Den italienske stjernearkitekten Renzo Piano har rundet 80 år, men er fremdeles engasjert i arkitekturens rolle i samfunnet. Her foran Astrup Fearnley-museet på Tjuvholmen, tegnet av ham.

– Museer må være imøtekommende steder

Museer må være åpne bygg der mennesker inviteres inn, mener Astrup Fearnley-arkitekt Renzo Piano (80).

Kultur

– La oss åpne opp og gjøre alt tilgjengelig! sier italienske Renzo Piano (80) til Dagsavisen.

Han er en av arkitekturens virkelig store stjerner, med flere titalls berømte bygg på CV-en. Blant disse er Pompidou-senteret i Paris, og Astrup Fearnley-museet på Tjuvholmen i Oslo.

Nå besøker Renzo Piano igjen Oslo, i anledning årets sommerutstilling ved museet han har tegnet. Den heter «I Still Believe in Miracles – Verk fra Selvaags kunstsamling». I tillegg til samtids- og fotokunst boligbyggefamilien Selvaag har samlet gjennom tre generasjoner, vises også en egen utstilling om selve museet. Denne er designet av Renzo Pianos studio.

– Åpenhet er essensielt. Jeg startet med dette på syttitallet. Da var museene normalt veldig innelukkede affærer. Men jeg var ung og rebelsk. Jeg ville gjøre museene mer tilgjengelige. For dem som allerede elsker kunst, så klart, men særlig for dem som kanskje gjør det, men som ikke vet det selv ennå. Den tanken har vært en rettesnor i mitt arbeid siden da, sier Piano.

Les også: – Nasjonalmuseet må være solid

Imøtekommende steder

Han sveiper med blikk og arm utover museets store, lyse hovedsal, som akkurat nå er fylt av samtidskunst fra Selvaags samlinger, videre mot vinduene som vender mot den grønne plenen i skulpturparken utenfor, nedover mot stranda der folk ligger og soler seg og bader.

– Museer må være vakre og deilige og imøtekommende steder der mennesker kan være sammen. Da jeg kom til Oslo i går, var klokka over åtte. Likevel var der masse mennesker – barn og voksne – på stranda ved museumsbygget og badet. Fantastisk! Et museum må være et møtested. Barn liker å leke i parken, spise is og se på statuene. Så blir de tenåringer, og fordi museet opplevdes åpent og inkluderende da de var barn, går de nå inn, og opplever alt som er inne. Kunsten. Og så ser de at kunsten inne snakker med kunsten ute, med skulpturene og med naturen og alt rundt. Og så skjer mirakelet. Utstillingen i sommer heter «I Still Believe in Miracles». Jeg tror på kunstens mirakel, og at arkitekturen er del av dette. Da kan kunst gjøre mennesker bedre, sier Piano.

Les også: Nasjonalmuseet som symptom

Naturen viktig

I Norge pågår debatten om et annet museumsbygg, nemlig Nasjonalmuseets nye bygg på Vestbanen, tegnet av tyske Klaus Schuwerk. To år før åpningen kritiseres det blant annet for å virke altfor lukket mot plassen utenfor, og for at man har tenkt mer på sikkerhet enn på å invitere publikum inn. Renzo Piano understreker at han ikke har sett Schuwerks bygg ennå, og ikke uttaler seg spesielt om dette eller om debatten rundt, kun på generelt grunnlag.

– Alle byggeprosjekter er ulike. Alt avhenger av bruken, hva som skal inni, og hvor det skal ligge. Det eneste jeg går helt imot, er museet som en komplett nøytral, hvit boks. Jeg tror ikke slik nøytralitet er bra. Kunsten trenger et miljø rundt seg.

– Det jeg elsker med å tegne museer, er de er steder der samfunnsliv og kulturliv blandes, der hele livet kommer sammen. Naturen, miljøet rundt, må også alltid være en viktig del av et museum. Særlig i Norden gir det veldig god mening å lage museer som ikke bare er vakre bygninger med skjønt innhold, men som også forholder seg aktivt til naturen. I Astrup Fearnley-museets tilfelle er sjøen og øyene veldig viktige. Jeg tenkte masse på åpenhet da jeg tegnet. Det er tenkt som en reise, fra ett rom til et annet, over en bru, forbi vannet, inn i et annet, opp en trapp. Som å gå på tur.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Mer åpenhet

Kravene til sikker bevaring av kunst og trygghet for de besøkende ser ikke arkitekten som noe hinder.

– Det tekniske er lett å fikse. Det handler om hvor sterkt lyset kan være for at gamle oljemaleriet skal tåle det, om luftfuktighet og den typen detaljer. Slikt er ikke vanskelig. Sikkerhet, derimot, er et annet spørsmål. Jeg har tro på åpenhet, at det skaper større trygghet enn å lukke ting inne. Helt konkret åpenhet, med gjennomsiktige flater, åpninger og glass, slik at man ser hverandre. Det blir også et filosofisk spørsmål. Skal man bygge seg inn i en bunkers for å unngå terror? Da har jo terroristene vunnet! Det er det de ønsker. Vi må heller stå imot terroren med mer åpenhet og gjennomsiktighet. Europa er bygd på fire-fem århundrer med stadig videre åpenhet. Det må vi ta vare på, også gjennom kunsten og arkitekturen, sier Renzo Piano.

Les også: De som bygger Nasjonalmuseet