Max von Sydow 1929 – 2020: Den største av alle kjemper

«Jeg elsker Sverige, men jeg er en profesjonell immigrant, både i film og i virkeligheten», kunne han fortelle under filmfestivalen i Berlin for noen år tilbake, da han fikk en hilsen fra både Sverige og sin norske skuespillerkollega Liv Ullmann om at han var savnet. Under savnet fra hjemlandets side lå det nok også en sårhet over at han de siste årene av sitt liv valgte å bli fransk statsborger. Anledningen i Berlin var filmen «Ekstremt høyt og utrolig nært», som han ble oscarnominert for, en påminnelse om hvilken posisjon han hadde innen internasjonal film.

Max von Sydow døde i sitt hjem i Provence i Frankrike søndag 8. mars, 90 år gammel. Men med sitt litt skjeve smil og sitt vennlige, melankolske blikk var han til alle tider og uansett statsborgerskap en svensk kjempe som gjorde det til en livskunst å gå sine egne veier gjennom verden, uavhengig av trender, ønsker og geografiske grenser. Han var medmennesket som skapte verdenskunst helt og holdent ut fra sin egen måte å se omgivelsene på.

Det var ikke den personlighet eller den rolle Max von Sydow ikke kunne ikle seg, og stemmen hans kjente man umiddelbart igjen, uansett hvor og hvordan den traff deg. Han var en sjelden tidløs skuespiller, uavhengig av alderen. Derfor var det helt naturlig at en av hans siste roller skulle bli i tv-serien «Game of Thrones». Han hadde en evne til å forstå hvilke prosjekter som gjorde at han kunne forbli på høyden, og filmverdenen elsket han så høyt at den ga ham noen av sine fremste kultfigurer tilbake.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Max von Sydow hadde gjennom hele livet en iboende autoritet som gjerne ga han roller som krevde det største, som presten i Eksorsisten. Foto: Innsendt

Max von Sydow ble født i universitetsbyen Lund i 1929, og fikk sin formelle skuespillerutdanning på Dramatens elevskola, noe som blant annet brakte han tidlig til Malmö stadsteater på 1950-tallet hvor han fikk store roller i oppsetninger av Ingmar Bergman. Senere skulle han bli Bergmans første faste gjennomgangsfigurer ikke bare på teaterscenen, som på Dramaten i Stockholm, men også i filmer som «Vargtimmen» og «Jomfrukilden» og uten sidestykke «Det sjunde inseglet», der han ble eviggjort som Antonius Block, tempelridderen som spiller sjakk mot døden. De fikk spilt inn ti filmer sammen, men «Det sjunde inseglet» ble den som framfor noen gjorde begge de to gigantene innen svensk film verdensberømte. Mens Bergman holdt seg i Sverige, gikk Sydow selv fra Døden og en rekke framskutte roller i svensk og dansk film, til rollen som Jesus i Hollywood-filmen «Mannen fra Nasaret» («The Greatest Story Ever Told», 1965).

I noen få år så det ut som om han skulle bli henvist til rollen som «evig» russer i internasjonale dramaer med handling fra den kalde krigen, blant dem John Hustons «Brevet til Kreml». Han hadde framtoningen, autoriteten og den stoiske roen. Blikket kunne være mørkt og godt egnet til skurkerollen, noe han beviste med bravur i Sydney Pollacks «Tre dager for Condor» (1975), som Keiser Ming i den ellers mildt fjollete science fiction-filmen «Lyn Gordon» (1980) og som Blofeld i James Bond-filmen «Aldri si aldri», bare for å ha nevnt tre titler i hver sin ytterkant.

