Svetlana Aleksievitsj er en av favorittene for Nobelprisen i litteratur for sine gripende bøker de små sovjetmenneskenes innsats i historien. Nå besøker hun Litteraturfestivalen på Lillehammer.

Men sovjetmennesket var ikke dødt

Nobel-favoritt Svetlana Aleksievitsj skriver rystende bøker om små, ordinære menneskers nær umenneskelige innsats i krig og konflikt. Hun ser med redsel på at Putins nasjonalistiske heltekult øker i styrke.

- Frihet kan ikke importeres, som norsk sild eller sveitsisk sjokolade. Vi trodde det, på nittitallet, at i morgen ville et nytt liv begynne. Ingen nye mennesker, men et nytt liv likevel. Åh, hvor naive vi var! Nå vet vi at det er umulig. Menneskene er de samme.

Den hviterussiske forfatteren Svetlana Aleksievitsj, som er en av årets hovedgjester på Litteraturfestivalen på Lillehammer, rister resignert på hodet.

 

Følelsenes historie

Hun har brukt de siste tretti årene på å skrive fem bøker i syklusen hun kaller «Utopiens stemmer», alle om sovjetmennesket. For dette verket nevnes hun stadig som en het kandidat til Nobelprisen i litteratur. Alle bøkene er komponert over flere hundretalls intervjuer Svetlana Aleksievitsj har sydd sammen til et slags kor av stemmer, med og uten sin egen fortellerstemme.

Resultatet er rystende. Uvanlig sterkt i sitt fokus på vanlige menneskers minner om meget uvanlige, ofte grufulle hendelser.

«Jeg skriver ikke krigens historie, men følelsenes historie. Jeg er sjelshistoriker. På den ene side utforsker jeg et konkret menneske, som har levd i en konkret tid og har deltatt i konkrete begivenheter, men på den annen side må jeg finne frem til det evige menneske. Evighetens skjelven. Den som alltid finnes i mennesket», skriver hun i «Krigen har intet kvinnelig menneskelig ansikt», som nettopp er oversatt til norsk.

 

Det røde mennesket

Den handler om sovjetiske kvinners enorme innsats under andre verdenskrig, også som stridende i fremste frontlinje. Også «Bønn for Tsjernobyl», som handler om vanlige mennesker som på ulike vis ble tett berørt av atomkatastrofen i 1986, er nettopp kommet på norsk.

- I tretti år har jeg skrevet om det jeg kaller «det røde mennesket». Folk kritiserer meg for at jeg fremdeles snakker om dette, over tjue år etter Sovjetunionens fall. Men jeg har reist gjennom tidligere Sovjet, og aldri møtt ekte demokrati eller frie mennesker. Det jeg imidlertid har møtt, er det røde mennesket. Fornærmet, aggressivt, hevngjerrig. Russland er bygget på en krigs- og heltekult som på ingen måte forsvant med oppløsningen av Sovjetunionen, sier Aleksievitsj til Dagsavisen.

 

Fader fedreland

Hendelsene i Ukraina de siste månedene understreker poenget hennes:

- «Når slaget er over, fylles slagmarken av mordere», sier et russisk ordtak. De som startet opprøret mot regimet i Ukraina ønsket et nytt samfunn. Men de omkom fort. Andre, reaksjonære krefter overtok, og Putins menn visste å utnytte kaoset. Han har åtti prosent støtte i Russland. Jeg har mistet mange venner på å kritisere ham i ei tid hvor mange mener at Krim alltid har vært russisk, og annekteringen dermed rettmessig. Det er også utslag av røde menneskers mentalitet, dette at man støtter seg på den sterke mannen og på Fader Fedreland, sier Aleksievitsj.

 

Ikke-heltenes historie

Nettopp fordi Russland, Hviterussland og Ukraina, som Sovjetunionen før seg, er så ekstemt patriarkalsk, altså mannsdominert og mannsstyrt, gjør at Svetlana Aleksievitsj alltid har interessert seg spesielt for de andre stemmene. Kvinnene. Barna. Dessuten alle de som trodde de hadde vunnet, bare for å oppdage at de likevel hadde tapt. Verden var fremdeles den samme.

«Det som sårer mest, er at vi er fordrevet fra en stor fortid til en uutholdelig liten nåtid», sier en av de kvinnelige krigsveteranene Aleksievitsj intervjuer på åttitallet, like før det sovjetiske idealsamfunnet hun og de andre sovjetmenneskene kjempet mot nazistene for, erklæres offisielt dødt.

- Utgangspunktet mitt i alle bøkene er å vise fram det lille mennesket. Det som aldri tidligere er blitt spurt. Det er min motreaksjon på heltedyrkingen og vinnerkulten. Jeg ville fortelle om mennesket generelt, ikke helter. Alle bærer en liten del av historien i seg, sier forfatteren.

 

Farlig patriotisme

«Mot i krig og mot til å tenke - det er to forskjellige slags mot. Og jeg som trodde de var ett og det samme», skriver hun et annet sted i samme bok.

- Nå trengs motet til ikke å forråde perestrojkaen fra nittitallet. I Russland snakker man i dag, i fullt alvor, om at Gorbatsjov burde stilles for retten for å ha oppløst Sovjetunionen. «Oppløsningen av Sovjetunionen var en geopolitisk katastrofe», sier Putin. Det er jo hårreisende! Parallelt presser en ny type patriotisme seg fram. Det snakkes mye om russisk storhet. At det er noe eget, spesielt, med akkurat Russland. Med russisk demokrati, russisk patriotisme. Det er utrolig skummelt, for det gir grobunn for fascisme og nasjonalisme. Vi lever i svært farlige tider, en tid hvor man ikke lenger reflekterer over fortida. Krigen har ikke skjedd, ei heller konsentrasjonsleirene. Nå er det kun russisk storhet som gjelder. I tider som dette, er det vanskelig å være optimist, sier Aleksievitsj.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no