Da «Life of Brian» kom i 1979 ble filmen markedsført i Sverige som så morsom at den er forbudt i Norge. FOTO ORO FILM

Mot forbryterfilmer og nakenhet

2013 er et realt jubileumsår. Men få har kanskje fått med seg at det også er jubileum for norsk filmsensur. For 100 år siden kom loven som la grunnlaget både for sensur og for at Norge ble et annerledesland i kinosammenheng.

Det er lett å humre litt i dag når en ser på hvilke filmer en før i tida vurderte som skadelige å vise på kino, men dette var en gang blodig alvor. I 1913 kom kinoloven, som la grunnlaget for det kommunale eierskapet av kinoene, men også innføring av filmsensur, gjennom Statens Filmkontroll. Siden den gang har alle filmer som skal settes opp på norske kinoer måttet gjennom kontrollen.

- Sensur var ikke noe særnorsk eller unikt. Det var noe hele Europa var opptatt av på den tida. Sverige var de første som innførte dette alt i 1911, og Norge fulgte etter med samme modell, forteller medieforsker ved Universitetet i Oslo, Ove Solum. Han er redaktør for boken «Film til folket. Sensur og kinopolitikk i 100 år», som ble gitt ut denne uka.

 

Skadelig for unge

«Hvor lenge skal dette taales», skrev skoleinspektør Sven Svensen i et avisinnlegg i 1907. Inspektøren fra Trondheim hadde fått med seg kinoannonsen til filmen «Den første Nat efter Bryllupet». Filmen ble beskrevet som pikant, og dette fikk Svensen til å tenne på alle plugger.

- På denne tida var kampen allerede i gang. En allianse mellom sedelighetsforeninger, kvinneråd og pedagoger tok nå for seg den nye populærkulturen som etter hvert fylte lerretene. Da filmen fikk sitt eget hus i form av kinoen, eksploderte populariteten. I 1905 solgte man omtrent 500.000 kinobilletter i Norge. Fem år senere var tallet økt til 10 millioner, sier Solum. Som det meste som blir populært, fikk også kinofilmene mye oppmerksomhet.

- Et eksempel er fortellingene om detektiven Nick Carter. Disse filmene representerte den nye populærkulturen som åpnet for spennende historier med røvere og banditter. Det var slagsmål, pistoler og skudd. Forbryterfilmer var farlige, og ble ansett for å være skadelig spesielt for unge sinn, forteller Solum.

I starten skilte man ikke mellom barnefilmer og voksenfilmer, og sensuren ble ganske streng. Først i 1921 begynte man å vurdere filmene forskjellig for barn og voksne.

 

Sex og politikk

Det var kvinnesakspioner Fernanda Nissen og Arne Halgjem, avholdspolitiker og lærer, som var de første som fikk ansvar for filmsensuren.

- De gikk langt utover sitt mandat. De sensurerte politisk, nyhetsfilmer som de mente var partiske under den 1. verdenskrig kunne bli sensurert. Det ble skandale da de på 1930-tallet forbød filmen «The Confessions of a Nazi Spy», som var kritisk mot det tyske regimet. Jeg har sett den selv, og det er en helt grei thriller, ikke noen stor produksjon, men det må ha vært av politiske grunner at den ble sensurert, sier Solum.

Det er flere filmer som har fått gjennomgå gjennom de siste hundre årene, og motstanden mot filmsensuren har vært stor. Da Ingmar Bergmans film «Tystnaden» fra 1963 måtte klippes i, grunnet en sexscene som ikke ble godkjent, vakte det harme. 32 meter film måtte klippes vekk.

Filmen «Sansenes rike» fra 1976 var såpass grov, mente sensorene, at den ble totalforbudt. Ikke før 2001 ble den vist på norske kinoer. Velkjent er det også at Monty Pytons «Life of Brian» skapte debatt da den kom i 1979. Filmen ble først forbudt vist, for så senere bli vist med 18 årsgrense og med en kommenterende tekst som presiserer at Brian ikke er Jesus. Nå har filmen elleveårsgrense.

Voldsfilmer har også vært gjenstand for debatt. Da filmen «Natural Born Killers» kom i 1994, ga Filmtilsynet den 15-årsgrense, og fikk faktisk refs for å være for liberale.

 

Nye tider

Med kinoloven kom ikke bare sensuren. Loven la også grunnlaget for at Norge ble et annerledesland, mener Ove Solum.

- I 1913 var kinoer drevet av private som etter lovvedtaket fikk konsesjon for å drive to år av gangen. Så skjedde det i 1915 at et titall byer vedtok å gi konsesjonene til seg selv, med den begrunnelsen at dette måtte under offentlig styring. Film var blitt så lønnsomt at det skulle komme det offentlige til gode. Kinopolitikk ble gjennom kinoloven lokalpolitikk, forteller Solum. Systemet som vokste seg fram med kommunale kinoer skulle få stor betydning for den norske filmproduksjonen, mener Solum.

- Sverige, for eksempel, fikk en film- og kinoøkonomi som hang sammen, produksjonsselskapene drev kinoer, mens vi i Norge fikk en økonomi der visningsleddet ble kuttet. Overskuddet fra kinoene gikk inn i kommuneøkonomien i stedet for til produksjonsselskapene. Pengene ble riktignok ofte brukt til kulturformål, og sikret blant annet Vigelandsanlegget og Munch-museet på Tøyen, forteller Solum.

Etter at det i en årrekke har vært bred konsensus om å ha kommunalt eide kinoer, ser landskapet annerledes ut. I vår vedtok Oslo kommune å selge Oslo Kino til Egmont Nordisk Film. Bergen har solgt kinoene til SF Norge, eid av Bonnier. Slik utvikler kinomarkedet seg også i resten av Europa med store internasjonale aktører som kinoeiere, påpeker Solum. Det kan bli vanskeligere å sikre bredde og mangfold nå, mener han.

- Men når dette har skjedd, bør kommunen ta ansvar for at vi får et visningssted for smal film, en artcinema. At noe av pengene fra kinosalget ikke går til dette er et paradoks, og det ser ut til at historien gjentar seg på lett tragikomisk vis, dersom kinopengene nok en gang går til å skape et Munch-museum, sier Solum.

bente.rognan.gravklev@dagsavisen.no

 

Filmsensur

Med kinoloven i 1913 kom den obligatoriske filmsensuren, og Statens Filmkontroll ble opprettet.

I Norge utføres nå filmsensuren av Medietilsynet, dannet i 2005 ved en sammenslåing av Statens medieforvaltning, Statens filmtilsyn og Eierskapstilsynet, med hjemmel i lov om film og videogram av 1987. Alle filmer og videoer som skal vises i næring må registreres her.

Det ble klippet vekk til sammen 400 000 meter film i perioden 1913-1918 ifølge statistikken til den første sjefen for Statens Filmkontroll Arne Halgjem.

I dag er det ikke er tvungen forhåndsvurdering i Medietilsynet av filmer som bare skal vises for personer over 18 år.

Fra 2004 var det ikke lenger lov til å forby filmer i Norge.

Kilde: Store norske leksikon, Norsk filminstitutt