Mer enn snø og vidde

Kan man være kunster og same uten å være samisk kunstner?

Kultur

– Noe av det beste med Nordisk Råds nominasjon, er at man plutselig blir vurdert i den sammenhengen som prisen er, i stedet for å først å fremst sortere under kategorien samisk kunstner, sier Synnøve Persen.

Forfatteren og billedkunstneren fra Porsanger er i år nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, sammen med de Merethe Lindstrøm og Carl Frode Tiller fra Norge. Hun debuterte som dikter i 1981 med diktsamlingen «alit lottit girdilit», og er i år nominert for andre gang, med fjorårets diktsamling «meahci suvas bohciidit ságat». Den er nå gjendiktet til norsk av forfatteren selv, med tittelen «av skogens sus spirer nytt».

Persen er et kjent navn i nordnorsk kulturdebatt, og har flere ganger gått i bresjen for å ta et oppgjør med det hun mener er en romantisering av det samiske og en avsporing av det samiske kunstbegrepet. Persen mener det blir fylt med folklore og kommersielle stereotypier.

– Fordi man representerer en kultur som i er så annerledes enn den norske, blir man som kunstner ofte plassert i en bås som mystisk og eksotisk, og som følge av det ikke alltid tatt helt på alvor. Jeg har ikke noe ønske om å representere hele samekulturen i det jeg gjør, jeg representerer kun meg selv, sier Persen.

Gaup om snø

– Jeg skjønner ikke helt problemstillingen, sier regissør Nils Gaup, regissøren bak storfilmen om Kautokeino-opprøret.

– Jeg kan bare uttale meg på vegne av min film, og den mener jeg ikke hører hjemme i en slik diskusjon. Hvis man lager en historisk film som man tar sikte på å distribuere over hele verden, så er det jo det lokale og særpregede man vil vise. Er det vinter, så er det vinter. Snør det, så snør det.

Gaups film handler om den samiske kampen mot den norske staten på midten av 1800-tallet. Synnøve Persen var selv sentral i kampen for Altaelva på 1970-tallet. Hun var med på å lage det samiske flagget under Alta-kampen, og ble senere dømt for sivil ulydighet etter demonstrasjonene mot Alta-utbyggingen. De senere årene har kunsten hennes beveget seg bort fra det politiske, og like lenge som Synnøve Persen har vært kunstner, har hun jobbet for å understreke at det samiske kulturfeltet er sammensatt av langt mer enn snø, vidde og joik. Hun har også tid kritisert det hun har omtalt som «samisk nasjonalisme» ved Sametinget.

– Det er ikke alle som er enige med meg, noen samiske kunstnere sier også selv at de produserer kunst på vegne av sitt folk. Det synes jeg blir å opprettholde noen myter om at man som samisk tilhører en homogen masse, sier Persen.

– Hva om en norsk kunstner skulle komme og si det samme, at han med sin skriving, sine filmer eller sin billedkunst, snakket på vegne av hele det norske folk? Det ville sannsynligvis blitt oppfattet som svært merkelig.

Vekket av Språket

For Persen var det det samiske språket som vekket dikteren i henne.

– Jeg vokste opp og gikk på skolen under den hardeste fornorskningsperioden, og lærte aldri å skrive og lese samisk der. Med Alta-aksjonen og alt som skjedde på 70-tallet innenfor den samiske verden, oppdaget jeg at jeg hadde et språk jeg ikke hadde brukt før som skriftspråk, et morsmål som rommet de innerste opplevelsene mine på en helt annet måte enn norsk, forteller hun.

– Min første bok ble skrevet i beruselse over den nye og spennende verdenen som hadde åpnet seg, en verden hvor jeg fremdeles går på skattejakt. Det er et utrolig spennende, når man skriver poetiske tekster, å kunne bruke et språk med stor ordrikdom og så mange bøyningsmønstre. Den største forskjellen på norsk og samisk, er likevel kanskje at samisk er et verbspråk, noe som i gir en helt annen bevegelse i språket enn i norsk, der man bruker mer substantiver.

Tilgivelse

Sist uke vant Kautokeino-artisten Ann Mari Andersen delfinalen i Melodi Grand Prix med låten «Antagasii». Som artist har hun alltid sunget på samisk.

– Det har alltid vært naturlig for meg å synge på samisk. Det gjorde jeg helt klart når jeg var på audition for Melodi Grand Prix, og det var det ingen som hadde problemer med, sier Andersen.

– Stadig flere kjenner til samisk kultur og samisk musikk. Ikke at det har vært så veldig mange artister som har sunget på samisk, men det blir stadig flere, og det blir stadig mer akseptert.

I 1993 vant hun i Sami Grand Prix i Kautokeino med en sang på samisk – «Rahkisvuohta seamma lea,» noe som ansporet henne til å satse videre på musikk. Siden har hun sunget i flere band, og spilt kabaret på det samiske teateret Beivass Sami Theater med Nils Gaup som instruktør. I 2002 ga hun ut sitt første album «Ia Hearva», med hjelp av Mari Boines bassist og samarbeidspartner Svein Schultz. I sommer nådde hun andre plass på norsktoppen med sangen «Du lahka».

