Munch ut, medier inn på Tøyen

– Et moderne, interaktivt, spennende mediemuseum, fylt av opplevelser. Det mangler Norge. Nå som Munch flytter ut fra museet på Tøyen, har vi en gyllen anledning til å skape et museum der som viser fram de ulike medienes særpreg og forklarer hvor viktige de er og har vært, for våre individuelle liv og for samfunnet, sier Henrik G. Bastiansen til Dagsavisen.

Han er professor ved Avdeling for mediefag ved Høgskolen i Volda.

Les også: NRK vil flytte fra Marienlyst

Alle medier

Samtidig som oslopolitikerne omsider har landet på at Munchs kunst faktisk skal flytte fra Tøyen til Bjørvika, varsler Telenor at de ønsker å trekke finansieringen av Telemuseet fra 2017. I en artikkel i nyeste nummer av Museumsnytt forteller direktør Eli Hall om Telemuseets usikre fremtid. Det er per nå en avdeling av Teknisk Museum på Kjelsås.

Professor Bastiansen mener man må se disse tingene i sammenheng. Men han tenker langt større enn et museum utelukkende for telehistorie. Telehistorien er del av mediehistorien, og av dagens medievirkelighet. Begge ville bli viet rom på museet han ser for seg, sier han til Dagsavisen og til Museumsnytt.

– Jeg ser for meg en stor dugnad, med mange parter. Alle medieorganisasjonenene må være med – Norsk Journalistlag, Redaktørforeningen, Mediebedriftenes Landsforening, Presseforbundet, Mediehistorisk forening, alle andre. Dessuten NTB, Telenor, NRK, andre radio- og TV-kanaler. Og Nasjonalbiblioteket, som sitter på masse historisk materiale. Det akademiske forskningsmiljøet i mediehistorie, selvsagt. Samt Fritt Ord.

[ Følg Dagsavisen Oslo på Facebook! ]

Fritt Ord-støtte

De sistnevnte kan plukke opp regningen. I hvert fall mye av den.

– Jeg har ikke 100 millioner. Men det har Fritt Ord. De betalte så mye for å etablere Litteraturhuset i Oslo. Erik Rudeng og Francis Sejersted i Fritt Ord var opptatt av å bygge institusjoner for ytringsfriheten. Derfor etablerte de Fritt Ords hus, og Litteraturhuset. Men Litteraturhuset hegner bare om litteraturen. Et mediemuseum ville kunne ta seg av alle de andre kanalene for ytringer. Vi er et for lite land til å ha ett museum for hver bransje, men ett felles for telefoni, TV, radio, aviser, sosiale og andre medier samlet vil kunne funke. Også kommersielt, sier Bastiansen.

Filmfinansiert

Resten av kostnadene kunne Telenor vært med å ta.

– Telenor har varslet at de ønsker å bidra til et telemuseum om andre også gjør det. Dessuten måtte alle mediene selv bidratt med materiale og utstyr, gjenstander og innhold som ville utgjøre museets kjerne. NRKs samling av eldre utstyr er for eksempel stilt ut i korridorene på Marienlyst i dag, sier Bastiansen.

Han ser et ekstra historisk poeng i å legge et mediemuseum akkurat til Tøyen.

– Munchmuseet er bygget for filmpenger. Oslo kinematografer var kommunalt eid, og overskuddet fra kinodriften inngikk i kulturbudsjettet, hvor Oslo kommune hentet penger til byggingen av Munchmuseet på sekstitallet. Nå kunne det gis tilbake til mediene i vid forstand.

Byutvikling

Ideelt burde det være tverrpolitisk støtte til dette forslaget, mener medieprofessoren.

– Å etablere et nytt og spennende museum på Tøyen burde være et sak for alle som er interesserte i østkanten, og i byutvikling. Med Munchs flytting taper Tøyen en attraksjon. Nå kunne de vunnet en ny. Teknisk Museum ligger avsides til på Kjelsås, men er en suksess likevel, med en kvart million besøkende hvert år. Tøyen ligger mye mer sentralt. Og publikum er allerede vant med å reise dit for å gå på museum eller i Botanisk hage.

I Tøyen-avtalen av 2013 ble det bestemt å etablere et Vitensenter for naturvitenskap og teknologi på Tøyen. Bastiansen ser ingen motsetning mellom det og et mediemuseum.

– Tvert imot! Mediemuseet skulle være et kunnskapssted om medier. Hva de gjør med oss, og hva vi gjør med dem. Ett tema er premissene for ytring. Hvordan påvirkes disse av medienes muligheter – for eksempel dette at man i dag kan kommentere direkte i en nettavis, der man tidligere måtte skrive et brev til redaktøren?

Les også: Munch-utbyggere får miljøkritikk

Forskning for alle

Forskningsformidling ville måtte stå sentralt, tenker medieprofessoren.

– Da jeg begynte på grunnfag i medier og kommunikasjon i 1988, var all litteraturen fra USA og England. Om Norge fantes det lite og ingenting. Siden da har tida gått med på å fylle ut et etterslep av kunnskap om våre forhold. Det er i ferd med å bli fylt. Men i formidlingsbiten er det fremdeles et stort etterslep. Det hjelper ikke med stipendiater på universitetet eller forelesninger for mediestudenter om ingen andre vet hva de driver med, og hvilken relevans mediene har for oss alle. Vi er inne i en dramatisk tid for mediene. Nettopp da må vi mobilisere, investere. Hva gjør det med oss om papiravisen forsvinner? Et mediemuseum ville være en arena for en diskusjon rundt disse og andre temaer. Det er demokratibygging nedenfra å vite noe om hvordan mediene virker på oss, og vi på dem, sier Henrik G. Bastiansen.

Les også: Nå skal de bli enige om Munch-kostnader