– Man må være våken. Man kan ikke bare si man er antirasist

– Jeg tror det har mye med kjemi å gjøre, at man liker å jobbe med folk.

Celine Engebrigtsen prøver å svare på spørsmålet om hvorfor hun er blitt så mye brukt i så mange norske filmer og serieproduksjoner til å caste roller. Det vil si å lete etter skuespillere, gjøre auditions og filme de, for så å presentere kandidatene man finner for regissøren man jobber med.

Internasjonal pris

Bare til årets Amandapris-utdeling har hun stått for castingen til to av de mest prisnominerte filmene: «Barn», av Dag Johan Haugerud og «Håp» av Maria Sødahl. Sistnevnte har hun nå fått internasjonal oppmerksomhet for som en av fem nominerte til en internasjonal castingpris som annonseres under filmfestivalen i Locarno av The International Casting Directors Network.

– Jeg ante ingenting, og var litt i sjokk. Det er gøy å være med på filmer som er så gode, og der du får mye tillit fra regissøren, forteller Engebrigtsen om nyheten som kom denne uka. Hun mener prisen er viktig som ledd i det å anerkjenne casting som et eget fagfelt.

– Mange tror at regissøren finner folk selv, eller at castere bare er et mellomledd som leverer noe videre noe. Men casting er faktisk ganske tungt arbeid, og et omfattende og betrodd fagfelt. I en prøvefilming jobber vi på en måte som regissører, tett med skuespillerne, og setter opp prøvefilminger der vi avdekker de egenskapene skuespilleren trenger å forvalte, nettopp til den rollen de er inne til, forteller Engebrigtsen.

– På den måten vet regissøren mye mer om skuespilleren, enn om hun eller han ikke hadde hatt de grundige rundene med casteren først. Det er en egen prosess som krever sin kvinne eller mann. Derfor er denne prisen større enn meg. Og større enn «Håp». Det er en pris som peker på castere som fagsjefer, og det er viktig.

Les også: Maria Sødahl: – «Håp» handler om livet, ikke døden

Sykelig opptatt av folk

Fra før har grunnleggeren av Stella Casting, som hun har jobba med siden 1997, blitt beæret med Amandaprisens hederspris, Gullklapperen i 2011.

Hvorfor hun har blitt en gjenganger i norske produksjoner, tror hun kan ha noe å gjøre med en ekstrem interessere for folk.

– Jeg er vel nesten sykelig opptatt av det, kan hun opplyse. Hun mener casting også har mye med smak og forståelse av hva regissøren vil ha:

– Jeg kommer veldig fort inn i en prosess der jeg opplever at jeg og regissøren har en felles forståelse av smak og form, forteller hun.

Riktig når interessen for casting kom, vet hun ikke. I begynnelsen ante hun ikke engang at det var en jobb man kunne ha. Men den første jobben husker hun godt. Da hadde hun fått i oppgave av forfatter og regi-venninnen Torun Lian å skaffe noen barn til hennes kortfilm en gang på 90-tallet.

– Jeg var veldig fattig på den tida og hadde starta teaterskole på Grünerløkka som jeg kunne tjene litt penger på, minnes hun.

Gikk for det uvanlige

Castingjobben skulle bli en besettelse. Brått suste det inn med jobber for Engebrigtsen.

– Jeg tror vi fant mange barn som ikke vanligvis ble mye brukt på den tida, for da gikk det mye i «smørbukk-barn» fra NRK. Og vi brukte litt spesielle typer barn. Typisk Torun Lian-barn, som Engebrigtsen kaller det.

Les også: Det er som om vi ikke finnes

– Krever ekstra mot

Hun er opptatt av å caste mennesker med ulike bakgrunner.

– Klassetilhørighet er en veldig viktig markør på alt, egentlig. Og det mener jeg. Det er fra det perspektivet du ser verden. Dermed er det viktig også i castingsammenheng, mener Engebrigtsen. Hun har ofte har vektlagt viktigheten av mangfold når hun har uttalt seg i media på vegne av yrket sitt:

– Klassetilhørighet gir ofte tydelig uttrykk på ulike måter. Og det er en ting jeg har vært opptatt av. Mange regissører er våkne på dette også, interesserte i å caste nye ansikter. Det krever et ekstra mot og en ekstra trygghet, men det er viktig med representasjon i fortellingene vi forteller.

Det handler igjen om hvem som forteller historiene:

– Det som er veldig frustrerende er at det skrives få historier av folk fra perspektivet til nordmenn med ulik etnisk bakgrunn. Mange som bestemmer er hvite menn. Skal vi ha bedre representasjon i kulturen, må vi ha den samme kulturskolen for alle fra 1. klasse. Det man gjorde i England på 70-tallet var å ha gratis teaterskole. Hvordan kunne Ken Loach finne de folka han har brukt i filmene sine, ellers? Arbeiderklasseungdom ble bevisst henta til de teaterskolene. Det var sånn det gikk an å finne mange gode autentiske roller til filmer som «Trainspotting», og andre karakterdrevne arbeiderklassefilmer som kom ut på den tida, forteller Engebrigtsen.

Skuespillere fra Oslo 3

– Mens her i Norge rekrutteres i hvert fall 60 prosent av skuespillere fra Oslo 3. De går dramalinja på Hartvig Nissen. Hvordan skal man ellers velge å bli skuespiller? Dette handler om en helt bevisst kulturpolitikk: Her kan man gjøre et bevisst valg som handler om integrering. Det handler om å bestemme seg for at alle skal ha lik mulighet til å jobbe med kunst, sier Engebrigtsen. Hun er glad for det nye fokuset på institusjonell rasisme og økt bevissthet som kom med Black Lives Matter og antirasisme-demonstrasjonene i USA, som har smitta over til Europa.

– Det er veldig bra at dette med representasjon kom på agendaen igjen med antirasisme-demonstrasjonene her i Norge. Man må være våken. Man kan ikke bare si man er antirasist. Man må overprøve mange standpunkter man kanskje har trodd var helt fine å ha tidligere, og det synes jeg er helt riktig at alle gjør nå. At man tenker nytt.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!