– Jeg er vokst opp med samisk salmesang, det er en del av meg. Samisk er musikkspråket mitt. Jeg kaller meg samisk artist, men jeg er så heldig at jeg har to kulturer – jeg pleier si at jeg er hundre prosent norsk og hundre prosent samisk. Faren min er norsk fra Alta, moren min er samisk fra Kautokeino.

«Antagasii» er tittelen både på sangen hun vant semifinalen i Grand Prix med, og også tittelen på albumet hun nå holder på å gjøre klart, og som kommer ut i februar.

– Antagasii betyr tilgivelse. Det er det sangen handler om. Tilgivelse mellom mennesker, kulturer og land. Bare ved å tilgi, kan man unngå bitterhet, sier Andersen.

Kampen for samiske rettigheter og kampen mot undertrykking fra den norske staten har vært langvarig, og medført mye bitterhet. Slik kan samekampen også tolkes inn i budskapet til Ann Mari Andersens Grand Prix-låt.

– Men hvem som skal tilgi hvem av samer og nordmenn... Vi samer er kommet svært langt. Men historien følger oss jo, det er viktig å huske, og viktig å lære våre barn. Historien om Kautokeino-opprøret er viktig å dokumentere. Vi har ikke alltid hatt det enkelt, men i dag har vi det mye bedre enn mange andre urbefolkninger. I fjor var jeg i Canada og spilte, og situasjonen for inuittene der var som å stille klokka tilbake 60 år. De har ikke noe eget organ som Sametinget som kjemper for deres språk og rettigheter, sier Andersen.

– Barn som vokser opp i dag lærer samisk på skolen og engelsk gjennom internett. Den teknologiske utviklingen gjør at verden kommer til Sameland. Det gjør at det trengs nye plattformer for å bevare tradisjonell samisk musikk og kunst. Vi må finne nye måter å gjøre det på, og filmen til Nils Gaup er ett godt eksempel.

Lørdag skal hun på 1852-galla i Kautokeino, i anledning premieren på Nils Gaup-filmen. På gymnaset skrev hun særoppgave om nettopp Kautokeino-opprøret.

– Det er en utrolig trist og sterk historie. Og den kommer veldig nær oss, mange i Kautokeino et etterkommere av folk som folk som var med i Kautokeino-opprøret. Det er mange år siden – men likevel ikke så lenge siden, sier Ann Mari Andersen.

ta tiden til hjelp

Musiker og spellemannprisvinner Frode Fjellheim er grunnlegger av Trondheimsbandet Transjoik, som mikser elementer fra både elektronika, jazz og samisk musikk. Han forstår Synnøve Persens frustrasjon over å bli satt i bås som eksotisk og samisk.

– Det er noe som ofte blir tredd ned over hodet på deg, enten du vil eller ikke. Jeg har selv vært veldig bevisst på å først og fremst framstå som utøver, musiker eller komponist, i stedet for å presentere meg som samisk kunstner, sier Fjelheim.

Han mener det tar tid å utvikle en kultur til at den blir en naturlig del av vårt fellesskap.

– Den norske kulturen hadde også nasjonalromantiske bølger, der historiske forhold gjorde at det var veldig viktig å signalisere at man var norsk og at man sto for det norske uttrykket. For den samiske kulturen kom den perioden mye senere, den samiske frigjøringen og identitetsskapningen er fremdeles relativt ny historie, påpeker han.

– Da er det kanskje naturlig at det i kjølvannet av den kommer en bølge av nasjonalromantiske tenkemåter, med ikonisering av elementer som reinsdyr, flagget og vidda. Ta nyhetene på samisk: De bruker fremdeles det samiske flagget som sitt kjennemerke, sier Fjellheim.

– For det er ikke bare storsamfunnet utenfra som bidrar til å tillegge kulturen en eksotisk dimensjon, det kommer like ofte fra det samiske miljøet selv. Jeg husker for noen år siden, da det kom et forslag «innenfra» om å opprette en egen samisk kategori i Spellemannsprisen. Snakk om å gjøre seg sjøl en bjørnetjeneste! Kunstneriske uttrykk skal overleve fordi de er basert på kvalitet, ikke fordi de kvoteres inn i en etnisk kategori. Heldigvis ble den ballen ble lagt død nokså raskt.

Han tror likevel at tiden jobber for et mer sammensatt syn.

– Jeg tror holdningene endres, folk flest er åpnere enn før, og det er stadig flere kunstnere som kommer fram i lyset på grunn av sin kvalitet, ikke på grunn av sin etnisitet. Selv om det selvfølgelig finnes puritanere innenfor det samiske miljøet, opplever jeg mest av alt en veldig åpenhet fra folk som ser at det er flott at det utvikler seg et mangfold.

Festkofte

Om to uker kommer Ann-Mari Andersen til Oslo for å forberede seg til Melodi Grand Prix-finalen, og for å feire samefolkets dag den 6. februar.

– Det er en festdag for oss, da tar jeg på samekofta mi. Det er et platt vi bruker i store anledninger som barnedåp, bryllup og konfirmasjon.

Men hun opptrådte ikke i samekofte på Grand Prix sist uke, og vil heller ikke gjøre det i finalen i Oslo Spektrum.

– Det er et bevisst valg å ikke bruke kofte på scenen i denne sammenhengen. Teksten er samisk og representerer den delen av meg, antrekket er kjole og representerer det norske ved meg, sier Andersen.

– Men hvis jeg vinner, tar jeg kanskje på meg kofta på festen etterpå.