Frolendingen Jan Kristoffer Dale debuterer med «Arbeidsnever», en novellesamling i den amerikanske Raymond Carver-tradisjonen, om arbeidsfolk på bygda.

– Livet mitt er ikke skittent

Bøker om vanlige arbeidsfolks liv på bygda, kalles ofte «skittenrealisme». – Det er ingenting skittent med ufaglærte arbeideres liv, protesterer Jan Kristoffer Dale.

 

– Jeg var veldig sinna da jeg skrev tittelnovella, «Arbeidsnever», sier forfatterdebutant Jan Kristoffer Dale til Dagsavisen.

– Jeg hadde nettopp mista jobben på bryggeriet der jeg jobba i flaskesorteringa, et halvt år etter jeg endelig var blitt fast ansatt. Jeg hadde jobba i fire år som vikar for å bli det. Fire år uten ferie, der jeg måtte betale arbeidsklærne av egen lomme – andre betalte også trucklappen selv – uten at klubben gadd bry seg. De ville ikke organisere oss vikarer, vi som var der gjennom bemanningsbyrå. Så mista jeg jobben likevel. Klart jeg var forbanna.

Les også: Arbeiderklasseguttens dragning mot paddehatter

Arbeiderklassehistorier

Novellesamlinga hans, «Arbeidsnever», er ute nå. Den har allerede rukket å få god kritikk fra NRK, der anmelder Leif Ekle merker seg at Dale har større interesse for «stedbundne beretninger fra de vanlige sliternes liv» enn for «en heroiserende og eksplisitt politisk arbeiderlitteratur, slik vi har kjent den her hjemme».

– Jeg tenker at jeg skriver arbeiderklassehistorier. I norske romaner er det helst fortellinger fra middelklassen. Det kommer mange gode romaner ut av det, men veldig mye bøkene handler om er helt ugjenkjennelig for meg. Jeg har en helt annen type bakgrunn, uten fullført videregående, og med arbeidserfaring som ufaglært, sier Dale.

De som falt gjennom

Folka han skriver om, flest menn, har lignende bakgrunn. De bor i skogsbygder i indre Agder, har dårlig betalte lavstatusjobber, ofte som ufaglærte i industrien, og sliter med helse og familie. Mange er ensomme. Voksne, men uten partner, kanskje med ansvaret for aldrende foreldre i stedet. De skammer seg.

– Det som går igjen, er at det er folk som har falt igjennom. De sitter litt fast i sitt eget liv. Mangler utdanning. I noen tilfeller familie. Taperne på skolen er jo ofte menn. Så baller det på seg. Man får kanskje jobb som ufaglært, men en jobb som ikke er så bra for helsa. Ikke så givende heller. Mangler man utdanning, er man nødt til å ta til takke. Si ja takk og tusen takk til alt ledelsen foreslår, uten å mukke, sier Dale.

Klasseskiller fins

At Norge liksom er et klassefritt samfunn, bare ler han av.

– Det skal ikke mye til for å vise at klasseskillet fins likevel. Et par år på høgskole, sett mot noen som kanskje ikke fullførte videregående, så ser man forskjellene. Hvordan man går kledd, hva man spiser, små og store ting. Da jeg jobba i flaskesorteringa på bryggeriet hadde vi av og til folk innom på kveldstid, som dugnad for lag og foreninger. Da sto det menn med høy utdannelse og lederstillinger i andre bransjer, side om side med meg, og snakket om at dette her var en skikkelig bomsejobb. Jobben jeg utførte hver dag. Min mor, som er reinholder i kommunen, kjenner også mye på det. På skammen, sier Dale.

Han håper at folka han skriver om vil lese og kjenne seg igjen. Slik han selv kjente seg igjen da han leste amerikanske forfatteres fortellinger om vanlige arbeidsfolk. Om folk som ikke hadde gått på college.

Les også: Test deg selv: Hvilken klasse tilhører DU?

Ikke skittent

– Jeg leste noe forfatteren Bjarte Breiteig skrev i et essay, om at hverdagen ifølge ham kunne bli veldig karikert slik den skildres hos mange forfattere. Det ble for mye snus og pommes frites på kroa. Men når det er det folk faktisk gjør? Skal en middelklassefyr få vurdere det? Jeg ville ikke la være å skrive om disse tingene fordi noen mener det blir karikert, sier Dale.

En annen mye brukt merkelapp på bøker om arbeiderklassens liv på bygda, er «skittenrealisme». 
–  Det er ikke noe skittent med denne skrivingen. Med disse livene. Det er realisme, sier Dale.

Han poengterer at han ikke har noe imot verken Breiteig eller andre norske forfattere, selv om de skriver fra et annet perspektiv. 
–  Ta novelleforfatteren Kjell Askildsen. Jeg har sans for ham. Men alle kan ikke skrive sånne fortellinger Askildsen skriver, om middelklassefolk som sitter der i sterile, tomme omgivelser og drikker portvin mens de skuler på samlivspartnere de ikke har snakka med på ti år. Det er en annen verden enn den jeg kjenner. Man må få lov til å skildre arbeiderklassen også, uten at det med en gang stemples som noe skittent.