Kultur

Maktmisbrukets sårede ansikt

Teaterhistoriens kanskje svarteste lystspill rir på etterdønningene av metoo-debatten. Allikevel føler man seg litt snytt for noe i møte med ett av Tysklands mest spilte stykker.

Dagsavisen anmelder

4

TEATER

«Den knuste krukka»

av Heinrich von Kleist

Regi: Johannes Holmen Dahl

Scenografi og kostymer: Nia Damerell

Med: Ola G. Furuseth, Gjertrud Jynge, Sara Khorami, Eivin Salthe, Ingeborg S. Raustøl, Joachim Rafaelsen, Hilde Olausson

Det Norske Teatret, Scene 3

Nå er det ett år siden og vel så det at den kraftigste metoo-bølgen skylte over oss. Etterdønningene i dag er heller svake, og vi må kanskje vente enda lenger før vi ser hva resultatet av dette opprøret egentlig kan bli. På Det Norske Teatrets scene 3 setter regissør Johannes Holmen Dahl nå opp «Den knuste krukka» av Heinrich von Kleist, et stykke med handling og tematikk som berører metoo-debatten direkte. Oppsetningen oppleves derfor som en fin påminnelse om den sterke bevegelsen. Og endelig får vi le av overgriperne, løgnhalsene og maktmisbrukerne. Det nytter jo ikke bare å være rasende heller. Men en ting skal være klart: Selv om «Den knuste krukka» fra 1808 av er ett av Tysklands mest spilte teaterstykker, så forblir det en liten gåte hvorfor dette stykket er så populært som det er blitt.

Les også: «HyPer i Egypt»: En viktig fortelling for både barn og voksne (+)

Von Kleists lystspill har med rette vært gjenstand for sjangerdiskusjon, og heller ikke Holmen Dahls oppsettelse greier å løfte det ut av sin ambivalente tilstand. For selv om «Den knuste krukka» er kalt et lystspill, må det være det svarteste lystspillet i teaterhistorien. Denne oppsetningens frontale spillestil, det tomme scenerommet som stadig fylles med uhyggeskapende røyk og Nia Damerells ikke altfor lystige kostymer bidrar heller ikke til å løfte stemningen. Von Kleist var aldri noen komedieforfatter, og «Den knuste krukka» er for omstendelig til at man virkelig lar seg rive med, selv om det gjør alt det kan for å latterliggjøre dommeren Adam, stykkets skurk.

Mye av komikken er det da også Ola G. Furuseth som står for i denne oppsetningen, der han som en både fryktinngytende og latterlig dommer Adam gir maktmisbruket et blekt, forslått og såret ansikt. For «Den knuste krukka» handler ikke egentlig om en knust krukke, men om overgrepshandlingen som har fått krukken til å knuse. Så skal man finne den skyldige bak handlingen. I rettssaken er Adam både dommer og skyldig, og stykket sentrerer om den gradvise avsløringen av forbryteren, som han selv prøver å dekke til på alle mulige ufordragelige måter. Furuseth er god til å gi liv til avskyelig-komiske skikkelser, og han bærer også denne rollen – og egentlig også hele forestillingen – solid på sine skuldre.

Les også: Rettsstridig forføyning: Kjærlighetssorg til forlystelse (+)

Allikevel er både stykkets ambivalente karakter og dets dramaturgi noe som spenner bena for at dette skal bli skikkelig engasjerende teater. Lenge venter jeg på at det skal ta ordentlig av, men idet jeg tror at tiden er inne for det, så er det hele over. Jeg føler meg snytt for ett eller annet, men jeg vet ikke riktig hva. Foruten Ola G. Furuseth er det dessuten bare Gjertrud Jynge og Eivin Salthe – henholdsvis som overgrepsofferet Evas (Sara Khorami) mor og kjæreste – som skaper karakterer med et skjær av komikk. Eva selv er så usynlig i denne forestillingen at det gjør vondt. Det kan være et bevisst grep, men at hun ikke trer frem som en tydeligere motvekt til dommer Adam gjør at forestillingen mister noe av balansen. Hun er jo så sentral for handlingen – så hvem er hun? Når Eva til slutt får danse med kjæresten sin i et regn av konfetti og til toner fra Joachim Rafaelsens elgitar, så er det hyggelig, det, men vi kjenner henne jo nesten ikke, så gleden blir av det overfladiske slaget.