Maud Angelicas tale: En inderlig bønn til andre om å be om hjelp

KOMMENTAR: «Det finnes alltid en utvei». Maud Angelica Behns tale til pappa Ari Behn er en medmenneskelig livbøye til alle som ser svart på å leve.

Noe av det som vil stå sterkest igjen etter Ari Behn er eldstedatteren Maud Angelica Behn (16) og hennes tale ved farens båre under bisettelsen i Oslo domkirke. «Aldri tenk at det er bedre for de du er glad i om du går bort. Jeg kan love deg at det er så innmari feil», var det helt enkle og sentrale budskapet i en tale som vil gå rett inn i historiebøkene. En tale som utgjør en forskjell.

Åpenheten familien har vist etter at Ari Behn tok sitt eget liv 1. juledag ble ikke mindre imponerende etter bisettelsen fredag, der Behns nærmeste familie foran rundt 800 frammøtte og med en hel nasjon i kameraøyet satte ytterligere ord på et liv i det helt store spennet, som mor Marianne Behn karakteriserte det.

Familiens taler under bisettelsen ble i det hele tatt et farvel som inneholdt alt det lyset som er blitt trukket fram under den mørke tiden som har vekket og rørt et helt folk siden nyheten om Ari Behns død rammet midt under julehøytiden. Både foreldrene Olav Bjørshol og Marianne Behns taler og søknene Anja Bjørnhol og Espen Bjørshol ble påminnelser om å se sine medmennesker.

Les også: En brennende eventyrer

– De siste årene har vi lidd med deg. Vært dine containere for lidelse og smerte, sjokk og sorg. Til tider var samtalene rå og vonde. Det er ikke slik i vår familie at vi ikke ser. Vi ser noen ganger mer enn det som føles godt, sa Marianne Behn, og ga på den måten et lite innblikk i hvordan livet til Ari Behn også fortonte seg i en tid da han var på sitt mest produktive som kunstner.

Familien er også tidligere blitt hyllet for sin åpenhet ved å ikke legge skjul på at Behn selv valgte døden. Nå var ordene deres preget av fortvilelsen, sorgen og tankene rundt det å stå igjen etter et selvmord, og de bar i seg kraften til å hjelpe andre mennesker, enten de har opplevd å miste noen som har tatt sitt eget liv, sliter med depresjon eller til og med selvmordstanker eller kjenner noen som gjør det.

Les også: Et øyeblikk vi aldri kommer til å glemme

Sterkest av alle var Ari Behns eldste datter der hun sto ved farens kiste med prinsesse Märtha Louise ved sin side og snakket om en pappa som ville skremme vekk monstrene under senga hennes da hun var liten og han var den sterkeste og tøffeste fyren i hele verden. Det ligger et paradoks i dette, at selv den sterkeste ikke greide å leve videre med det vi kan anta var hans egne monstre. Og det ligger et stort hjertelag bak det å bruke kirkerommet, TV- og nettoverføringene og den offentlige siden i det aller mest private til å snakke om psykiske lidelser og viktigheten av å be om hjelp. 674 personer begikk selvmord i 2018, og selvmordsraten i Norge har dessverre ikke gått ned de siste årene, til tross for handlingsplaner og økt søkelys på årsaksmønstre. Måten Maud Angelica Behn med helt enkle og vakre ord formidlet sorgen over faren samtidig som hun rettet en inderlig og medfølende bønn til andre om å be om hjelp, gjør talen hennes uvurderlig.

 «Pappa må ha vært så sliten at han må ha følt at han ikke hadde noen annen utvei enn å dra fra denne verden, sa Maud Angelica, også på vegne av søstrene Leah Isadora (14) og Emma Tallulah (11), og hun la til: «Men der tror jeg han tok feil. Det er alltid en utvei. Det vil alltid finnes en utvei, selv om det ikke føles sånn. Folk vil hjelpe, du kan få hjelp, og det kan bli bedre».

Les også: Familien og norsk offentlighet tok farvel med Ari Behn

Da hadde hun med stort mot og hjerteskjærende styrke fortalt om hvor stolte de tre barna var av faren sin, og hvordan hun selv hadde gledet seg til å gi faren julegaven hun selv hadde laget, en tegning av Ari Behn som både prydet baksiden av programheftet ved bisettelsen og sto innrammet på kisten. «Mens jeg tegnet den, tenkte jeg på hvor mye jeg elsker deg, og hvor spent jeg var på å se reaksjonen din», sa hun henvendt til faren. Hvordan hun så skiftet mellom å henvende seg til faren og så til alle oss andre vil bli husket i lang tid. «Du har vært psykisk syk i mange år, og det er vanskelig for oss barna. Men vi kunne aldri forestille oss at vår egen far ville forlate oss», sa hun før hun valgte å sette ord på noe av det viktigste som tenkes kan i den sorgen som bunnløst åpner seg når et annet menneske selv velger å avslutte livet, det som har med skyldfølelse og samvittighet å gjøre: «Det er ikke vår feil. Vi kan ikke klandre oss selv. I et selvmord er ingenting feil. Absolutt ingenting.»

På det viset berørte Maud Angelica Behns tale hele det spennet et liv kan utgjøre. Hun henvendte seg i sin taledirekte og med klare oppfordringer til de som har opplevd psykisk sykdom, selvskading, dårlig selvfølelse og selvmordstanker, om at det aldri er skam i å be om hjelp, selv om det er lite. Om at man alltid kan gå til profesjonelle, fordi det er det de er der for. «Det er styrke, ikke svakhet», er svaret hun selv gir, og som i særlig grad ble rettet til hennes egen generasjon, men også til en far hun ikke fikk gitt tegningen sin til eller sagt ha det til. De fikk aldri en «closure», som hun sa. Men talen hennes til faren og ordene hun valgte binder dem ytterligere sammen for all ettertid, samtidig som ordene alene vil kunne være til svært stor hjelp for alle som på et eller annet vis sliter med å komme seg videre. Slik blir talen også et minneord i Ari Behns ånd.