Mener drabantby-boere ble ofret

Neste uke starter 50-årsfeiringen for drabantbyen Rykkinn i Bærum. Forfatter og artist Bård Torgersen (51) vokste opp på Rykkinn, og ga i år ut sin åttende roman «Lengter knuser slår», til gode anmeldelser. «Et heftig portrett av en sinna unggutt fra drabantbyen Rykkinn», skrev Dagsavisens anmelder Turid Larsen.

Historien foregår på Rykkinn fra 1970-tallet og opp til 1990-tallet. Hovedpersonen oppsøker rus, vold og kriminalitet som protest mot oppvekstmiljøet og storsamfunnet.

I siste nummer av Plan, fagtidsskrift for samfunnsplanlegging og byutvikling, er Bård Torgersen intervjuet om romanen og Rykkinn, under temaet «Stedsidentitet – blikket fra bakken». «Det var den første generasjonen med ungdommer som bodde der som måtte ofres», uttalte Torgersen blant annet i intervjuet.

Veteran innen norsk byplanlegging og transportforskning, professor og Rykkinn-beboer Arvid Strand (se nederst i saken), reagerte med et omfattende svarinnlegg i Plan der han tilbakeviser Bård Torgersens kritikk av drabantbymiljøet. "Det Strand forsøker å bagatellisere, gjør jeg til min fortelling», skriver Torgersen tilbake.

– Jeg forventet reaksjoner som dette. Men jeg synes innlegget til Strand bærer preg av noen blindsoner. Både han og andre bagatelliserer de menneskelige konsekvensene av drabantby-utbyggingen, synes Torgersen.

Ødelagt

Drabantbyen Rykkinn ble anlagt ved et jordbruksområde i Bærum kommune, og fra 1970–74 ble det bygd boliger og infrastruktur for nærmere 9.000 innbyggere. En rekke andre drabantbyer ble anlagt ved skandinaviske storbyer etter samme modell i dette tidsrommet.

I romanen og i intervjuet skildrer Torgersen hvordan utbyggingen og innflyttingen på Rykkinn skapte et sjikt av rotløs, voldelig ungdom.

– Bak utbyggingen var det en idealistisk tanke om sosial boligbygging, man skulle hjelpe folk til billige boliger. Men en del av de man skulle hjelpe, gikk det ikke bra med. Og det gikk veldig dårlig med en del av barna til de man skulle hjelpe. De fikk et sted å bo, men livene deres ble ødelagt. Jeg ville at de ikke skulle bli glemt. For meg var det en motivasjon for å skrive denne boka, sier Torgersen.

I sitt motsvar fremholder transportforsker og byplanlegger Arvid Strand mangfoldet av boligtyper i Rykkinn. Dette var imidlertid en del av problemet, mener Torgersen.

– Strand skryter av at det ble bygget boliger i forskjellige kategorier, fra leilighet til rekkehus til enebolig, slik at man kunne gjøre en klassereise internt i Rykkinn. Det må bety at byplanleggerne bevisst bygget et klassesamfunn, og så på det som positivt. Strand bruker formuleringer som «det var problemer på Rykkinn i etableringsfasen, som det vil være i enhver sammenheng når nye bysamfunn skal etableres» – man må altså regne med at det går dårlig for noen? Har de tatt inn over seg at dette var mennesker, familier, hele liv? I ettertid virker det kynisk. Dette var ikke bare noen tall i en statistikk. Det var virkelige mennesker, sier Torgersen.

Bård Torgersen, her i 2003. Foto: Mimsy Møller

I romanen er Torgersen også innom saken fra 1991 da den 18-årige Tonny Askeland ble kvalt av en politimann på frivakt, i et parkeringshus på Bærums Verk ved Rykkinn. Politimannen ble frikjent.

– Det skapte avmakt og sinne på Rykkinn. Det bekreftet inntrykket av et klassedelt samfunn. En ung gutt kunne utsettes for noe sånt uten at det fikk konsekvenser, sier Torgersen.

