3
TEATER
«Mare»
Regi: Lisa Lie
Scenograf og Kostyme: Maja Nilsen
Komponist og lyddesign: Magnus Børmark
Med: Renate Reinsve, Madalena Sousa Helly-Hansen, Christian Ruud Kallum, Oddgeir Thune, Kjersti Aas Stenby
Det Norske Teatret
Med forestillingen «Mare» tar scenekunstner Lisa Lie steget over fra det fire scenekunstfeltet til institusjonsteatret. Det betyr på ingen måte at hun gir avkall på sin egen umiskjennelige stil og sitt eget uttrykk. Med mye absurd og til tider uforståelig humor går hun på Det Norske Teatrets Scene 2 løs på den greske tragedien «Medea». Som refleksjon over eller svar på tragedien holder ikke dette helt mål, men dette er om ikke annet et fargerikt og snurrig innslag i den norske teatervinteren.
Les også: «Billy Budd»: Gjenstand for beundring og begjær
Den klassiske myten om «Medea» har vært inspirasjon for både dramatikere, koreografer og bildekunstnere opp igjennom tidene. Lisa Lie har denne gangen villet reflektere over hvordan noen mødre kan drepe sine egne barn. Medea gjorde som kjente det som en hevn over at mannen Jason gikk fra henne. «Mare» starter der den opprinnelige fortellingen slutter, nemlig med at Medea (Renate Reinsve) har drept barna sine og enten vil unnskylde seg eller forklare seg for oss. Men etter denne innledende scenen oppleves denne forestillingen som en plagsom distansering fra det tragiske gjennom en estetiserende og seremoniell teaterform.
Fra «Mare». Foto: Tale Hendnes
Les også: «Fuglane»: Modige valg og kraftfull Mattis
Materialet i «Medea» er tøffe saker – vold mot barn; det er sånt man vil skru vekk når det snakkes om på nyhetene. Og på et vis er det å skru vekk alvoret det man gjør her også gjennom å gi tematikken en veldig teatral form. Kostymene er glade og festlige lange kapper i ulike røde toner. Skuespillerne bærer parykker og hodeplagg som ser ut som klementinbusker, vannliljer og hengeplanter. Karakterene er hentet fra mytologien. I tillegg til Medea og Jason finner vi Pan (verdens første teaterkritiker, hevdes det), Hera, Glauke og Tisifone. Og så dukker Magda Goebbels opp, en virkelig kvinne som drepte seks av barna sine. Men alle fremstilles de på fantasifulle og eventyrlige måter, og universet som skapes, er vanskelig å relatere seg til, både emosjonelt og intellektuelt. I tillegg er det mye seremoni-preg over det hele og teater i teatret – hele to ganger setter karakterene opp deler av fortellingen som egne små skuespill med Pan som en ikke altfor engasjert kritiker. Jeg blir aldri helt klok på hvorfor de gjør dette, men opplever forestillingen som mer opptatt av det å lage kunst av det tragiske enn det tragiske selv. Når så tre store pariserloffer får en viktig rolle i det hele og en lysende Saturn kommer fram på bakveggen, fører det oss i grunn ikke noe nærmere verken Medea eller maren.
Magnus Børmark, gitarist i bandet Gåte, står for musikken og lyddesign på «Mare». Les også om: Gåte tilbake med fanden i hælene
Et pussig poeng er at «Mare» visuelt sett kan oppleves som en fargesterk parallell til høstens Scene 2-produksjon «Tusen takk teater» – også en absurd sak med skuespillere i lange kjortler og overdimensjonert hodepryd av ulike slag. Alt i helsvart. Skuespillerne Renate Reinsve, Oddgeir Thune og Christian R. Kallum i «Mare» var også med i «Tusen takk teater» og viste der som her at de mestrer den absurde komedien godt. Særlig Renate Reinsve har noe merkelig halvironisk i sin omgang med replikkene som hun drar positiv nytte av i denne teatersjangeren. Men der «Tusen takk teater» opplevdes som nyskapende og poengtert i sin omgang med vår moderne livsførsel, blir «Mare» bare en rørete kommentar til «Medea» hvor poenget er vanskeligere å gripe. Når Reinsves Medea i åpningsscenen, hvor hun også snakker om hvor alt mørket hennes kommer fra og hvordan hun har gått inn i det mørkeste slik at vi slipper, ender hun også med å si at fiksjonen viser oss det grusomme på en slik måte at vi slipper å ta virkeligheten innover oss. Men i denne distanserte «Medea»-refleksjonen greier vi ikke engang å ta fiksjonen innover oss.
En litt morsom, fargerik og annerledes visuell opplevelse, ja vel, men bare timer etter at forestillingen er over, kjenner jeg at hele teateropplevelsen er i ferd med å smuldre inni meg. Hva handlet dette egentlig om?
Les også: «Shoplifters»: Skygger fra smilets land