Langt mer brennhett var det i hans store internasjonale gjennombrudd som djevelutdrivende prest med brist i «Eksorsisten» (1973). Selv frarådet han andre å se filmen, fordi han syntes den var for ille. I dag står den igjen som et mesterverk innen skrekkfilmsjangeren og i filmhistorien generelt, ikke minst takket være hans skremmende åsyn som fortsetter å fascinere generasjoner av filmelskere. «Teateret i Sverige var et perfekt universitet for en ung skuespiller», sa Max von Sydow selv. Det er ingen underdrivelse å si at han gikk ut med beste karakter.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Max von Sydow og Ghita Nørby som Knut og Marie Hamsun. Foto: Innsendt

Sett fra en nordboers ståsted er det ingen over og knapt noen ved siden når Max von Sydows internasjonale karriere skal oppsummeres. Den som kommer nærmest vil i så fall være Liv Ullmann, som spilte mot nettopp Sydow i en liten rekke av Bergmans tungvektere på 1970-tallet, som «En pasjon» og «Skammen». De ble begge en del av denne helt særegne adelen innen svensk og nordisk film, og Ullmann hentet han naturlig nok til en nydelig rolle mot Pernilla August i sin egen film «Enskilda samtal», basert på Bergmans manus.

Ullmann og Sydow delte ikke minst «scene» i Jan Troells sentrale filmatiseringer basert på bøker i Wilhelm Mobergs «Utvandrer-tetralogien» som førte med seg flere Oscar-nominasjoner. Både «Utvandrerne» og «Nybyggerne» fikk Oscar-nominasjoner, og da Troell senere skulle finne en skuespiller til rollen som Knut Hamsun falt valget på svensken, mens Marie Hamsun ble spilt av Ghita Nørby. I «Hamsun» (1996) skapte Sydow et blendende portrett av den norske forfatteren som en fallen bauta, en gammel, forvirret og jaget mann, stemplet for sine valg under krigsårene ute av stand til å se seg selv, det hele løftet av det litrende samspillet mellom han og Nørby.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Ikke alle filmene er like minneverdige som skuespillerne. Her har Liv Ullmann og Max von Sydow nettopp avsluttet innspillingen av psycho-thrilleren "Salem" i København. Foto: Aage Storløkken / Aktuell / Scanpix

De siste tiårene er det den internasjonale filmen som først og fremst har definert Max von Sydows karriere, og det er knapt den regissør som ikke har villet arbeide med han. I sin virkelig gode periode som filmskaper valgte Woody Allen han til rollen som fetert intellektuell i «Hannah og hennes søstre», mens andre regissører som har gitt han gode roller teller Martin Scorsese («Shutter Island»), Lars von Trier («Europa»), Steven Spielberg («Minority Report») og en rekke andre. Siden 1997 har han vært gift med den franske filmprodusenten Catherine Brelet og bodd i Paris og Sør-Frankrike.

Som privatperson har han levd tilbaketrukket og stille, men har helt til det siste likevel bidratt til filmkunsten gjennom små og store biroller, fra å være stemme i norsk kortfilm til å bidra med å profilere store blockbustere som «Legofilmen» og «Star Wars: Force Awakens», samt dramaet om den sovjetiske ubåten «Kursk» (2018) og den ennå ikke ferdigstilte krigsfilmen «Echoes Of The Past».

Over 160 roller har han hatt innen film og fjernsyn, og de aller beste av dem står lysende tilbake som noen av filmhistoriens mest ikoniske bragder. Selv fikk han sin første av to skuespillernominasjoner av Oscar-akademiet for rollen som den enslige faren Lassefar i Bille Augusts gripende og episke «Pelle Erobreren» (1987), også det en film om å sprenge seg ut av det minste av samfunn og søke håpet i det ukjente, slik Max von Sydow selv gjorde som skuespiller, menneske og verdensborger. Han beseglet sin karriere og et helt liv i filmens tjeneste da han utfordret døden i sjakk. - og tapte. Alle senere partier skulle han vinne ved å utfordre menneskesinnets mest intrikate irrganger, og levendegjøre disse for en hel verden. Denne evnen gjorde han tilsynelatende udødelig, men også de største kjempene skal en dag falle, og selv ikke Max von Sydow kunne vinne dette aller siste partiet. Men udødelig, det vil han fortsatt være, som en av de aller største skuespillerne verden har sett.