Måtte det bli en god dag mot uretten

15. november fyller Den norske Forfatterforening (DnF) 125 år. «Æresretten» som DnF opprettet etter krigen, skapte personlige tragedier, skriver Thorvald Steen.

 

Av Thorvald Steen 

Den 15. mai 1945 avholdt styret i Den norske Forfatterforening (DnF) sitt første møte etter krigen. Kulturgruppen i Hjemmefronten hadde sendt en sterk oppfordring til alle kunstnerorganisasjoner om «å slette av foreningens medlemslister enhver person som ved direkte samarbeid med okkupasjonsmakt eller nazister har forrådt Norges sak. Likeledes er man blitt enig om de felles åtgjerder som skal tas overfor de personer som ved lite nasjonal holdning har svekket respekten for den norske front.» For å utføre dette oppdraget nedsatte foreningsleder Alex Brinchmann og hans styre følgende seks medlemmer av en «æresrett». De tre fra styret var Nils Johan Rud, Alex Brinchmann og Georg Brochmann. I tillegg ble forfatteren Sigurd Christensen, foreningens advokat Fredrik Winsnes, og professor Francis Bull oppnevnt.

Mandatet til æresretten var «å foreta innstilling ang. de medlemmer som på grunn av nasjonal svikt under krigen har gjort sig uverdig til å være foreningens medlemmer, samt å foreta de nødvendige skritt likeoverfor dem som ved mindre god holdning har kunnet svekke foreningens anseelse». Styret mente de ikke hadde tid til å avholde medlemsmøte om saken. 1. juni sendte de ut et brev med tolv dagers svarfrist til medlemmene med spørsmål om de samtykket til følgende fremgangsmåte:

A. Medlemmer av NS ekskluderes av æresretten.

B. Forseelser som ikke direkte kan karakteriseres som landssvik, men som faller inn under forfatterforeningens eksklusjonsparagraf henvises til avgjørelse på årsmøtet.

C. Forseelser som etter æresrettens behandling viser seg å være av lettere art avgjøres med endelig virkning av æresretten og offentliggjøres på årsmøtet, uten debatt.

De som hadde vært medlemmer av Quislings Nasjonal Samling (NS) fikk ikke tilsendt stemmeseddel. Det gjaldt noen og tjue medlemmer. De ble ikke regnet som stemmeberettigede. 155 medlemmer mottok stemmesedler. 109 ga sin støtte til styrets håndtering. De resterende hadde enten forbehold, var ikke kommet tilbake til landet eller unnlot å svare. I likhet med de andre kunstnerorganisasjonene gikk man inn for å ekskludere alle som hadde vært medlemmer av NS. Eksklusjonen kom i tillegg til den straffen man ble ilagt av sivile domstoler. I liten grad ble de etiske og juridiske sidene ved æresretten problematisert. De meste kjente NS-medlemmene, Marie og Knut Hamsun, Finn Halvorsen og Maria Aall hadde meldt seg ut før 1940. Andre døde under krigen eller mens æresretten var i arbeid.

Les også: Museumsdirektør: – Det var antisemittisme også i hjemmefronten (+)

I ettertid har ikke eksklusjonene av NS-medlemmene ført til de største debattene. Det har derimot forføyningene mot forfattere som ikke var NS-medlemmer, men som likevel ble straffet av æresretten. De tre viktigste virkemidlene æresretten hadde, var å 1) å gi tidsbegrenset tap av rett til medlemskap, 2) tap av rett til å inneha tillitsverv, 3) påtale (misbilligelse) til dels med derav følgende henstilling om for en viss tid å holde seg borte fra publisitet. Det kunne i enkelte tilfelle også ilegge bøter (DS: Ingen ble fradømt ære, ærestapet var en konsekvens av dommen, og særlig når den som i de fleste tilfellene ble offentlig kjent). Omdømmestraffen varte ofte livet ut.

De færreste forfattere i min generasjon hadde hørt om æresretten før vi kunne lese om den i Nils Johan Ringdals bok Ordenes pris (Aschehoug), skrevet i anledning DnFs hundreårsjubileum 15. november 1993. Enkelte av medlemmene som hadde deltatt i motstandsarbeidet under krigen, fant det ytterst krevende å ta opp rettsoppgjøret på nytt. «Vent til vi er ute av tiden» sa en av våre profilerte medlemmer den gang. At styret i 1993 hadde satt søkelyset på Knut Hamsun i en programpost under jubileumsuka, ble lagt merke til. Det fantes flere forfattere æresretten mente hadde oppført seg klanderverdig under krigen. De mente at noen av dem fortjente å bli straffet, selv om de formelt ikke hadde begått landssvik. Det skulle vise seg at skjønn, og i enkelte tilfeller uriktige opplysninger, fikk betydning for dommene. Æresretten fikk ikke et fritt mandat, men ble pålagt å komme med en innstilling til årsmøtet i desember. I realiteten var det Brinchmann, Rud og Christiansen som avholdt møtene med de «tiltalte» forfatterne. Den disse tre oftest konsulterte, var høyesterettsdommer Erik Solem, som var til stede på flere av møtene. Retten gikk inn for tre tidsbegrensede eksklusjoner. Én hadde tatt imot kunstnerlønn fra NS-myndighetene. Han ble dømt til å betale pengene til foreningen. To ble ekskludert for litterær produksjon av nazipropaganda. I tillegg skulle de to ha «sviret med tyskerne på restauranter».

