Livlig dødsbo med høy mimrefaktor

Når arv skal fordeles tar lett søskenrivalisering, smålig sjalusi og god gammeldags griskhet overhånd og legger normal anstendighet i bakken. «Mongoland»-regissør Arild Østin Ommundsen tar tak i dette temaet med «Alt skal bort», som ifølge pressemeldingen er «Norgeshistoriens første dødsbo-feelgood». Ok, Ommundsen har gjort mye etter at han kickstartet Stavangerbølgen (eventuelt Sandnesskvulpet) med «Mongoland» for snart 25 år siden. Mesteparten sammen med ektefellen, samarbeidspartneren og skuespilleren Silje Salomonsen, inklusive «Rottenetter» (2009), «Eventyrland» (2013) og barnefilmen «Tottori! Sommeren vi var alene» (2020).

«Alt skal bort» er trolig deres mest polerte og vellykkede filmsamarbeid så langt, en lun dramakomedie som ekteparet har skrevet og produsert via familiebedriften Chezville, mens Ommundsen i kjent stil står for regi, filmfoto og redigering. Salomonsen er fraskilte Ellen, som er den første til å finne sin far død i barndomshjemmet i Stavanger. En forholdsvis kjent komponist som trakk aller siste sukk ved sitt kjære Steinway-flygel, et familieklenodium som angivelig ble reddet fra nazistenes klør og engang tilhørte «selveste» Geirr Tveitt (ja, mannen bak «Hundrad folketonar frå Hardanger» og «Vi skal ikkje sova bort sumarnatta»).

Ellen gjør som hun alltid har gjort. Hun svelger ned følelsene, ordner opp og tar kontrollen over situasjonen. Det har vært opp til henne å innta morsrollen helt siden tenårene, etter at narsissistiske mamma Elisabeth (Liv Bernhoft Osa) forlot familien for å dyrke kjærligheten med sin nye elsker. Det er Ellen som serverer kaffe etter bisettelsen av pappa, og som er pent nødt til å vaske opp etterpå mens brødrene Carl-Olav (Thorbjørn Eriksen) og Amund (Tomas Alf Larsen) stikker av for å ta noen gravøl på Cementen (selvfølgelig).