Nye takter

Lukta av olje og sjø

«Vinsjan på kaia» med D.D.E. ser finere enn noen andre de små menneskene i det store landet. Og det store i det små.

Nye Takters nasjonalsanger

Nr 1: «Vinsjan på kaia» (1993)

Artist: D.D.E.

Tekst: Idar Lind

Melodi: Frode Viken

Man kan alltids diskutere om Beatles noen gang spilte vakrere enn vinsjene på kaia i Namsos, men dette med «Finast parfymen var lukta tå olje og sjø» er uomtvistelig. Kortere kan ikke den norske tilstanden oppsummeres. Norge har levd godt av havet. En lang livslinje går fra de første fiskeren, gjennom sjømenn og krigsseilere, til våre dagers oljearbeidere. De har holdt landet i gang, og lagt grunnlaget for at vi kan sitte her og lage lister over de beste sangene om Norge. Vi lever fortsatt av sjøen, selv om mesteparten av skipsfarten er flagget ut. Dette er bakgrunnen for innholdet i «Vinsjan på kaia». Den første, den gangen uferdige, teksten forfatteren Idar Lind ga til gruppa D.D.E., for å se om Frode Viken kunne lage en melodi til den.

«Vinsjan på kaia» kom på det første albumet til D.D.E., «Rai», i 1993. Det fikk en lunken mottakelse, både hos publikum og kritikere. Her i avisen ble albumet belønnet med en 2’er, men «Vinsjan på kaia» ble trukket fram som en god formildende omstendighet. Selv fikk jeg den ikke med meg i første omgang. Jeg ble først oppmerksom på «Vinsjan på kaia» gjennom veggen til en nabo som pleide å spille musikk høyt midt på natta. Om og om og om igjen kom denne sangen, som jeg altså ikke kjente igjen, og heller ikke forsto noe av, siden teksten ble for ullen gjennom veggen. Men den vakre, sørgmodige New Orleans-aktige begravelsesstemningen hørtes ut som noe Nick Cave eller Tom Waits kunne funnet på. Etter hvert skjønte jeg sammenhengen.

«Vinsjan på kaia» høres først ut som et vindu mot verden, sett fra kaia i Namsos. Med båter fra Murmansk og Bergen, og løfte om silketørklær fra Kina. Sangen har bare to vers, med to store tårevåte avskjeder. Den første turen går til tanta i Vikna. Den andre med trelast til Trondheim. Hvis kartet stemmer med det trønderske terrenget er dette bare dagsreiser fram og tilbake. Likevel: Sjømannsanger blir ikke mer romantiske. Den unge forståelsen av å være med på noe stort er uimotståelig. Fornemmelsen av en stor verden utenfor. Og den samme følelsen av å ta vare på nasjonens stolte arv som jeg selv hadde den gangen det fortsatt ble bygget båter i Norge, der jeg sto og børstet sveisekanter på store tankskip som skulle ut på de sju hav, klokka sju på morgenen midt på vinteren, og misunte de som var kontorister, kom på jobb klokka åtte og fikk sitte inne i varmen hele dagen. Kontoristen kommer som kjent best ut av «Vinsjan på kaia» også. For sangen ender som kjent med at jenta er borte. For ikke å snakke om jobben. «Vinsjan på kaia» er en hyllest til de strålende nederlagene.

Les NHO-direktør Kristin Skogen Lunds debattinnlegg om «Vinsjan på kaia»

Og tekstforfatter Idar Linds svar til NHO-direktøren

«Den siste sjømann har gått i land/Vår ære og makt fant ei fuktig grav» synger Bjarne Brøndbo så gripende forsmådd mot slutten av sangen. Med referanser til både Bjørnstjerne Bjørnson og Nordahl Grieg. Griegs krigsseiler-drama «Vår ære og vår makt» henter tittelen fra Bjørnsons sang om «Den norske sjømann», den om at «hvor fartøy flyte kan, der er han første mann». «Vår ære og vår makt har hvite seil oss bragt». Sånn er det ikke lenger. Derfor fikk fortellingen om «Vinsjan på kaia» et nytt kapittel i vår, da NHO-leder Kristin Skogen Lund siterte linjene om «olje og sjø» som en beskrivelse av et arbeidslivet som hun kaller «variert og mangfoldig». Dette fikk Idar Lind til å slå tilbake med et innlegg i Dagbladet, der han beklaget at hun ikke hadde forstått teksten hans. For titusener av arbeidsplasser på sjøen er blitt borte. Norske sjøfolk er erstattet av billig utenlands arbeidskraft. I dag er det flyselskap som følger etter med den samme forretningsmodellen.