«Mange unge døde»

Rykkinn er også tidligere omtalt og omdiskutert i norsk litteratur. Nikolaj Frobenius’ roman «Teori og praksis» (2004) handler om oppvekst på Rykkinn, og skapte debatt. Frobenius skriver om Rykkinn også i fjorårets dels selvbiografiske «Kongonotatene».

Som del av 50-årsjubileet kommer Torgersen og Frobenius på forfattertreff i Rykkinn Bibliotek 20. juni, under tittelen «Stemmer fra den tøffe tida». «De henter opp det vonde fra et miljø med mange unge døde» heter det i presentasjonen av arrangementet.

– Jeg håper 50-årsjubileet for Rykkinn også kan romme de negative sidene ved historien, og jeg synes det er bra at jeg er invitert til markeringen. Reaksjonen til Strand viser at det står noe på spill i forvaltningen av historien om Rykkinn. Mange vil at drabantbyprosjektet skal fremstå som en triumf. Men hva med dem som falt utenfor? sier Bård Torgersen.

– Nå går det bedre med Rykkinn, selv om Rykkinn scorer lavt på levekårsundersøkelser sammenlignet med andre steder i Bærum, oppgir beboerne at de trives godt på Rykkinn, sier Torgersen.

– Min roman er ikke selvbiografisk. Jeg bodde rett ved blokkene, jeg kjente mange av disse folkene. Alt jeg skriver er innenfor min erfaringsverden. Men jeg ville frigjøre meg fra min egen historie, dette handler om noe mer enn meg, understreker Torgersen.

– Historien om Rykkinn har overføringsverdi, mye av det samme skjer i Oslos drabantbyer nå. Fortellingen i boka er fra en drabantby med et miljø utenfor loven, der du har mer solidaritet med vennene dine enn med storsamfunnet, og du føler makten som ligger i at andre frykter det du står for. Det narrativet lever i beste velgående i drabantbyer i dag, sier Torgersen.

Byforskeren svarer: Han mistolker meg

«Torgersen mistolker meg. Det byplanleggerne gjorde med Rykkinn var å tilrettelegge for boliger av forskjellig type og størrelse. Det blir ikke klassesamfunn av det. Klassesamfunnet skapes gjennom vesentlig mer fundamentale mekanismer enn det byplanleggerne rår over», kommenterer Arvid Strand. Han er tidligere forskningsleder for Transportøkonomisk institutt og forskningssjef ved Norsk institutt for by- og regionforskning, og professor ved NTNU og Arkitekthøgskolen.

Strand flyttet inn på Rykkinn i 1972 og bodde der til 2001. Til Dagsavisen har han svart skriftlig på kritikken fra Bård Torgersen etter debatten i fagtidsskriftet Plan.

Strand avviser at han har bagatellisert konsekvensene av Rykkinn-utbyggingen.

« Ethvert samfunn har en sosial struktur, med yrkesvariasjoner, forskjeller i inntekt, sosiale ulikheter. Torgersen synes å mene at de rammene som legges for sosialt liv gjennom utviklingen av en byplan, skal bringe endringer til denne sosiale strukturen. Det kan den gjøre gjennom de boligkvaliteter som frambringes, og de boligkostnader som pålegges innbyggerne.

Her anser jeg, som jeg skrev i Plan, at Rykkinnutbyggingen klarer å levere positivt ved å tilby gode boliger til en rimelig kostnad, og ved å tilby gode bolignære utearealer og god tilgang på sosial infrastruktur som barnehager og skoler. At jeg ved å påpeke dette skulle bagatellisere de menneskelige konsekvensene av drabantbyutbyggingen, synes jeg det er vanskelig å finne dekning for», skriver Strand.

Ikke kynisk

«Motivet for å skrive romanen er redelig, og det var ikke romanen i seg selv som primært førte til at jeg skrev min svarartikkel. Den ble utløst av synsmåter som Torgersen ga uttrykk for i intervjuet med redaktøren for Plan. Der ble beskrivelser og vurderinger av så vel utbyggingen som innbyggerne i Rykkinnbyen så negativ at jeg syntes det var på sin plass med en alternativ, mer positivt ladet historie», skriver Strand.

«Nye byer bygges for å gi rammer rundt ulike menneskers liv. Det er intet kynisk ved det».