Lyset er dempet i Munchmuseets saler, for ikke å skade de ømfintlige grafiske verkene. Likevel er det blitt en lysende utstilling av møtet mellom Munch og Gaugin.

Mørket i en lysende utstilling

For første gang sammen i en stor utstilling: Munch møter Gaugin. Vel verd en tur til Tøyen.

 

UTSTILLING

«Med lukkede øyne – Gaugin og Munch»

Munchmuseet – til 22. april

Det er mørkt i Munchmuseets saler. Utstillingen «Med lukkede øyne – Gaugin og Munch» består hovedsakelig av grafikk på papir, og da må lyset dempes for ikke å skade de ømfintlige verkene. Men mørket hindrer ikke opplevelsen av at dette er en lysende god og viktig utstilling. Paul Gauguin var mest kjent for sine bilder fra Tahiti, men han var også nyskapende grafiker. Her har publikum en sjelden anledning til å se (så å si) hele Gauguins grafiske produksjon på ett brett. Bare det burde få folk til å strømme til Munchmuseet.

Miljøtrusselen, #metoo og kulturell undertrykking er temaer når Edvard Munch møter Paul Gauguin. Det at dette er den første utfyllende sammenligningen gir alene grunn til å sette kryss i taket. Både Paul Gauguin (1848–1903) og Edvard Munch (1863–1944) var sentrale i utviklingen av moderne kunst. Og begge var pionerer i utviklingen av grafikk, og spesielt i gjenoppdagelsen av tresnittet. De er blitt sammenlignet i mer enn hundre år, første gang i den tyske «Sonderbund»-utstillingen i 1912. Der ble de to, sammen med Van Gogh, presentert som modernismens forløpere. Munch og Picasso var de eneste dalevende kunstnerne som ble presentert med en sal alene. Siden er Gauguin og Munch blitt satt i samme bås gjentatte ganger. Men først nå blir de sammenlignet i en stor utstilling. Samtidig er det et faktum at de to aldri møtte hverandre mens de levde. «Sonderbund»-utstillingen i Köln i 1912 var antakelig den første gangen Munch så et bredt utvalg av Gauguins kunst. Da hadde han vært død i ni år.

Aldersforskjellen er hele femten år, men som en følge av Gauguins karriere som sjømann og børsmegler før han ble kunstner, startet de to kunstnerkarrierene omtrent samtidig. Og det er rart at de aldri traff hverandre, for de hadde mange felles venner. Gauguin var gift med en dansk kvinne, Mette Gad, hvis søster var gift med den norske maleren Frits Thaulow. Hans bror var gift med en tredje søster, og deres søster var gift med bror til de danske kvinnene. Så Paul Gauguin hadde tette bånd til Norge. Det hører med at Edvard Munchs store kjærlighet fra 1885, Milly Thaulow, var gift med nok en bror.

Gauguins relasjon til Thaulowene var en direkte foranledning til at Paul Gauguin stilte ut i utlandet for første gang. Det skjedde på den tredje Høstutstillingen i Christiania, dagens Oslo, i 1884. Der debuterte også Edvard Munch. Han hadde bestemt seg for å bli kunstner fire år før, mens Gauguin var 37 år da han bestemte seg for å bli kunstner på heltid året etter.

Paul Gauguin er mest kjent for sine malerier fra Stillehavsøyene, først og fremst Tahiti og Hiva Oa, der han døde i 1903. Deltakelsen på Høstutstillingen var tidlig i hans karriere, og de tre maleriene han viste i Oslo er ikke i nærheten av Tahiti-maleriene han senere ble kjent for. Det er imidlertid altfor få malerier fra Tahiti-perioden i utstillingen, og – om noe – er det utstillingens svakhet. Munchmuseets utstilling tar det igjen med en bred presentasjon av grafikken, basert på en sjeldent god, privat samling som er formidlet gjennom Galleri K i Oslo. En sidegren i utstillingen viser forholdet til Tahiti og forgreningene vi finner til Norge. Blant annet ble vår store oppdager Thor Heyerdahl inspirert av Gauguin og den norske polynesiaeksperten Bjarne Kroepelien (1890–1966) til å dra ut på sine ekspedisjoner. Her kunne det vært mye stoff å hente.