Idar Lind understreket at å bli sviktet av barndomskjæresten ikke bare trengte å handle om ei jente. Den ulykkelige kjærligheten kan være en drøm, et yrke, et livsvalg, en hånd som strekkes ut på et punkt i livet da du trenger det mest, men trekkes tilbake når konjunkturer og profittmarginer endrer seg, mente han. En snodig parallell til hendelser i Storbritannia, der statsministeren David Cameron ble strengt refset av både Paul Weller og Morrissey og Johnny Marr, for å ha fortalt om sin forkjærlighet for sangene til The Jam og The Smiths.

I forholdet til D.D.E. gikk det bedre for Jens Stoltenberg, som fortsatt var statsminister da han fikk holde tale under gruppas 20-årsjubileum i 2012, og etterpå førte «Vinsjan på kaia» opp på sin mye omtalte spilleliste for Spotify.

Sånn slutter denne serien, ikke med et stort smell, men et lite hjertesukk. «Du tørka ei tåre mens æ gikk om bord», synger Bjarne Brøndbo, og ennå var livet fint å leve. Før han fikk realitetene midt i fleisen, i form av markedsmekanismene, og en kontorist fra Steinkjer. For hans skyld får vi bare håpe det går likar' no.
geir.rakvaag@dagsavisen.no

Les også:

«Endelig vant vi noe!»

– «Vinsjan på kaia» fortjener alle priser den kan få, sier Bjarne Brøndbo.

Bernt Erik Pedersen

– Fantastisk! Endelig vant vi noe! utbrøt trommis Eskil Brøndbo, som tok DDE-telefonen da vi ringte og fortalte at «Vinsjan på kaia» er offisielt kåret til Nye Takters nasjonalsang.

Så satte han over til broder Bjarne, mannen som siden 1993 har sunget «Vinsjan på kaia» som siste låt på omtrent alle DDE-konserter. Bjarne Brøndbo var imidlertid på vei til Brønnøysund for å lede en konferanse for det lokale næringslivet – han avslutter med å synge «Vinsjan på kaia» der også. Når Dagsavisen får tak i ham, er han på ferja Holm-Vennesund.

– Det føles riktig å stå på ei ferje i Nord-Norge, 22 år etter at vi spilte inn «Vinsjan på kaia», og få vite at sangen står fjellstøtt, som en av de store låtene i nyere norsk kulturhistorie. Det er et privilegium å få gi stemme til denne teksten, sier Bjarne Brøndbo.

– Det er en enkel tekst om hverdagsliv langs en av verdens lengste kyststriper, med dype fjorder. Mange som er vokst opp i dette landet har et forhold til det å stå på kaia og se på båtene. De kjenner igjen vemodet over en svunnen tid, sier Brøndbo.

Slit og strev

Teksten er av Idar Lind, forfatter og skribent basert i Trondheim, som også har skrevet en rekke skuespill og teatertekster. Han ble bedt av Bjarne Brøndbo om å bidra med en tekst da DDE skulle spille inn sin første plate.

Resultatet ble «Vinsjan på kaia», der Lind tok utgangspunkt i barndomsopplevelsen av å gå langs kaia i Namsos og se på båtene som gikk med trelast. Tidligere i år rykket Lind ut mot NHO-president Kristin Skogen Lunds bruk av sangen (se ved siden av). Bjarne Brøndbo kommenterer debatten slik:

– «Vinsjan på kaia» er en sang om slitet og strevet til arbeidsfolk. Men for å få folk i arbeid, må du ha noen som driver firma. De tingene henger sammen. Jeg driver et firma selv. Men dette er en låt som er forankret i Liverpools havneområder mer enn i Londons finansdistrikt.

Melodien er skrevet av Frode Viken, låtskriver og gitarist i DDE helt siden starten. Når DDE legger ut på sin årlige sommerturné, er det i år uten Frode Viken for første gang. Han har vært gjennom en lengre kreftbehandling, nå er sønnen Daniel Viken engasjert som vikar for faren i DDE.

– DDE har vært litt i vakuum det siste året på grunn av situasjonen med Frode. Nå er han erklært frisk, men det er uklart når han kan komme tilbake til DDE. Det er fint at det er sønnen hans som tar plassen hans på denne turneen, sier Bjarne Brøndbo.

Prisbelønt

Som broder Eskil spontant utbrøt, er ikke DDE bortskjemt med priser. I 1997 ble DDE utnevnt til Årets Spellemenn, ellers har det vært mest lokale utmerkelser.

– Vi har solgt 1,5 millioner plater, og spilt for fulle konsertarenaer i 20 år. To ganger har vi vært invitert til Spellemannsprisen. Noen ganger har vi nok følt det bittert å ikke få mer anerkjennelse fra vår egen bransje. Men det er jo ikke det vi lever for. Når det offisielle Musikk-Norge feirer seg selv, har vi stort sett vært på jobb og spilt for vårt publikum. Det er det som er viktig for oss, sier Bjarne Brøndbo.

– Vi har vunnet publikums hjerter. Det er den viktigste prisen vi kan få.

bernt.erik.pedersen@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen