Martin Tranmæl - nasjonsbygger og avismann

Dagsavisens nåværende redaksjonslokaler i Grubbegata 6 kunne tilhørt en hvilken som helst avis, fysisk formet av skillevegger, PC-er, flatskjermer, avisbunker og gjennomstrømmende lys fra alle fire verdensretninger. Etter mange år på flyttefot, etter kutt og kamp for videre overlevelse, slik avisen kjempet også gjennom hele første halvdel av forrige århundre, sitter det knapt annet enn nyere historie i veggene. Flyttelassene fra Youngstorget, Hasle, Møllergata og Kristian IVs gate hadde foruten ideologien og avisens medarbeidere ikke plass til materielle minnesteiner. Likevel, blant få synlige tegn på at Dagsavisen en gang har vært Social-Demokraten og Arbeiderbladet, er et bronsehode. Det står ikke lenger på sokkelen. Det har det ikke gjort siden en julidag i 2011. Men profilen er fortsatt skarp, blikket også, uansett hvor det er plassert. Slik er og blir Martin Tranmæl bautaen i Dagsavisens historiske hukommelse.

Som redaktør har det ikke vært noen over, knapt nok ved siden av Martin Tranmæl i avisens 130-årige historie. Han ble redaktør i Social-Demokraten under den mest opprivende dragkampen i Arbeiderpartiets historie. Han hadde vært redaktør i Ny Tid da han sammen med Kyrre Grepp i 1918 ledet den radikale fløyen i Arbeiderpartiet til seier. Grepp fikk formannsvervet, mens Tranmæl ble partisekretær. Veien mot et nytt redaktørsete hadde begynt. Med unntak av uker i fengsel og fem års opphold i Sverige under krigen, var han Social-Demokratens/Arbeiderbladets sterke redaktør fra 1921 til 1949.

Bondesønnen fra Melhus ble født i 1879, og ble tidlig vekket som agitatorisk taler. Blant annet skal han ha opplevd Bjørnstjerne Bjørnsons tale på Ilevolden Olavsdagen i 1897, samme år som den unge malersvennen ble registrert med adresse i Trondheim. I to perioder mellom 1900 og 1905 var han i USA, og med seg hjem til politisk og ideologisk arbeid hadde han revolusjonære og marxistiske erfaringer fra amerikansk arbeiderbevegelse. Han var kjent for sin asketiske livsstil. Han var avholdsmann og støttet avholdsbevegelsen livet ut. Han ble aldri gift, og senere biografer beskriver ham som sannsynlig homofil. Han var sosialdemokraten som styrte Arbeiderpartiet inn i Lenins Kommunistiske internasjonale etter radikaliseringsprosessen under første verdenskrig. Bolsjevikrevolusjonen i Russland og en fattigdomsbølge over hele Europa styrket Tranmæls tro på «social reisning».

I 1919 meldte partiet seg inn i Den tredje internasjonale, kalt Komintern, som vedtok Moskva-tesene på kongressen i 1920. Tesene var opptaksvilkår som Komintern stilte overfor partier som var tilsluttet bevegelsen, og som gikk inn for verdensrevolusjon ved proletariatets diktatur. Social-Demokratens daværende redaktør Olav Scheflo støttet tesene. I praksis ville det bety avkall på pasifismen, og navneskifte til «Kommunistisk parti». Ytrings- og pressefriheten ville bli underlagt sentralstyret. Signalene fra Moskva skremte Tranmæl, og han truet med å dra tilbake til Trondheim og redaktørstolen i Ny Tid. Utslaget var et kompromissforslag fra Kyrre Grepp. Scheflo ble foreslått som partiformann og Tranmæl fikk tilbud om å bli redaktør etter at høyrefløyen brøt med Arbeiderpartiet i 1921 og dannet Norges socialdemokratiske arbeiderparti. Scheflo likte dårlig å måtte oppgi Social-Demokraten, partiets kraftigste talerstol. Tranmæl tenkte nok på samme måte. Han ønsket ikke å være Arbeiderpartiets formelle leder, men som redaktør ble han dets reelle leder, med frihet til å forme.

Fra 1921 var Tranmæl på plass i redaktørstolen. Derfra ledet han «tranmælittene»-fraksjonen mot fløyen til Scheflo, som satset på å bli ny partileder etter Grepp som døde i 1922. Kampen mellom de to skulle i høy grad komme til å handle om partiets forhold til et stadig mer disiplinskjerpende Komintern. I Social-Demokratens spalter lyste det iltert fra begge leire. At avisen i lang tid blødde abonnenter og inntekter fordi «tesekrigen» ikke ga plass til å trykke rapporter og referat fra lokalforeningenes arrangementer og hendelser, blir i ettertid veid opp mot at Tranmæl i sin første redaktørperiode holdt ytringsfriheten høyere enn noe annet. Her skulle alle parter få plass til sitt, selv om han polemisk satte «haler» på de innleggene som provoserte ham mest. Under feiden fikk han sentralstyrets aksept på at kun redaktøren hadde partiansvar, mens medarbeiderne «skriver under ansvar for redaktøren».

Til slutt ble løsningen til Tranmæl det såkalte Kristiania-forslaget, som i realiteten var en selvstendighetserklæring. På landsmøtet i februar 1923 fikk han knepent «sine» folk inn i partiets nøkkelposisjoner. Hans egne «læregutter» Oscar Torp og Einar Gerhardsen ble partiformann og sekretær. Selv fortsatte han som redaktør, og det endelige bruddet med Komintern kom på høsten. Tranmæl hadde fått nok. Den gamle redaktøren Scheflo brøt med partiet og stiftet Norges Kommunistiske Parti. Og Social-Demokraten hadde skiftet navn - etter en navnekonkurranse uten premie. Første utgave av Arbeiderbladet kom på gaten 3. april 1923.

