Asger Jorn fylte 30 år da Edvard Munch døde i 1944. Selv om de aldri traff hverandre finnes det mange linjer mellom de to kunstnerne. Jorn sammenlignet selv «Emigranterne» (1953) med Munchs «Angst» (1894), og i utstillingen henger de side om side.

Møter Munch sin overmann?

Forskjellene er flere enn likhetene i mestermøtet mellom Edvard Munch og dansken Asger Jorn. Men tilknytningspunktene er likevel mange. Ikke minst fordi Munch hadde avgjørende betydning for Jorn.

Kultur

 

UTSTILLING

«Jorn+Munch»

Munchmuseet, Oslo

Til 15. januar

De fleste vil tenke på Munchs malerier som fargesterke og ekspressive. Men i møtet med Asger Jorn (1914–73), som gjerne omtales som «Danmarks rebell», møter han sin overmann. Jorns fargebruk og ekspressive uttrykksform er så sterk at Munchs malerier fremstår som «bleke» i sammenligning. Jorn pensler på med signalfarger, og han utviklet et formspråk som får Munch til å fremstå som fra en annen verden. Men – Munch er sterk nok i seg selv, og fargebruken i bildene hans er ikke dempet, så Jorns kvaliteter setter ikke Munch i skyggen, men i relieff.

På mange måter kan man si at Asger Jorn slik vi kjenner ham ikke hadde vært mulig uten Edvard Munch. Jorn er mest kjent som medlem av COBRA-gruppen (som står for Copenhagen, Brussels, Amsterdam), og han hadde selvfølgelig mange andre inspirasjonskilder enn nordmannen. Men det var etter turen til Oslo fredssommeren 1945, dit han dro for å se den store utstillingen av Munchs testamentariske gave til Oslo i Nasjonalgalleriet, at han frigjorde seg fra konturlinjen og fant sitt eget uttrykksregister. Der la han vekt på fargen og dens egen uttrykkskraft. Denne inspirasjonen kommer, uten tvil, fra Munch, og Jorn ga selv uttrykk for dette ved flere anledninger.

Under oppholdet i Oslo ble Jorn intervjuet i Dagbladet. Der uttaler han stor respekt og fascinasjon for Munch. Jorn påpeker at utstillingen viser Munch som menneske, og at vi nordmenn ikke måtte sette ham på en pidestall og se på ham som et geni uten menneskelige kvaliteter. Det siste er et problem vi har slitt med gjennom hele etterkrigstiden, men som vi nå er i ferd med å rive oss løs fra gjennom utstillinger som denne. Munch-forskningen har i det hele tatt åpnet for en mer mangfoldig forståelse av den ikoniske kunstnerens mangefasetterte uttrykksform. De senere årenes utstillinger har vist Munchs evne til å fornye seg selv. Han hadde en usedvanlig fornyelses- og skaperkraft gjennom hele livet, og det at vi er blitt klar over dette rokker ved den ensidige oppfatningen av Munch som ekspresjonist.

Det var dette Asger Jorn oppdaget i Oslo i 1945. Utstillingen i Nasjonalgalleriet viste 340 malerier og masse grafikk, og hovedtyngden var fra de siste tiårene Edvard Munch (1863–1944) levde. Som mange andre ble Jorn overrasket over Munchs sene arbeider, og uttrykkskraften i disse maleriene førte til en nyorientering for Jorn. Skiftet er tydelig illustrert tidlig i utstillingen ved sammenstillingen av Jorns «Grædeøjne» fra 1940 og «Røde Trolde» fra 1946. Det første har tydelige konturlinjer med inspirasjon fra Picasso og Miro, mens det senere maleriet er helt hans eget uttrykk med fargen som styrende komposisjonselement.

I tillegg til intervjuet i Dagbladet er det verdt å merke seg at Jorn var sterkt kritisk til den kampen som foregikk i norsk kunst like etter krigen. Ser vi litt lenger frem kjenner vi den igjen i motstanden de abstrakte modernistene møtte på 1950-tallet. I utstillingskatalogen til den danske Høstutstillingen 1945, der Jorn hadde invitert Johs. Rian og Håkon Bjærke, skriver han om forskjellen mellom hvordan danske og norske kunstnere så på Munch. Jorn så en dominerende tendens til litterær fortelling blant norske kunstnere, og at de – selv om de så opp til Munch – ikke hadde forstått den kunstneriske metoden som Munch hadde utviklet. Den dreier seg om malerisk og koloristisk kraft basert på kunstverkets billedmessige fortellerevne.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Denne forståelsen av måten Munch bygde sine bilder på samsvarer med Jorns teori om en nordisk impuls i kunsten. Han var sterkt opptatt av norrøn mytologi og eldre, nordisk folkekunst. Han var så engasjert i dette at han leide inn en fotograf og reiste rundt og dokumenterte stavkirker og annen, eldre norsk og nordisk kunst. Samlingen på 25 000 fotografier finnes ved Museum Jorn i Silkeborg i Danmark, der utstillingen skal vises neste år. Jorn mente at den nordiske kunsten stod i kontrast til den øvrige, europeiske kunsten, som dypest sett stammer tilbake til ett av Bibelens mest kjente sitat: «I begynnelsen var ordet». For Jorn var den europeisk, litterære billedtradisjonen av liten verdi, og han hevdet at den nordiske impulsen heller bygget på tesen «I begynnelsen var bildet». Det var i denne tradisjonen han mente at Munch passet inn.

«Jorn+Munch» er den siste utstillingen i «+Munch»-serien, og på mange måter er det den beste. I likhet med kurator Trine Otte Bak Nielsens utstilling med Gustav Vigeland er Jorn-utstillingen resultat av et langvarig, personlig engasjement. Denne gangen er det kunsthistoriker Oda Wildhagen Gjessing som har lagt sin sjel i presentasjonen. Hun skrev sin magistergradsavhandling om temaet i 2005, og siden har hun jobbet med å forberede utstillingen. Det kan man merke i utstillingen. Med denne utstillingen er «+Munch»-serien over. Den er blitt kritisert for ensidig å sette Munch sammen med menn. Fredag ble grunnsteinen for det nye Munchmuseet lagt ned, og det er noen år til museet kan flytte inn. Innen den tid har direktøren og staben en jobb å gjøre for å rette opp skjevheten i museets valg. Det blir ikke noe bedre ved at Karl Ove Knausgård er neste mann ut. Når kommer kvinnene?