Kultur

Livet mellom lys og mørke

Teatermonologen «Girls & Boys» er en svir av en fortelling, og en rystende påminnelse om den latente volden som rammer der den smerter som mest.

Dagsavisen anmelder

4

TEATER

«Girls & Boys»

Av Dennis Kelly

Regi: Lena Endre

Med Stine Fevik

Oslo Nye Teater

Den britiske dramatikeren Dennis Kelly har et usedvanlig godt håndlag med språkets muntlige frodighet. I hjemlandet har han skapt seg et navn gjennom skarpe karakterfortellinger, ofte fra et kvinnelig perspektiv som i BBC-serien «Pulling» og i sceneversjonen av Roald Dahls «Matilda», som vi ennå har til gode å se i Norge.

Med «Girls & Boys» har han imidlertid skrevet en monolog av langt mørkere valør, et stykke som i utgangspunktet rykker rett inn i vår tids debatt om vold i nære relasjoner. Men tematikken til tross, «Girls & Boys» er ingen gransking av vold, knapt nok en studie, snarere en konstatering av at vold forekommer, og at denne typen vold som stykket omhandler nesten utelukkende utøves av menn.

Les også: Teateranmeldelse «Superkid»: Løvetannbarn i sår blomstring

Stine Fevik er en skuespiller som håndterer Kellys tekst med alt den inneholder av lekent samspill med publikum, rik og dels vulgær galgenhumor, urovekkende frampek og det ytterste mørke.

Den svenske skuespilleren og regissøren Lena Endres instruksjon vektlegger tekstens mange lag og valører, og gir Fevik i rollen som «Kvinnen» stort handlingsrom i møtet med publikums uforbeholdne reaksjoner på det som utspiller seg gjennom hennes fortelling.

Og det nettopp fortellingen som er det bærende elementet, en gjennomgang av livshistorien til en kvinne som umiddelbart er gjenkjennelig for publikum, hun som 25 år gammel ramler ut av et forhold som har gått i stå og inn i en «drikke-dope-hore-periode» som hun kaller det, før hun flykter fra det hele og uten forvarsel møter mannen i sitt liv i en kø på en fremmed flyplass.

Historien om hvordan de møtes, etablerer seg sammen med «sinnssyk sex» og lever et liv i lidenskap og hverdag, skildres med frekkhetens nådegave, men hele tida merker vi den underliggende stemningen som hinter til at denne idyllen ikke kommer til å vare.

Les også: Debuterer som regissør med film om voldsoffer

Skuespilleren er alene på scenen, men også sammen med publikum som tidvis får spille rollen som en aktiv lytter gjennom de ulike samtalene. Først i en helt hvit og lysende «boks» hevet over gulvet, alene med minnene fra en annen tid.

Så går hun ned, kledd i hvitt, til et langt mer knugende og mørkt, og fortsatt upersonlig rom. På denne scenen er også de to barna, usynlig for oss alle, unntatt for moren. Hennes hverdagslige episoder med barna som smusser til den blendende hvite skinnsofaen, som smeller med ytterdøren og krangler slik søsken gjør, er holdeplasser i fortellingen som dels markerer stemningsskiftene.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Stine Fevik. Foto: Lars Opstad

Etter hvert blir «barna» tydelige kjønnsmarkører i en fortelling som handler om destruktivitet og om pågangsmot og ambisjoner. De blir refleksjoner av moren og farens iboende egenskaper, enten det er handler om ødeleggelse eller konstruktivitet.

Han er suksessrik forretningsmann som ikke leser tegnene i tida, hun er kreativ og dyktig filmarbeider som parallelt med hans undergang etablerer en fin karriere som produsent av oppsiktsvekkende dokumentarfilmer.

Les også: Filmanmeldelse «Bait»: Befriende upretensiøst

På ett tidspunkt er skiftet brutalt, og vi advares på forhånd når det skjer, når livet går i svart. Stykkets nøkkelsetning har hun levert litt tidligere, «Volden er en så fundamental del av vår art at hvordan skal vi kunne forstå oss uten å forstå den?», men dramatikeren går ikke stort lengre enn å stille spørsmålene.

Han overlater refleksjonene til oss som sitter i salen og får fortellingen servert med alt den inneholder av forelegg og konsekvenser, med de «mørke, infiserte sannhetene» som muligens kan forklares med et ord som sjalusi.

Teksten i seg selv er rå, og Stine Fevik bærer den til ende som den briljante forteller hun er, nærmest på trass. At den overlater refleksjonen til publikum er både en styrke og en svakhet. Svakheten rammer i første rekke selve formidlingen, som blir noe uforløst tross stykkets sterke iboende engasjement for den etterlatte, og for ringvirkningene handlinger som dette har i et større samfunnsperspektiv.

Det er skrevet og framføres også nærmest som i en raptus, og som i raptuser flest blir forglemmelsene tydelige. I Lena Endres regi ligger også tilløp til en forflatning i rytmen som gjør at teksten tross mange store øyeblikk føles flatere enn den burde være.

Lars Håkon Holstad Berges oversettelse tar dels opp i seg norske forhold, men i skuespillerinstruksjonen kan man likevel ane at den britiske sjargongen, den smått vulgære og flåkjefta maskingeværreplikken hos en kvinne som i stykket gjør et poeng av at hun er morsom, er noe dempet. Den råeste versjonen av teksten har ikke helt fått feste i Oslo Nye-tolkningen.

I de beste øyeblikkene får imidlertid Fevik fram den dirrende vesentligheten og etablerer erkjennelsen som gjør at ord og episoder rammer deg i så vel hjertet som magen, som slående påminnelser om den tynne og skjøre linjen som skiller hverdagen fra det komplett uforståelige mørket som kvinnen i «Girls & Boys» brutalt våkner til.

«Girls & Boys» spiller utvalgte kvelder i juni med smittevernsrestriksjoner, men kommer opp igjen i august og september.