Det skulle bli noen bratte år for Tranmæl og hans stab, sterkt redusert som følge av partisplittelsen. Først skulle kampen om de øvrige avisene vinnes. Ved opptellingen hadde han tapt sin gamle avis Ny Tid. Arbeiderpartiet satt med 21 arbeideraviser, kommunistene hadde 11. Etter jernstreiken, lockouten og militærstreiksaken i 1924 ventet nok en fengselsstraff på Tranmæl, som var godt vant med å bli dømt for sine ytringer. Sammen med Oscar Torp og Einar Gerhardsen fikk han fem måneders fengsel for å ha oppfordret til militærstreik og for rovdrift på streikebrytere. Han så lyst på det. For å møte de økonomiske utfordringene Arbeiderbladet sto overfor i 1925, etter streik, annonsesvikt og abonnementsflukt, foreslo han at hans egen lønn kunne sløyfes. Han skulle i fengsel. Men populariteten hans, som hadde vært avgjørende gjennom hele partistriden, skulle hjelpe ham gjennom vintermånedene mens han satt inne. Nyttårsaften samlet flere hundre arbeidere seg i Grubbegata for å synge internasjonalen utenfor fengselscellene, og Tranmæl forberedte ikke bare en avis som skulle samle arbeiderklassen, han ville også samle partiet igjen. Det målet nådde han først i 1927, da Arbeiderpartiet og Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti fant sammen igjen i Stortingets største parti.

Martin Tranmæl skulle ikke bare fra redaktørplassen i Arbeiderbladet bli den politisk sett viktigste brikken i avisens og Arbeiderpartiets sammenfallende historie. Han ble også den redaktøren som skapte den moderne avisen. Han moderniserte driften, og opplaget steg. I 1932 nådde de 42.000. Avisen utviklet seg også gjennom flere dekningsområder. Martin Tranmæl så utover. Han hadde et solidarisk blikk mot verden, og slik han ante uråd under kampen om Moskva-tesene, ante han tidlig uråd angående fascismen og ikke minst mannen som i den første tida ble kalt «Hittler» i Arbeiderbladet. På hjemlige fronter fikk arbeideridretten egne spalter, kulturskribentene skrev om arbeiderkulturen og lørdagsavisens «Lørdagskvelden» med egen Kvinneside ble et fyrtårn både før og etter krigen. Utenriksjournalistikken huset navn som Sigurd Evensmo, som kom fra Fremtiden. Glitrende skribenter, som litteraturanmelder Sigurd Hoel og teateranmelder Helge Krog, fikk stor plass under Tranmæls styre, men han hadde vanskeligheter med å holde på alle. Til det stilte han for strenge krav om lydighet til avisens linje.

Nyhetsjournalistikken ble utviklet, også den politiske journalistikken i tråd med avisens ideologi. Økonomijournalistikken ble sentral i den sosiale og økonomiske snuoperasjonen i de kriserammede trettiåra. Våren 1932 ble Ole Colbjørnsen Arbeiderbladets økonomiske medarbeider. «Ola Tiltak» ble han kalt, og lanserte en ny økonomisk politikk for å bekjempe arbeidsløsheten, som blant annet gikk ut på å bevilge millioner over statsbudsjettet til vei- og jernbaneutbygging for å bekjempe krisen. Det ville gi de arbeidsløse jobb samtidig som staten fikk løst viktige samfunnsoppgaver. Sammen med geografen Axel Sømme utviklet «Ola Tiltak» den såkalte 3-årsplanen som ble grunnlaget for Arbeiderpartiets framgang og valgseire i 1933 og 1936.

Krim- og hendelsesjournalistikken, som hadde vært viktig helt fra starten av mellomkrigsperioden, fikk god og bred plass. Amundsens bedrifter og skjebne, trafikkulykker og mord, som det såkalte sjalusimordet på Petrus Gamlehjem. Selv hadde Tranmæl aller minst til overs for dem som ikke var på hans absolutte linje i avholdssaken. «Fyllekjørere og gauker er våre verste samfunnsfiender», tordnet han på lederplass etter at han hadde observert to biler som kolliderte utenfor kontorvinduene i Vaskeribakken. Livsstilen hans var på grensen til det ekstreme. Naturen skulle helst være på det villeste og kaldeste. Han forlangte rett som det var å sove i telt, og han benyttet hver en anledning til å dra på tur.

I likhet med flere redaktører som har tråkket Dagsavisens ganger, var han på plass i redaksjonslokalene før andre hadde så mye som tenkt på å våkne. Når andre kom, hadde han skrevet morgendagens leder og lagt planene for avisens disposisjon, men overlot detaljene og nyhetsdagen til andre. Dermed kunne han bruke dagene på organisasjonsarbeid, på partiet og ikke minst på medarbeiderne, som han kjente og pleiet med sosial omsorg. Tranmæl visste hvilke tannhjul som var viktige for en avis‘ eksistens, troverdighet og vekst, enten de befant seg i setteriet, på trykkeriet, blant budene. Blant skribentene. Og blant leserne. Han manet til samhold i politikken, og når Dagsavisen fortsatt er en avis med et uvanlig samhold rundt formålsparagraf og prosjekt, er det i hans ånd. Det var slik Martin Tranmæl ble en nasjonsbygger - og en avisbygger av det unike slaget som fortsatt skuer over redaksjonslokalet.

mode.steinkjer@dagsavisen.no