Men hvorfor drikker Maria?

«Bergen»

Av: Anja Dahle Øverbye

Jippi Forlag

140 sider

270 kroner

I «Bergen» møter vi Maria som opplever noe mange kan kjenne seg igjen i, også tilbake til Hamsuns dager. Mens vår samtidige Anja Dahle Øverbye med sin bok av året, befester seg som et sterkt navn i norsk kunsttegneserietegner. Med vekt på tegner.

Maria og venninna bor sammen, studerer og jobber på en typisk «sidejobb». Ikke ulikt settingen for NRKs ung-voksen-serie «Blank» i sesongen som ligger bak oss. Heller ikke ulikt utallige eksempler fra min egen vennekrets med lignende opplevelser.

Maria og venninna vaser seg til og fra ekstrajobben, fra utesteder som Hulen, til Garage, opp i byskråninger, for seint til forelesning, litt usikker på kollokviegruppa … det er et byspesifikt og godt skildret Bergen, men også identifiserbart og universelt beskrevet, denne overgangen til voksen.

Les også: Saft suse, ender i by’n!

Emo-teknikk

Hovedpersonen får det gradvis dårligere gjennom ukene, og er ganske likegyldig selv når hun skal ha det gøy med gutter og drikking. Eller er det gøy, egentlig?

Dahle Øverbyes teknikker og stil er spesiell, det er lag av personlighet i den fete blyantbruken. Følelsene henger tungt inne i det kladdete, mørkegrå og svarte, før det letter og er vindblåst nok, og så igjen blir svart som olje. Gnidd og spredt utover kinn, deprimerte øyne og skyer både i bylandskapet og skyene som samles i karakterens hode. Litt akvarellteknikk over gjør bare sidene mer effektfulle her og der.

Stillestående depping

Det har nærmest blitt en egen sjanger, denne «svart-hvitt rufsete tegnet oppvekst-til-ung-voksen-langhistorie», den er ganske populær blant de norske «indietegnerne».

«Bergen» er en av dem det er verdt å bruke litt tid på. Men der Dahle Øverbyes forrige, «Hundedager» hang på en sommerferie full av påfunn og sprang i handlinga, krever noe i dramaturgien denne gang mer av leseren.

Det er kanskje lett å glemme at så avgjørende, formative, år, også kunne være så stillestående og tiltaksløse? Stillstanden i rutene underbygger også dette, men blir også en utfordring: Leseren trenger å plassere ting underveis mer enn å bare kontemplere i godt tegnede trær og nærbilder av fortvilte hender.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Akkurat hva det er som ligger bak Marias fortvilelse får vi ingen forklarende sekvens eller forløsende forklaring på. Det bare roer seg. Dermed er denne tegneserien litt mer som livet selv, og mindre som en godt orkestrert historie.

Jeg kunne ønsket meg avduking av noe forløsende, et brekkjern inn i det tunge. Det er det samme om det handler om årsaker eller en inngripen utenfra, jeg som leser trenger litt mer grep fra fortelleren før den avsluttende sekvensen. Men som tegnet historie og skildring av hverdag og vennskap er dette veldig fint.