Problemene for retten ble større når man skulle dømme de som hadde fulgt en unasjonal linje. Ettersom man ikke var en litterær domstol, hvilke kriterier skulle følges? Grenseoppgangen mellom politikk og litteratur var komplisert. Retten lette etter kriterier som var enkle å måle. De som hadde tjent større pengebeløp under okkupasjonen kom raskt i søkelyset. De mest kjente ble gransket først. Johan Bojer og Herman Wildenvey var blant disse. Ryktene var mange, men vanskelige å verifisere. Retten idømte Wildenvey suspensjon fra Det litterære Råd, tilbakebetaling av en bestemt sum – og et års skriveforbud, det vil si retten til å bli utgitt av et norsk forlag. At dette i realiteten var et yrkes- og ytringsforbud, ble ikke problematisert. Johan Bojer, to ganger leder av DnF, ble også straffet fordi han hadde fått honorar for å ha deltatt i produksjonen av en tysk film som bygget på en av hans romaner.

Nils Johan Ringdal hevder i sin bok at det var inkonsekvent av retten, hvis man la deres egne premisser til grunn, å ikke vurdere Mikkjel Fønhus eller Trygve Gulbrandsen, som solgte stort i Tyskland under okkupasjonen. I tillegg påpeker Ringdal at det var underlig at ingen av de kvinnelige medlemmene ble vurdert eller dømt, selv om det fantes tilfeller som ikke skilte seg vesentlig fra de mannlige kollegaene. Det er tre navn som de siste årene ofte er blitt trukket fram i foreningens rettsoppgjør. Deres saker er dessverre mangelfullt eller feilaktig gjengitt hos Ringdal. Det gjelder prosessene mot Alf Larsen og Ejlert og André Bjerke. Disse enkeltsakene rommer ikke bare personlige tragedier, men viser også hvor vilkårlig og, ja, urettferdig retten rammet.

Les også: Glødende nasjonalsosialist og Hamsun-frue. Og hun angret ingenting. (+) 

I tillegg til Ringdals bok er det tre verk som har bidratt som øyeåpnere. Dag Solhjells og Hans Fredrik Dahls «Men viktigst er æren» (Pax 2013), med undertittelen «Oppgjøret blant kunstnerne etter 1945», som viser hvor skjebnesvangert det var for de tiltalte og deres pårørende når regelverket og faktiske forhold var uklare, feilaktige eller ikke-eksisterende. De som grundigst har analysert enkeltskjebner er advokat Cato Schiøtz, som har tatt for seg «Alf Larsen og Æresretten» (Libra nr. 3/11) og Peter Normann Waage i André Bjerke, «I kampens glede», en biografi (Aschehoug, 2018), der han blant annet går grundig gjennom rettens behandling av André og Ejlert Bjerke. Siden Ringdals DnF-historie i 1993, har æresretten vært omtalt på medlems- og årsmøter i DnFs regi og på seminar på Nasjonalbiblioteket da Solhjells og Dahls bok kom ut. Feil og usannheter i enkeltsakene underminerer langt på vei æresrettens legitimitet. Schiøtz dokumenterer for eksempel hvordan Larsens antifascistiske engasjement, i tidsskriftet Janus, «står i en kontrast til store deler av norsk offentlighet som i 1930-årene leflet med Hitler». Det samme er tilfelle gjennom krigen. Det ble i tillegg vurdert om Larsen hadde opptrådt unasjonalt da myndighetene fredet eiendommen hans under krigen. Underforstått at han hadde tjent på dette økonomisk. Schiøtz dokumenterer at både de ideologiske og økonomiske beskyldningene er urimelige. I tillegg er det tydelig i Larsens sak, og i mange av de andre sakene, liten vilje til å be om Larsens synspunkter, og at skjønn fikk en særs stor betydning. Retten og ankeinstansen Norges Kunstnerråd (NK) trakk fram enkeltsetninger og ikke helheten i Janus’ samlede produksjon for å dømme Larsen. Det er verdt å merke seg at Alex Brinchmann, i tillegg til å være leder av DnF, også var leder av NK.

Peter Normann Waage skildrer i sin bok hvordan Ejlert og André Bjerke julaften 1945 fikk vite at de var dømt. Begge fikk yrkesforbud og ble dømt for å ha mottatt store oversetterhonorarer fra det nazieide Stenersens Forlag. De fikk endog yrkesforbudet før dommen var stadfestet og ankefristen hadde gått ut. Faren hadde mottatt det meste av honoraret, mens sønnene skulle ha bistått ham på et oppdrag. Pengene ble de dømt til å betale tilbake.

De fleste som ble dømt tok sjelden til motmæle. Ejlert gjorde det – han påpekte at æresrettens praksis var brudd på ethvert rettsprinsipp og at det aldri fra foreningens eller hjemmefrontens side var blitt oppfordret til ikke å oversette for Stenersens Forlag de første krigsårene. Oppfordringen kom først i 1944. Far og sønn ble ikke beskyldt for å være unasjonale, det var det økonomiske retten heftet seg ved. André anket og fikk medhold, i motsetning til faren. Det tragiske er at Ringdals bok fra 1993 ikke fikk med seg hvordan ankesaken gikk for Andrés del. Først med Solhjells og Dahls bok i 2013 får André sin offentlige oppreisning ved at den endelige dommen blir publisert med understrekningen fra retten at «han hadde utvist en utmerket holdning under krigen». Ejlerts antinazistiske holdning ble også tydeliggjort.

15. november 2018 blir DnF 125 år. Jubileet vil bli behørig markert på Grand Hotel i Oslo, der foreningen ble stiftet. DnF har innkalt til pressekonferanse klokka 11, med påfølgende seminar der blant annet Schiøtz, Solhjell og Waage deltar. Måtte det bli en god dag mot uretten.