Nye takter

Mildere enn sitt rykte

Tor Milde er død. Mest kjent som «Slemme-Tor», men egentlig veldig snill, og en av de mest kunnskapsrike, poengterte - og feststemte kulturjournalistene vi har kjent.

Tor Milde hadde vært alvorlig syk en kort periode da han døde på Ullevaal sykehus i går, 61 år gammel. Da over 50 norske musikkanmeldere gjorde opp «Kritikertoppen» her i avisen før jul, var ikke Milde med, for første gang siden denne listas barndom på 80-tallet. Han pleide ellers alltid å være en av de første som leverte, med en uslitelig entusiasme for popmusikken som han viet livet sitt til.

For det store publikum er Tor Milde mest kjent som dommer i «Idol». En viktig del av livet hans i noen år, men også opphav til begrepet «Slemme-Tor», som langt fra var dekkende for hans egentlige holdninger. Det skulle bare mangle at ikke noen sa litt sterkere fra om prestasjonene i dette programmet, og Milde «didn’t suffer fools gladly» som det heter på originalspråket.

Tor Milde var en uforbederlig popentusiast siden barndommen, da han begynte å lage sine egne hitlister fra uke til uke, siden de offisielle fra USA, England og Norge ikke alltid stemte med hans egen smak. Denne lidenskapen videreførte han senere i boka «Listomania». Som litt mer voksen ble han musikksjef i Narvesen, i en tid da kjeden var et viktig ledd i platebransjen. Senere på 80-tallet gikk han videre til pressen. Det er her Mildes sanne natur kommer fram. Han visste mer om musikk enn de aller fleste, han kunne formulere seg svært godt på trykk, men Milde gjorde karriere i blader som Hits, Smash, Logo, Topp og Mag. Med en befriende usnobbete holdning til musikken, et stykke bortenfor Nye Takter, Puls og Beat, selv om han også var sterkt til stede i sistnevnte magasin. Der han ofte hadde hovedrollen i sladrespalten «Beat 24», omtalt som «den legendariske Tor Milde».

Da Tor Milde fylte 50 lagde venner festskriftet «Mannen som aldri gikk hjem». Mildes talent som festmenneske var uslåelig. Da Viggo Sandvik lanserte plata «Fisking i Valdres» med nettopp fisketur til Valdres, var det Milde som stjal showet. Fra toget la ut fra perrongen på Østbanen, til han kastet fiskestanga til Sandvik i vannet, falt i vannet selv senere på kvelden, og fikk turens bestemannspremie fra platedirektør Audun Tylden på veien tilbake. Historiene fra hans turer rundt i verden for å plage selvhøytidelige popstjerner er uendelig mange, men han fikk også svært god kontakt med mange av dem, og ville at vi skulle vite at han hadde klina med to av de tre i Bananarama.

Milde var deltaker på det norske landslaget i popquiz i tv-serien «Pick Up» i 1997. Han er den eneste jeg har møtt som visste at originaltittelen på «Once On A Sunday Morning» med The Tremeloes var «Cuando Sali De Cuba». Tor Milde var en god venn av vårt musikkbilag Nye Takter, men også en streng kritiker, ikke minst når noen begikk begredelige faktafeil, eller ble for snobbete for hans eget beste. I korrespondansen vår finner jeg linjer som «jeg er for øvrig ikke enig i din vurdering av Nick Lowes umåtelig og usannsynlig sutrete, selvopptatte, selvmedlidende plate som bedre enn ‘ungdommelige‘ Paul McCartney, og for øvrig ... hvilken plass nådde «The Convincer» på listene i England? Lar det seg i det hele tatt finne ut?» Evnen til å få rett var godt utviklet: En kveld på gamle Sardine’s spurte Milde alle de vanlige tilstedeværende om hva som var deres favorittsang med The Beatles, og kunne etterpå konstatere at de aller fleste hadde nevnt en sang av Paul McCartney, mens de i et mer kontrollert forhør ville hevdet at John Lennon var best.

Tor Milde kunne lett bli oppfattet som en enkel hurragutt, men han var også engasjert i mer alvorlige sammenhenger enn popmusikken. Før folkeavstemningen om EU i 1994 var han styremedlem i Europabevegelsen. I sommer engasjerte han seg i valgkampen for SV. - Jeg er glad for at Tor er tydelig på sine verdier, jeg synes han er kul og mener det er for få kjente folk som tør å vise hvor de står, sa Audun Lysbakken til Dagbladet.

På meldingsnettverket Twitter omtalte Milde seg selv som «slask, slubbert, tølper, vandal, barbar, pøbel, slamp, slyngel, berserk, pakk, rabagast ... men det er bare hva den nærmeste familien kaller meg». Nå savner alle ham likevel.

Mer fra Dagsavisen