Mitt stille land. Bilder fra en ny hverdag

Denne fotoserien er tatt den siste uka, på konsertsteder i Oslo som måtte stenge etter 12. mars på grunn av koronakrisen.

Bildene viser spennet i Oslos musikkscener, fra punk-puben Enga til byens storstue Oslo Spektrum, via musikalscenen Folketeatret.

Nesten 2.000 konserter er avlyst i Norge i mars/april, og tapet for konsertnæringen er på over 400 millioner kroner, ifølge Norske Konsertarrangører. Over 7.700 ansatte innen konsert, sceneteknikk og kultur er permittert, anslår Virke.

André Løyning er fotograf, filmskaper, blogger og dokumentarist, og har det siste året jobbet med digital markedsføring på artistbyrået United Stage. Han har også laget musikkvideoer og to fullengde musikkdokumentarer: «Cocks and Crosses» (2016) om bandet Årabrot, og «Tønes» (2019) som har gått på utvalgte kinoer og nå er innkjøpt av NRK.

Torsdag skulle André Løyning vært på Rockheim og åpnet utstillingen «Saftflaske – 10 år med hverdager i norsk musikk». Den viser bilder og materiale fra bloggen hans Saftflaske.no, der han filmet, intervjuet og/eller fulgte artister som Stein Torleif Bjella, Susanne Sundfør, Tønes og mange andre.

Les også: Se bildene fra Stormzy på Sentrum Scene

Men utstillingen er utsatt på ubestemt tid og turen er avlyst.

André Løyning foran et stengt Oslo Spektrum, onsdag denne uka. Foto: Mimsy Møller

I mellomtiden har Løyning oppsøkt scenene der han ellers pleier gå på konserter og fotografere artister i aksjon. Nå har tatt bilder av tomhet og stillhet.

André Løyning om bildene:

– Mine bilder er emosjonelle og dokumentariske. Jeg skulle egentlig hatt fotoutstilling denne uka på Rockheim, «10 år med hverdager i norsk musikk». Så ble plutselig hverdagen forandret. Da begynte jeg å jobbe med å skildre den.

– Jeg har fotografert konserter i 10–15 år, i forskjellige roller. På jobb, som hobby. Som fan, venn, støtteapparat og frilanser, for fanziner, blogger og aviser. Jeg har nesten ikke gått på konsert uten å ha med kamerabagen. De som jobber på Oslos konsertscener er mine venner og kolleger. Derfor har de åpnet dørene for meg nå også, ellers ville jeg ikke fått tatt disse bildene.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Sentrum Scene. Foto: André Løyning

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

– Bildene har jeg også tatt for meg selv. Det er en måte å reagere på, eller avreagere på. Jeg skulle gått på konserter og tatt bilder. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har ikke helt tatt inn over meg hva som har skjedd ennå. Det er jo dette jeg har holdt på med, å gå på konserter. Jeg har også begynt å gå med barna på konserter. Plutselig er alt vekk.

– Istedenfor å mimre og se på gamle bilder jeg har tatt på konserter, tok jeg nye. De viser tapet, tomheten og stillheten. Det er en unntakstilstand. Det kunne vært krig. Det minner om bilder fra Tsjernobyl. En artist som skulle stått på en av disse scenene begynte å grine da han så bildene.

– Musikere sier til meg at det er sånn det ser ut når vi kommer på jobb. Forskjellen er at nå er det ingen som kommer på jobb, og det er ingen som skal på jobb heller. Dette er arbeidsplassene til hundrevis av folk som ikke har vært på jobb på to uker, og ikke vet når de kan komme tilbake. Flere av stedene jeg tok bilder – Parkteatret, Enga, Last Train – har startet kronerulling de siste dagene for å overleve. Det sier litt om tragedien dette er for de små scenene. Det er brutalt og trist å se disse bildene.

Les også: Se bildene fra Bylarm 2020

Artikkelen fortsetter under bildet.

Tiden står stille på Parkteatret. Foto: André Løyning

Les også: Mange festivaler kan gå dukken

– Nå går diskusjonen mye om pengestøtte – kulturlivet er verd så og så mange kroner, krisepakka må være så og så stor. Men den egentlige verdien av et aktivt og profesjonelt kulturliv er jo mer enn penger. Dette handler om hva som gir livet innhold. Jeg tok bilder på Folketeatret, der skulle det vært 7.000 mennesker i salen denne uka. Det er veldig mange store opplevelser og brennende hjerter, det.

