Kultur

«Min briljante venninne»: Gnistrende god kjemi på scenen

Den seks timer lange teaterversjonen av «Min briljante venninne» løftes av gode skuespillere og en tekst som fanger historiens følelsesmessige opp- og nedturer.

Dagsavisen anmelder

4

TEATER

«Min briljante venninne»

Av Elena Ferrante

Dramatisert av April De Angelis

Regi: Maren E. Bjørseth

Med Stine Fevik, Ingvild Holthe Bygdnes, Trond Høvik, Eldar Skar, Modou Bah, Iren Reppen, m.fl.

Oslo Nye Teater

Det er lett å la seg imponere av størrelsen på prosjektet alene, men likevel kommer man ikke bort fra at selv en seks timers teatermaraton ikke yter Elena Ferrantes Napoli-kvartett full rettferdighet. Oslo Nye Teater har tatt for seg April De Angelis’ kjente 2017-dramatisering av den fire bind tjukke romansyklusen som utgjør historien om venninnene Elena Greco og Lila Cerullos liv og levnet gjennom et halvt århundre i etterkrigstidens Italia. Historien mangler ikke noe. Her bryter vennskap og naive unge drømmer mot neorealismens kjente ingredienser som fattigdom, hat, begjær, sex, sjalusi, svik og brutal og dødelig vold. Mot de underliggende politiske og samfunnsmessige strømningene i fascismens kjølvann der klassekamp, kampen for likestilling og akademisk revolusjon er blant holdepunktene.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Stine Fevik som Elena og Ingvild Holthe Bygdnes som Lila. Foto: Oslo Nye Teater

Les også: Briljant klassereise

Den første innledende akten, rettere sagt «boken», blir toneangivende for form og virkemidler i stykket, men det er først i andre akt at dette sitter, hvor sex og voldssituasjoner koreograferes inn mot det abstrakte uten at mening og «tonefall» mistes av syne. Senere kombineres dette dels humoristisk gjennom å «fryse» scenene for å skape de mest intime situasjonene. Stine Fevik som Elena og Ingvild Holthe Bygdnes som Lila har gnistrende god kjemi, og en verbal og temperamentsfull progresjon gjennom stykket som gir stadig høyere bud på intensitet og konfrontasjon. Sammen og hver for seg skaper de følelsesmessige rom av det være seg lykke, begjær, sinne eller fortvilelse.

Les også: Vakre og voldelige liv i Napoli

Regissør Maren E. Bjørseth har valgt å vektlegge vennskapet og de feministiske aspektene i en dramatisering som preges av kompromissløsninger. Det er da også Elena og Lilas historie sammen og hver for seg som er dynamoen. Det man mister i oppsetningen er nyansene i den store paletten som rommer vår tids moderne utvikling, gjenkjennelig også nord i Europa, men sterkere farget av et patriarkalsk, katolsk og sosialt sett brutalt samfunn der menn og tradisjonsbundne mødre tviholder på fortida og Camorra-mafiaen definerer hvem som overlever familiemessig og økonomisk. Om man da ikke er en av de få som blir sett og får en utdannelse. Blant de heldige få er Elena, men også hun skal støte på tilsvarende utfordringer hos en korrumpert maktelite. «Hun kan skrive så mye hun vil, bare hun ikke tar av min tid», sier en av Elenas menn, akademikeren Pietro, da Elena er en skribent langt unna Napolis nabolag.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Familien Solara: Modou Bah, Iren Reppen, Espen Mauno. Foto: Oslo Nye Teater

Les også: Framleis like briljant

Da har det gått mange år siden hun og Lila som småjenter møtte hverandre i et fattig nabolag og delte blod på den samme grunnen hvor fascistenes spioner under krigen nå regjerer med den typen definisjonsmakt som penger og frykt fører med seg. En godt voksen Elena forteller historien med tilbakeskuende kraft. De to har slett ikke stått last og brast opp gjennom årene. De har delt menn og skjebner, drømmer og vyer, men Elena maner dem begge fram med varme og respekt. «Jeg kan være den slemme av oss, du kan være den snille», lovte de hverandre, og slik ble det. Rundt dem familiemedlemmer, barndomskjærester, elskere og utbyttere, mafioso og økonomiske slavedrivere. Her er mange gode enkeltscener og monologer skapt gjennom skuespillerprestasjonene, og særlig fascinerende er måten Modou Bah og Espen Mauno med farlig sluhet og truende sjarm «danser» seg fram som mafiamenn. Helle Haugen skaper en vond morsskikkelse, Eldar Skar transformerer den sprenglærde og arrogante Nino opp gjennom de ulike tiårene mens Tarjei Sandvik Moe gir sår dybde som transvestitt i scener som dessverre er altfor lite utbygd.

Les også: Nobelprisen bør gå til Ferrante

Rent praktisk er Oslo Nye Teaters «Min briljante venninne» delt inn i fire deler, en for hver bok, og føyer seg dessuten inn blant en rekke dramatiseringer av romaner på norske teaterscener. Oversettelsen er basert på De Angelis’ drama og spilles på bokmål/dialekt i motsetning til bøkene som kom ut i nynorsk språkdrakt og gjorde Ferrante-feberen like påtakelig her hjemme som ellers i Europa. Kombinasjonen av en gjenkjennelig, episk historie og den bittersøte eimen av nostalgi er en uslåelig kombinasjon også i denne sceneversjonen. De som allerede har universet under huden vil gjenoppleve «Min briljante venninne» som en eneste lang «greatest hits»-kveld, men Bjørseths tolkning vil også favne de mer uinnvidde gjennom en godt bearbeidet tekst og skuespillere som virkelig vet å bære denne syklonen av følelsesmessige opp- og nedturer.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Foto: Oslo Nye Teater

Les også: «Måken»: De giftige trivialitetene

Regien kunne særlig i de to første aktene hatt et tydeligere personlig sting, men Bjørseth løfter ufravikelig fram det viktigste og mest sentrale aspektet ved Ferrantes dypt menneskelige historie, nemlig erkjennelsen av individet i det store maskineriet og kvinnenes løsrivelse fra tradisjoner av undertrykkelse, maktmisbruk og mishandling. Elena foretar en klassereise fra fattigdommens og morens klamme tvangstrøye, til toppen av parnasset som feiret akademiker og forfatter. Lila er vel så «briljant», et unikum som ikke fikk utnyttet sine egenskaper og muligheter. Ingvild Holthe Bygdnes bærer flott fram hvordan den sta og kompromissløse Lila, tross sitt fargerike og turbulente liv, blir påminnelsen om at arnestedet ikke lar seg endre uansett hvor mye man endrer seg selv.

Les også: Fantastisk Ferrante

Olav Myrtvedts scenografi er stilistisk renskåren og minimalistisk, og tar i bruk hele det store og for anledningen gråkledde scenerommet samt forheng og bevegelige tribuner og stativer, hvor Norunn Standals nydelige bruk av lys danner så skaper det være seg «Napoli» eller et jordskjelv. Teatrets heve- og senkescene brukes i illusjonen av strand og bassenger, men er overraskende dårlig utnyttet i en sammenheng der man ser for seg en tydeligere trang til å gjenskape atmosfæren av et Italia fra 1950-tallet og et par tiår framover, den delen av kvartetten de fleste forbinder med historien. Nøkternhet kan være en dyd, men her gjør sparsommeligheten totalopplevelsen en bjørnetjeneste så lenge historien fortelles på en måte som bare skraper i de underliggende lagene.