Med filmen som våpen kjemper Ken Loach (83) for rettferdighet

– Dette er en film om utnyttelse av arbeidskraft. Men utnyttelsen av pensjonister, det er noe som må vente til neste film, gliser Ken Loach (83).

Den britiske regissøren kunngjorde riktignok sin pensjonisttilværelse tilbake i 2014. Men Ken Loach blir visst aldri ferdig med å lage film.

Vi møter ham på et hotell under filmfestivalen i Cannes, hvor nå kinoaktuelle «Sorry We Missed You» har hatt sin verdenspremiere. Det er den andre filmen han har laget siden han sa han la opp, før han så kom tilbake og vant Gullpalmen med «I, Daniel Blake» i 2016.

– Jeg sa noe dumt, og det har forfulgt meg siden. Jeg er fortsatt utpå banen, i ferd med å bli bytta ut, hvis vi skal snakke i fotballtermer, flirer 83-åringen og titter ned på sin venstre arm. Den er i fatle etter en skulderoperasjon.

Les også: Livet i hamsterhjulet - ANMELDELSE «Sorry We Missed You» (+)

– Blitt verre

Selv om regissøren er ved godt humør og vitser på egen bekostning, er tonen i «Sorry We Missed You» lik forrige film: Bekmørk, nærmest skrellet for håp. Med «I, Daniel Blake» skildret han «post-arbeiderklassen», de som har blitt skvist ut av arbeidersamfunnet og er avhengige av velferdsordninger.

Denne gangen har Loach tatt for seg «hardtarbeiderklassen» – de som fortsatt klorer seg fast til arbeidsplassen sin i dagens Storbritannia. Ricky og kona sliter med å nedbetale gjeld, men aner en ny mulighet når Ricky får seg varebil og begynner å jobbe som bud i et stort firma. Han tar på seg en slitsom rute, der tida konstant jobber imot ham, så gleden over ny jobb varer ikke særlig lenge. Men glede er heller ikke motivasjonen til Ken Loach:

– Det er blitt verre siden vi lagde «I, Daniel Blake», sier han oppgitt.

– Der brukes sult som et våpen. Siden da, har behovet for gratis mat fra offentlige instanser økt med minst 30 prosent i England. Og det er fire år siden vi laget den filmen. Denne gang ser vi at teknologien som skal frigjøre folk, ender opp med å faktisk styre hele dagen til arbeidere som Ricky i filmen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Skal se autentisk ut

Loach er kjent for å være i en egen liga hva gjelder å «holde det ekte»: I mer enn fem tiår har han vært fanebæreren for britisk sosialrealisme. Autentisitet står høyt. Derfor ser han ikke først og fremst etter folk med skuespillerutdanning når han caster sine roller:

– Å velge hovedkarakterene er den nest største jobben når man skal lage film. Vi finner folk som vi tror på, og som kan gi liv til historien. En sjåfør må se ut som en sjåfør, og en hjelpepleier må se ut som en hjelpepleier.

– Et filmkamera kan se porene i huden, og hvorvidt du har levd på en arbeiderklasse-diett avsløres på huden din. Derfor er det å se etter et troverdig utseende veldig viktig. Vi ser så mange folk vi kan, fra skuespillere til folk som har skuespillerfaring, og til de som aldri har gjort skuespill. Så plasserer vi dem i situasjoner der de improviserer litt. Gradvis så finner vi de rette.

Han trekker fram Debbie Honeywood som spiller kona Abbie i «Sorry We Missed You».

– Hun har kun vært statist én gang før, men som hun kan spille! Du tror virkelig på det hun sier.

Loach forteller også om sin regi-teknikk, som innebærer å gi skuespillerne deler av manuset etter hvert som scenene spilles inn.

– Slik oppleves overraskelser i filmen som virkelige overraskelser. Vi tar skuespillerne med gradvis gjennom historien. Poenget er at det skal se spontant ut, men faktisk er 95 prosent av det som sies skrevet i manuset. Men det er jo jobben vår, er det ikke? At det skal se autentisk ut? Jeg tror også veldig på det med å gi folk selvtillit på sett som veldig avgjørende for skuespillerprestasjonene.