– Jeg savner å gå inn i konsertlokalet. Jeg savner gleden av oppdage et nytt band eller gleden ved å gjenoppdage et gammelt. Jeg savner euforien over å høre favorittlåten min til slutt. Jeg savner ølen etter konserten. Jeg savner praten på vei hjem. Mye av følelseslivet mitt er knyttet til å gå på konsert.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Konserthusets lille sal. Foto: André Løyning

Les også: På Parkteatret går det mot permittering av de 60 ansatte

– Bildeserien min viser hele næringskjeden av scener i Oslo, nasjonale scener – fra Enga og Parkteatret til Sentrum Scene og Spektrum. Det er et livsløp. Vazelina Bilopphøggers skulle stått på scenen i Spektrum denne helga.

– Denne helga som nå kommer skulle være en stor helg for musikken i Norge. Vi skulle feiret liv og karrierer. Spellemannprisen skulle løftet noen band og artister opp på et større nivå. Jeg skulle dratt til Rockheim sammen med Erlend Ropstad, som jeg har fotografert gjennom hele hans karriere. Vi har jobbet tett sammen med foto, platecover og video. Så skulle vi dratt tilbake til Spellemannprisen lørdag der han var nominert. Det ville vært en dobbel feiring av jobben og musikken. Isteden skal vi sitte hjemme hver for oss og drikke øl på Skype. Det er ikke mye til fest.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Krøsset bar og scene i Oslo - nå stengt. Foto: André Løyning

– Det tristeste bildet for meg er det jeg tok på Krøsset. Det var der jeg var på konsert sist. Blomst spilte to utsolgte kvelder der, 6. og 7. mars. (Blomst er tilknyttet United Stage, der Løyning jobber). Blomst er ett av de unge rockebandene som seiler opp til å bli et bredt og fint band for mange flere. Det var den følelsen av at musikken vant den uka der, flere ganger, og den følelsen er så god! Vimplene var det Blomst som hadde hengt opp da de skulle spille. Da jeg kom tilbake en uke etter, var vimplene falmet. Det ga meg en klump i magen.

– Jeg har aldri vært noen fan av sensasjonalisering, innpakking, tilgjøring. Jeg tror på de som jobber hver dag. Er du musiker i Norge, handler hverdagen mer om venting og reising enn å stå på scenen. Det er det jeg har prøvd å vise fram på bloggen, gjennom magasinet ENO, i dokumentaren om Tønes, og i utstillingen på Rockheim. Jeg lagde musikkvideo til Mae der han står hjemme på kjøkkenet og steker laks til middag. Jeg synes det er mye tøffere å vise en rapper som lager middag enn en som har leid bil og kledd seg ut.

Les også: 12 «ukjente» norske album for evigheten

Artikkelen fortsetter under bildet.

Det er god plass nå på de store scenene, som Chateau Neuf. Foto: André Løyning

Geir Rakvaag: La musikklivet leve

– Det er en stor seier for meg at Tønes-filmen min ble kjøpt for visning på NRK. Jeg har aldri skilt mellom måter å jobbe på. Jeg har en lik tone eller stemning i alt jeg gjør på tvers av format. Det handler om tilstedeværelse – på bloggen min, i Tønes-filmen, i bildene av de tomme scenene. Dokumentarfotografiets tilstedeværelse.

– Bildene minner meg om hvor viktig livemusikken er. Det henger sammen med prosjektet mitt på Saftlaske-bloggen. Det handler om hverdag. Og det handler jo ikke om meg. Det handler om oss alle. Mennesker. Opplevelser. Livsgrunnlag.

– Disse bildene er hverdagen nå, og blir med i utstillingen på Rockheim når den eventuelt åpner.

– Når landet er friskmeldt, er det første jeg skal gjøre å gå på konsert og drikke øl igjen, sier André Løyning.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Victoria Nasjonal Jazzcene. Foto: André Løyning

FAKTA: Musikk-Norge som ble stille

* Antall avlyste konserter i Norge mars/april: 1.980, anslått tap ifølge Norske Konsertarrangører er 430 millioner kroner.

* Forbundet Norske Konsertarrangører har 420 medlemmer, hvorav ca 70 er faste helårsscener (inkludert noen kulturhus). Alle disse er stengt.

* Norske konserthus organiserer 130 norske kultur- og konserthus. Alle disse er stengt.

* Arbeidsgiverforeningen Virke kultur anslår at over 7.700 ansatte innenfor feltene sceneteknikk, musikk/konsert og teater er permittert. Andelen permitterte er på opptil 90 prosent.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Parkteatret. Foto: Andr\e Løyning