Calixto Bieitos regi på Operaens «War Requiem» skaper dialoger mellom taushet og sang, frykt og håp, fortid og nåtid.

Mellom grusomhet og frihet

Det er bare å legge seg flat for hvordan regissør Calixto Bieito manøvrerer i landskapet mellom oratorium og opera, kunst og virkelighet.

 

5

OPERA

«War Requiem»

Av Benjamin Britten

Regi: Calixto Bieito Musikalsk ledelse: Lothar Koenigs

Med: Johannes Kammler, Evan LeRoy Johnson, Natalia Tanasii, Den norske Operas kor, barnekor og orkester.

Den norske Opera og Ballett/Ultimafestivalen

Å sette opp Benjamin Brittens «War Requiem» i operaform har mange fallgruver. Et requiem over en krig må unngå det sentimentale. Og å skru volumknappen opp til operanivå i Brittens musikk, som vanligvis er nokså innadvendt og kontemplativ, kunne ha smadret musikken fullstendig. Men det er bare å legge seg flat for hvordan regissør Calixto Bieito manøvrerer i landskapet mellom oratorium og opera, kunst og virkelighet.

Komponist Britten har bidratt ved å eksplisitt arbeide med musikk som sosial størrelse. Verket ble skrevet til gjenåpningen av Coventry-katedralen som ble bombet sønder og sammen av tyske tropper i 1940. Kvinnerollen er skrevet for en dramatisk sopran og ikke for hans vanligvis lyse, lette sopranstemmer, fordi Britten skrev verket til bestemte sangere (en russisk, en tysk og en britisk) som en kommentar til konfliktlinjene etter annen verdenskrig.

Han har også sydd dikt om andre kriger inn i den katolske requiemteksten og skilt de ulike tekstene musikalsk – Wilfred Owens dikt om skyttergraver akkompagneres av et lite kammerensemble plassert på scenen. Altså er dette ikke kun et requiem, og det handler ikke bare om én krig.

Oppsetningen ble spilt første gang på Theater Basel i 2013, nå er scenen i Bjørvika fylt av kirkebenker som koret sitter i, i begynnelsen med ryggen mot oss. Dette gjør også salen til kirkegjengere, den fjerde veggen er brutt og sal og scene samlet. Inn i dette rommet bæres en død mann som viser seg å likevel ikke være død.

Bieito har flere slike tvetydige grep i forestillingen som løfter den ut av det sentimentale og forutsigbare. En babydukke introduseres i hånden til en smilede, taus ung jente. Når sopranen senere hamrer den samme dukken hardt mot en kirkebenk, i et verk der teksten stadig vender tilbake til uskyldige barn som dør, ville scenen vært ekstremt brutal hvis man leste den representerende – men brutaliteten balanseres av rekkefølgen: dette er en dukke, det prøver ikke å være virkelighet.

Tilsvarende synger Johannes Kammler et fortellende resitativ i tredje person mens han gjør det han forteller om – Bibelens Abraham forbereder å ofre sin egen sønn. Det gir en gripende avstand mellom ord og handling som løfter fram hvordan handlingen rettferdiggjøres av noe utenfor ham selv. For Abraham var det Gud – og hva er det i dag?

Alle de tre solistene er tydelig valgt med denne musikken i tankene – begge de mannlige sangerne kan synge svakt uten å miste bæreevnen akustisk og musikalsk, og begge har et lyrisk spenn i stemmen som er helt nødvendig i Brittens musikk. Sopranen har, som hun skal ha, en mer dramatisk og mørkere ekspressivitet som kontrasterer de andre og er nødvendig for dimensjonene i dette rommet. Orkesteret tar seg godt av Brittens musikk. Balansen i forhold til koret er en utfordring i enkelte tettere korsatser, men i timingen følger sangere, sceneorkester og orkestergrav hverandre sømløst.

Koret har imidlertid den viktigste rollen i War Requiem. Operaens hovedkor og barnekor løser det musikalske uttrykksfullt, også når regissøren bruker dem i rommet. I Offertorium-satsen der Operakoret synger en stor fuge som er vokalt krevende å få sammen når man står stille, er hele korgruppen i troverdig, dramatisk bevegelse.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er også fint når scenografien (Susanne Gschwender) faktisk får påvirke klangen – å synge gjemt i kirkebenker skal låte annerledes enn rett ut i salen. Barnekorets stemmer bærer krystallklart fra bakscenen. Regien plasserer dem ofte her, i kirkerommets kor, og det er en vakker gest som gjør at stemmene deres får representere alle barn, uten nødvendigvis å bli koblet til konkrete roller vi ser på scenen.

De av barna som kommer fram enkeltvis, er tause. Hele tiden lager regien dialoger mellom taushet og sang, frykt og håp, fortid og nåtid – det siste i siste scene som Bieito åpner på ubehagelig vis. Noen scener før slutt kommer en bevegelse i scenografien, et klassisk Bieito-trekk som selvfølgelig er planlagt, men som skaper noen sekunders usikkerhet og løfter fram risikoen, det sårbare og uavsluttede som War Requiem handler om, samtidig som det er en fullstendig logisk hendelse i en utbombet katedral.

Calixto Bieito sier i programmet at å arbeide med et oratorium uten plot var frigjørende for ham som scenekunstner. Den friheten kommer også sterkt over scenekanten.