Diktert av de store

Mange kan stusse over hva budskapet i filmen egentlig er når man ser «Sorry We Missed You». Det er han selv også meget klar over:

– Poenget mitt er ikke å fortelle hva man kan gjøre med situasjonene som de menneskene jeg portretterer er i. Men vi kan bidra til å støtte de som vil ha en endring i de situasjonene folk er i, hos opposisjonen i dagens politikk. Dette er et bidrag til det. Jeg tror først og fremst at man må forstå noe jeg ikke forsto i mange år: At dette som skjer utvilsomt er et resultat av markedsøkonomien, mener Loach.

– Her er økonomien diktert av store selskaper og konkurranse. Arbeidskontraktene går til de som er billigst og gir best service. Og de er billigst fordi de utnytter arbeid, ved at arbeidskostnadene senkes, og arbeiderne selv må betale sykelønna og feriepenger, ikke arbeidsgiveren. Og har du en ulykke, må du selv betale for det. Så sjåføren tar all risiko. Arbeidsgiveren tar ingen. Derfor er arbeidet hans billigere for firmaet. Og hvis ett selskap gjør dette, så må de andre selskapene også gjøre det. Ellers vil kostnadene deres bli for høye. Og dermed fortsetter man å presse arbeidskostnadene ned., sier Loach. Han mener denne utviklingen ikke kan endres.

– Det går ikke. Man kan finne på en og annen regulering, men disse store selskapene vil finne en annen vei rundt det. Så for å endre dette, må du endre den økonomiske strukturen som vår økonomi er basert på.

– Går ikke i lengden

I filmens undertekst ligger også spørsmål om bærekraft og klimakrise, som en konsekvens av at folk flest nå bestiller varer på nettet.

– Vi vet jo at vi ødelegger planeten. Og disse varebilene går på fossilt drivstoff. Hver eneste levering du kjøper på nett er forurensende i seg selv. Og det er ikke bærekraftig. Man kan ikke forbrenne fossilt brensel for hver eneste ting du kjøper. Det gir jo ikke mening. Og det går ikke i lengden. Vi trenger en ny økonomi.

– Skulle jeg styrt verden, ville jeg endret økonomien til å handle om felles eierskap, produksjon og distribusjon, og belønne folk gjennom mest mulig miljøvennlig, bærekraftig og sosialt tilpasningsdyktig utveksling av varer og tjenester.

Les også: – Vår industri blir amerikanisert

– Må samle folk

– Som individ er man ikke i stand til å endre noe. Du må samle folk. Ja, alle sammen gjør «a little bit of good». Og det er fint, spesielt for samvittigheten. Men det vil ikke endre noe. Du får ikke politisk makt av det. Man må stå sammen som arbeidere og kreve makt.

Og Ken Loach har fått øynene opp for ungdommen, de tror han på.

– Det jeg tror vil gjøre en forskjell, er at unge folk nå sier at «dette er vår planet. Dere skal ikke ødelegge den». Og jeg tror den ideen har tent en gnist blant de unge, iallfall blant ungdom jeg møter og hører om. De tenker kanskje ikke på ting som å samles i foreninger og organisasjoner enda, men de tenker på en bærekraftig planet. Så jeg tror det er muligheter der. De fant noe de brant for. Hvis de ikke hadde gjort det, ville man risikert at alt sinnet ville gått til de høyreradikale. Og de høyreradikale er sterke.

Ingen av arbeiderne i filmen har annen hudfarge enn hvit, konstaterer Dagsavisen, og spør Loach:

– Hadde denne filmen vært satt til Oslo, hadde nok mange vært arbeidsinnvandrere. Var det ikke et tema å ta opp rasisme, og hvite arbeidere som blir rasister og høyreradikale fordi innvandrere med mørk hudfarge «tar» jobbene deres?

– Da vi gjorde research og snakket med flere av sjåførene i disse firmaene var det selvsagt visse områder der sjåfører hadde ulik etnisk bakgrunn. Men i områdene vi gjorde research og der filmen utspiller seg, var sjåførene utelukkende hvite, faktisk.

– Men, det ironiske er jo selvfølgelig at arbeidsgivere i denne bransjen vil ha billigst mulig arbeidskraft gjennom innvandring, i tråd med nettopp den politikken som høyreradikale politikere går til valg på, de om samtidig får mer makt av å fordømme innvandring, sier Loach.

– Den høyreradikale politikken har to ansikter: Høyresida som vil ha billig arbeidskraft. Og så har du høyresida som sier «bli kvitt immigrantene, vi er nasjonalister». Det er jo veldig ironisk.