Unge, nystriglede mormonermisjonærer gjør seg uhyre godt på scenen i den internasjonale suksessmusikalen «The Book of Mormon».

Mormoner-moro

Å lage musikal om mormoner er like smart som det er rart.

 

5

TEATER

«The Book of Mormon»

Av Trey Parker, Robert Lopez og Matt Stone

Oversatt av Are Kalvø

Regi: Vidar Magnussen

Det Norske Teatret

«The Book of Mormon» må være en av de snåleste suksessoppskriftene innen musikalsjangeren. At en historie om to unge mormoners misjonærreise til Uganda er på repertoaret på enkelte scener i opptil seks år, er jo ingen selvfølge. Men å lage musikal om mormoner er omtrent like smart som det er rart. For dette religiøse universet har faktisk alt hva en musikal trenger: Skarpe kontraster, et lukket, uniformert univers som blir utfordret av den minste ting, mer eller mindre ufrivillige nære relasjoner samt en gjeng nystriglede, pene unge menn ulastelig kledd i hvit skjorte og svarte dressbukser, dansende lystig over scenen. Musikalhistorien visste ikke at den trengte «The Book of Mormon» før den faktisk var der. Og nå er den på Det Norske Teatret.

Les også: Nå starter misjonsreisen deres

Det koker i salen fra første skuespiller (Frank Kjosås) entrer scenen. Stemningen er høy som på en konsert gjennom hele premieren. Men trykket på scenen er ikke mindre, og det at forestillingen hele veien klarer å svare på de forventningene og det koket som er i salen, kan ikke sies annet enn å være et kvalitetstegn. For kvalitet er det i alle ledd, i alt fra Are Kalvøs fiffige oversettelse, som alltid har noen overraskende vendinger å by på, scenografien som for en gangs skyld ikke er preget av Det Norske Teatrets ofte grafiske minimalisme, Vidar Magnussens lekne regi og skuespillerne, som uten unntak stiller sterkt i både sang- og spilleprestasjoner. Frank Kjosås og Kristoffer Olsen kontrasterer hverandre fint som tospannet som må reise til Uganda, og Preben Hodnelands homofile misjonsbror er grunn nok i seg selv til å se denne forestillingen.

Koreografien er full av komikk og generelt mer underholdende enn koreografier pleier å være i norske musikaloppsetninger. Utførelsen er like skarp og presis som pressen er i de svarte dressbuksene. Men når det endelig skulle være med et steppenummer, kunne de satt inn et ekstra gir og latt danserne som virkelig kunne, få briljere mer i denne sjangeren. Ingen av sangene i forestillingen setter seg skikkelig på hjernen, og det er litt trist, for jeg skulle gjerne tatt dem med meg ut i natten og livet sammen med den gode stemningen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er virkelig ikke lett å skille alvor og tull i denne forestillingen, og man må bare kjøpe dette universet slik det er. Og kanskje er det lett for meg å gjøre det fordi mormonerkulturen står så fjernt fra meg selv. Å skille religionen fra fiksjonen er nesten umulig. Og det er jo derfor det funker. Det at grensen mellom livlig fantasi og streng religion kan være hårfin (her vandrer Gud, jedier og Gollum side om side) og at vi selv kan skape noe å tro på, opplever jeg som noe av essensen i denne snåle og festlige fortellingen.

Selv om The Book of Mormon egentlig ikke ligner på noe annet, er den full av musikalske referanser til andre, både mer og mindre kjente, musikaler. En av musikalene det refereres til, er Oklahoma! Men etter The Book of Mormon får man faktisk også lyst til å sette et stort, stort utropstegn. For det fortjener denne forestillingen. The Book of Mormon!