Annonse
Regissør Carl Jørgen Kiønig og skuespiller Morten Svartveit jobber med «Kafka på stranda», her uten kostymer og sminke.

Murakami på den norske stranda

En femtenårig gutt har rømt hjemmefra. En gammel mann kan snakke med katter. Eventuelle bånd dem imellom må publikum selv veve, i teaterversjonen av «Kafka på stranda».

Annonse
Kultur

 

– Det er en historie om en ung gutt på jakt etter hvem han er. Han rømmer hjemmefra fordi han fått et Ødipus-lignende varsel om at han skal drepe sin far og ligge med sin mor. Hun og søstera hans dro da han var fire, nå er gutten femten, sier Carl Jørgen Kiønig.

Han er regissør for «Kafka på stranda», som har premiere på Det Norske Teatret neste fredag. Hovedrollen som femtenåringen Kafka spilles av Morten Svartveit.

– Foreldra svikta, Kafka tar tak selv. Han er modig, og mye mer reflektert enn jeg var som femtenåring, sier han.

Murakami-roman

«Kafka på stranda» er opprinnelig en roman av japanske Haruki Murakami, publisert i Japan i 2002 og Norge i 2005. Boka følger to fortellinger som ikke blandes, men som likevel kanskje har noe med hverandre å gjøre.

– Et sentralt spørsmål er hvor fri man egentlig er til å ta valg. På en måte velger man, men hvor fritt er egentlig valget når det styres av hva som er mulig å gjennomføre? Når man har familie, jobb, andre forpliktelser? spør Kiønig.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Biblioteket

Annethvert kapittel følger femtenåringen Kafka, som etter å ha rømt hjemmefra slår seg til i et stille privat bibliotek. Der blir han kjent med bibliotekarene, som er en eldre, tidligere sangerinne, og en transseksuell mann.

– Guttens eneste holdepunkt er bøkene. Så hans plan da han rømte var å oppsøke et bibliotek. Det blir starten på mange underlige møter, med mange ulike hjelpere, sier Svartveit.

– Som i eventyrene, legger regissør Kiønig til.

Kattehviskeren

Resten av kapitlene følger den gamle mannen Nakata og kattene han møter.

– Nakata ble utsatt for en ulykke da han var ni år gammel, helt i slutten av andre verdenskrig. Teksten peker kanskje på en slags parallell til atombomba, og til det traumet det er for Japan at de tapte krigen, etter å ha oppført seg veldig aggressivt i forkant. Uansett: Etter ulykka kan Nakata verken skrive eller lese, eller ha en vanlig jobb. Men han kan snakke med katter. Så jobben hans blir å lete etter katter som er forsvunnet. Så møter han en myteomspunnet type som heter Johnny Walker, akkurat som whiskyen, sier regissør Kiønig.

Hva er virkelig?

Johnny Walker snakker ikke med katter. Han dreper dem. Etter hver skjer det også dramatiske ting med Kafka i biblioteket. Men har hendelsene noe med hverandre å gjøre?

– Det som er gøy med «Kafka på stranda» er at det er to historier som aldri krysses, men som skjer parallelt i tid og har direkte konsekvens for hverandre. Så da oppstår spørsmålet om hva som er virkelig og ikke. Skikkelser fra Kafkas drømmer dukker plutselig opp på scenen. Men fins de? Da er vi inne på teaterets forse, tenker jeg, i det at man ikke er bundet av den strenge realismen som dessverre oftest dominerer film og TV, sier Morten Svartveit.

Spøkelseshistorie

«En slags spøkelseshistorie», kaller regissør Kiønig stykket.

– Det fins assosiasjonslinker, berøringspunkter, mange elementer som publikums fantasi kan koble på ulike måter. Det er ikke surrealisme av samme typen som den klassiske vestlige surrealismen. Men Murakami er opptatt av Freud og Jung, av arketypene som er de samme enten man bor i Kenya eller Brasil. I det ligner han surrealistene. Murakami forteller imidlertid i en japansk tradisjon. For eksempel forholder man seg til seksualitet på en helt annen måte i Japan enn vi tradisjonelt har gjort i Vesten, sier han.

– Men vi tenker ikke at stykket er «i Japan», eller at vi skal spille japanere. Vi står fritt, sier Svartveit.

Smart publikum

Han tror dette blir en forestilling som er veldig personlig for hver publikummer.

– Det er ikke et stykke der man skal fram til en fasit, til det det «egentlig» handlet om. Det er jeg veldig fan av selv, at publikum kan være smarte, være detektiver, og selv komme fram til sine tanker, sin versjon. Både alene og i diskusjon med andre. Jeg syns det burde være målet med alt teater. Det er publikums opplevelse som gjelder, ikke det vi fra scenen liksom forteller dem, sier Svartveit.

– Det blir som den nylig avdøde dramatikeren Sam Shepard sa: «Når jeg går i teateret vil jeg vite litt mindre når jeg kommer ut enn jeg visste idet jeg gikk inn». På sitt beste kan teateret vise oss noe vi trodde vi visste og mente, men som det viser seg vi ikke var så sikre på likevel. Det er et ideal for meg, sier regissør Kiønig.

Annonse