5

Det er fredag. Dagen har vært varm og klam, utepils har blitt fortært i sikkert flere timer. Men folksomt er det inne på Rockefeller også. En god atmosfære fyller rommet, fremkalt, blant annet takket være god lydskruing fra teknikerne bak miksen. Når Gustav Ejstes setter i gang bak tangentene er lyden klar, og skarp og gir gåsehud. Reine Fiskes gitarsoloer er varme, Johan Holmestrands trommesoloer likeså.

Det er altså første gang at Dungen fremfører «Ta Det Lugnt» i sin helhet, fra «Panda» til «Sluta Följa Efter». Det er litt smått utrolig at man har fått pressa så mange folk inn her på en dag med så fint vær, midt i fellesferien, et tidspunkt på året der de man kanskje tenkte var over gjennomsnittet musikkinteresserte, heller befant seg på en festival et eller annet sted, for eksempel Træna. Men så er det noe med at dette albumet for mange, tør jeg håpe, vekker mye nostalgi blant de fremmøtte. Plutselig kunne noen finne på å sette på en og annen låt fra albumet på fest, og bare skjære igjennom, husker jeg. Det var sterkt. Og vakkert. Her er vi i dag. Vi som lot oss fortrylle av Dungens fantastiske sound, vi som lot det prege ungdomstida. Denne kvelden er for oss.

15 årsjubilant

Den i år 15 år gamle klassikeren som ble spilt inn i en liten stuga i Småland - i rent sinne over debutalbumets kjipe anmeldelser skulle bli et av de mest innflytelsesrike albumene i moderne musikk da den så verden en junidag i 2004. Flinkis-hipsterband som Deerhunter og Tame Impala har lagt sin elsk på albumet. I dag er Tame Impala-frontmann Kevin Parker og Dungens egne Reine Fiske «kåmpisar». Vi snakker på det nivået at de lagde Travis Scott-låta «Skeleton» sammen ut av en liten spontan jam-session de hadde. Men nok om talentfulle musikere i godt lag.

«Veldig fint å se så mange komme inn hit når alle helst vil være ute i sola», sier en ydmyk Ejste, som innledning på «Festival». Han og originalbesetningen bestående av bassis Mattias «Tias» Gustavsson og Johan Holmestrand på trommer, i tillegg til Reine Fiske har også fått assistanse av multinstrumentalist og Fiskes bandkollega fra The Amazing, Fredrik Swahn som er med og bygger ut det musikalske rommet på keys. Bak dem henger det velkjente album-coverbildet av korssting-«plansjen».

Røver deg vekk

Vi vet hvor ferden går. Nostalgien er til å ta og føle på allerede før første trommeslag i «Panda» tok til. Antydninger til trampeklapp er det på den mektige fjerdelåta «Du E For Fin För Mig», anført av den fjetrende fiolin-introen - her dessverre ikke live framført. Det er heller ingen live tverrfløyte. Men energien på scenen og i lokalet røver deg vekk fra gulvet på Rockefeller, tilbake til en diger festival-gressmatte og der man ligger og kjenner cocktailen av sol, vind og urinstøv pensle deg i håret, dobbelt så varm i kinna etter møte med en annen man ikke regna med.

Det er også mye rom for sporadiske jamme-utfoldelser, ikke minst på låta som bare er en eneste stor LSD-jam fra før - «Om Du Vore En Vakthund» - og den låta blant annet Reine Fiske har uttalt at han selv får sterkest følelser av å fremføre live, fordi han ble så betatt av låta under selve prosessen med å lage den.

Mektig 

Men like brått som vi var sugd inn i «Ta Det Lugnt», er det hele like brått fortært. Selv om vi visste når slutten kom underveis i settet. Men selv om Ejstes og Fiske er opptatt av dramaturgien som er bundet til et album, tror jeg det med fordel kunne vært en fin vri å nettopp endre litt på kronologien i settet live, så publikum ikke alltid visste hva som kom etter. Som å eksempelbis spare «Panda», «Festival», eller «Du E För Fin För Mig» til slutt, for å fyre opp følelsesspekteret ytterligere, og skape litt uforutsigbarhet sluttvis. Gi det litt mer puff, og om spontant preg litt mer i tråd med sjangeren og stilen de reptresenterer. Med det sagt - den mektige energien som springer ut av samspillet i kveld fyller hele rommet med endorfiner og nostalgi. Det er som vi alle skulle flytta til en svensk sump et lite øyeblikk, en med akkurat like behagelig luftfuktighet og temperatur som inne på Rockefeller.

Og det blir litt ekstra godis til slutt, etter trampleklappen. Blant annet får vi prøvd ut ei ny låt, en slags surfelåt, kaller Gustav den, uten at jeg fikk med meg tittelen. «Takk for tålmodigheten», sier frontmannen til slutt, fortsatt like ydmyk og reservert, som en herlig kontrast til den ville kraften han presenterer når han er i sin soniske sone på scenen. Han lover dette blir absolutt siste låta. Det er tross alt «dags att gå ut. Det er fredag!» som intro på låta med samme navn - «Fredag». Og så går vi ut, litt fullere og beriket enn da vi gikk inn.

Mer fra Dagsavisen