3
TEATER
«Kafka på stranda»
Dramatisert av Frank Galati etter Haruki Murakamis roman
Regi: Karl Jørgen Kiønig
Med: Morten Svartveit, Lasse Kolsrud, Audun Sandem, Joachim Rafaelsen, Agnes Kittelsen, Ane Dahl Torp, Gard Skagestad, Øyvin Berven
Det Norske Teatret
Haruki Murakamis roman «Kafka på stranden» har nådd ut til et bredt publikum over hele verden. I romanens to parallelle historier om 15-årige Kafka Tamura og den eldre mannen Nakata kan man finne temaer som berører folk i alle deler av livsløpet, og den har en flora av temaer og refleksjoner som spinner gjennom boken og lager et nett som på sitt beste fanger leseren.
Samtidig skal det ikke stikkes under en stol at romanen også er ganske langtekkelig. Så på mange vis er det merkelig at man velger å lage teater av dette stoffet, som er omfattende og ikke så veldig handlingsmettet og som er fullt av refleksjoner og referanser. For dette er et stort prosjekt, og fallhøyden er stor.
Så er dette også en iscenesettelse i fritt fall, som langt på vei er kroneksempelet på hvorfor det å la en roman gå til scenen, er en mer problematisk distanse enn teatrene selv kanskje ønsker å se. For de iscenesetter jo kjente romaner til stadighet.
Les også: Murakami på den norske stranda
Allikevel agerer skuespillerne i denne forestillingen med en overbevisning som i alle fall bringer karakterene et liv og en troverdighet som holder fortellingen oppe. Morten Svartveit skildrer Kafka Tamura med en ung og nysgjerrig åpenhet, og i møte med Lasse Kolsruds gamle, rare Nakata føles det som å komme tettere på den Nakata vi leser om i Murakamis bok. De forunderlige karakterene fra romanuniverset fungerer generelt godt som utgangspunkt for sceniske skikkelser.
Men når 560 sider roman er klippet ned til en to timer lang forestilling, betyr det at mye av den opprinnelige fortellingen forsvinner. Jeg forventer ikke at det skal være et en til en-forhold mellom roman og teater, men dessverre har man klippet vekk alt det som er med på å gi denne fortellingen mening. Refleksjonene, gjentakelsene av sentrale motiver, følelsen av å være på reise uten å vite hvor man skal. Det som ligger i denne romanens natur, får ikke plass på scenen. Spørsmålet er om det å tenke tradisjonelt teater ikke er forenlig med akkurat denne romanens vesen. Om det i det hele tatt er mulig å oversette til scenen det som denne romanen gjør på papiret.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Romanens sentrale omdreiningspunkter, som Ødipus-komplekset og menneskets behov for å skape sammenheng og å se seg selv i kunsten, nevnes kun i en scene eller to. Selve temaet med Kafka på stranden, som i utgangspunktet bærer mye av fortellingen, er i forestillingen klippet ned til å dukke opp kun i bibliotekaren Saekis (Ane Dahl Torp) sang.
Jeg burde kanskje ikke lest romanen før jeg så denne forestillingen, men heller bare tatt den for det den er; en rar liten fortelling om to menn som opplever mye av det samme, men aldri møtes. Samtidig er det lite trolig at andre som vil se denne forestillingen, ikke allerede har et forhold til Murakamis roman. Og som nevnt innledningsvis, belyser iscenesettelsen sterkt hvor problematisk det er å ta romaner inn i teatret: Hvor gjør man av refleksjonene og karakterenes indre liv? Og når skal man våge å ta en romans kompleksitet på alvor og ikke bare kutte den ned i hensiktsmessige scener?
«Kafka på stranda» gir ingen gode svar på dette, men stiller heller et nytt spørsmål: Hva var poenget?