Artikkelen fortsetter under bildet.

gogf

Paul Gauguin er berømt for sine malerier fra Tahiti. Han laget også grafikk fra Stillehavsøyene, der han utviklet nye teknikker og viste et mesterskap som fikk mange til å sammenligne ham med Edvard Munch.                        Foto: Reto Rodolfo Pedrini/Zürich

Allerede med sin første grafikkserie, Volpini-suiten fra 1889, viste Paul Gauguin interesse for det eksotiske. Motivene ble trykket på et oppmerksomhetstiltrekkende, svovelgult papir og ble stilt ut på en privat, kollektiv utstilling samtidig med Verdensutstillingen. Der var det nye Eifel-tårnet den største attraksjonen. Munch så verdensutstillingen, men han ankom Paris for sent til å se Gauguins bilder. Blant suitens ti motiver var to fra den karibiske øya Martinique. Allerede da var Gauguin skeptisk til hvordan kolonimakten forandret samfunnet i koloniene, noe han skulle erfare i enda større grad da han reiste til Tahiti i 1891. Der ble han i to år, og i 1895 reiste han på nytt for aldri å komme tilbake.

Utstillingen viser at det er store forskjeller mellom de to kunstnerne. Samtidig er det interessant å dykke ned i deres ulike pionerinnsats innen grafikken. Gauguins grafiske produksjon fordeler seg på tre serier med noen få tillegg. Den første hadde et enkelt, direkte uttrykk, med et flertall motiver fra Bretagne. I de to neste, «Noa Noa-suiten» fra Tahiti og «Vollard-suiten» med blandede motiver, eksperimenterte han med teknikker og papir. Her ser vi en forsker som utvikler sine egne teknikker. At Paul Gauguin sammenlignes med Edvard Munch føles helt naturlig, og hver på sin måte vitaliserte de den grafiske kunsten ved (i Munchs tilfelle: blant annet) å ta opp igjen og videreutvikle den neglisjerte tresnitteknikken.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Munchmuseet har valgt å bruke det siste rommet til et grafikkverksted der barn og voksne kan utforske ulike tresnitteknikker. Utstillingen kunne med fordel vært større, for eksempel dykker de ikke ned i Paul Gauguins dobbelthet i sosiale forhold. Samtidig som han hadde elskerinner på Tahiti etterlot han seg kone og fem barn i Danmark. Selv om Gauguin var ektemann, er det et fellestrekk at verken han eller Munch inngikk forpliktende og permanente forhold til kvinner.

I disse #metoo-tider er det interessant å registrere at museet (u-) elegant velger å fare med harelabb over dette problemet. De nevner det, men hadde museet hatt større plass kunne en problematisering av dette temaet gjort utstillingen mer spennende og veldig aktuell. Utstillingens arkitektur er visuelt slående, men den tar stor plass og bidrar ikke til å gi fysisk rom til slik utdyping.

I stedet skriver kurator Ute Kuhlemann Falck følgende: «Samtidig kan man også finne uttrykk for empati gjennom fremstillinger av kvinner fanget av omstendighetene.» Det er en tendens jeg kan skrive under på. For eksempel er Munchs «Pubertet» et uttrykk for engstelse og uuttalte forventninger. Men, enkelte vil kanskje se bildet i en seksualisert sammenheng, og det åpner for en tematisk diskusjon som er høyst aktuell. Hadde museet hatt plass til å gå inn i denne problematikken kunne det resultert i en god diskusjon som ville kastet lys over en mørk del av historien – og samtiden. Det blir det ikke noe av. Men det er kanskje heller ikke å forvente under de rådende omstendigheter. Utstillingen er – tross alt – bra nok som den er.