Kultur

Luntende revyhumor

Atle Antonsens overdrevne, absurde humor tråkker godt over i det teite. «Nav» bør være den siste byråkratkomedien vi får se på en stund.

Dagsavisen anmelder

KOMEDIE

Den bleke Tor Varhaug har det ikke lett. Kollegene hans på Nav er pedanter, nevrotikere, kverulanter og dominerende tullinger. Snekkeren hans en frekk sleiping. På byggevarehuset der han handler, jobber respektløse slabbedasker. Hele persongalleriet i Atle Antonsens nye komiserie - oppfølgeren til NRK-serien «Etaten» fra 2006 - er karikerte figurer med irriterende egenskaper. De henger seg opp i sånt som stempelputeblekk og kølapper og lar ikke Tor i fred. Det er meningen at vi skal le av ydmykelsene og kaoset den stakkars Tor opplever, men det er ikke så lett.

Etter å ha sett to episoder, tenker jeg at Atle Antonsen trenger mer enn en rotpermanent i hårfestet for å framstå som en stakkarslig mannefigur. Jeg vet ikke helt om han kler den usikre, smålåtne karakteren. Det er lettere å godta ham som den beske, mannevonde Dag.

Som i «Etaten» spiller Antonsen hovedrollen som den eneste sympatiske, menneskelige typen i et univers befolket av ekstreme figurer. Tor utsettes for prøvelser og pinlige saker, men tar aldri til motmæle. Et vitsepremiss som er en monoton prøvelse i seg selv.

Med «Nav» har serieskaperne Antonsen og Ole Endresen lagt bak seg tulledokumentarstilen fra «Etaten», til fordel for mer tradisjonell forviklingskomedie. Men Tors forviklinger, med og uten Helge Ingar Gimles Rune-figur til hjelp, havner i det forutsigbare og plumpe.

Serien skal drive gjøn med det byråkratiske og svært utskjelte statlige hjelpeapparatet, men dette Nav-kontoret er skildret så inn i fordommen at det verken er injurierende eller spesielt gøyalt. Her males inhumaniteten tjukt på, og det er så mye som streber etter det helt absurde at komedien blir mest teit.

«Nav» kommer også med en sterk følelse av at vi har sett nok karikaturer av kontorbyråkrater nå - vitser i samme sjangeren fortelles jo i en viss TV-serie som foregår på Lillehammer for tida.

Men sammenlignet med forløperen «Etaten» virker det som om «Nav» er en mer ambisiøs komedie. For det er vel et tenkt grep når den skildrer sånt som en hovedperson selv fanget i en byråkratisk karusell, der han går fra kontor til kontor på leit etter noe han sårt trenger.

Flere steder virker det likevel som om serieskaperne har tatt noen enkle snarveier i manuset, som når man lar Tor og de andre henvise til noe som er skjedd eller sagt tidligere i handlingen, men som vi seere ikke har fått vært med på å oppleve.

«Nav» byr også på en svensk new age-aktig sjefsfigur, som det er usikkert hva skal ha å bidra med. Her er flere scener med Tor og denne overtegnede og underspilte sjefen som er famlende og tydelig i manko på humorpoeng.

Handlingen får en komisk vekker i det Odd Magnus Williamson dukker opp som den kvikke og sleipe snekkeren Ståle i andre episode. Da får den lunkne og luntende komedien litt sårt etterlengtet driv. Dessuten har Ståle med seg Slobo, sin usbekiske makker - en overraskende og lattervekkende figur. Slobo har ikke en eneste replikk, men leverer presist skuespill på kommando.

Hvem hadde vel trodd at det norsk humor trenger, er mer usbekisk stum komedie.

reidar.spigseth@dagsavisen.no

Anmeldelsen er basert på to av ti episoder.