Kultur

Livet etter atomkrig – på romskip

– Jeg syns ikke det er en løfterik verden vi leverer videre til neste generasjon, sier Ellen Horn. Hun spiller i «Aniara», et stykke født av atomfrykt og redsel.

Bilde 1 av 2

– Jeg syns det er skummelt med alle de mørke kreftene nå. I hele verden. I Europa og rundt neste hjørnet, sier Ellen Horn til Dagsavisen.

Hun er en av fire skuespillere i «Aniara» på Torshovteatret.

– Det er så mange av disse elementene vi aldri trodde skulle gjenoppstå. Atomkrigstrussel. Fremmedfrykt. Jeg er en voksen dame, oppvokst med Nei til atomvåpen-marsjer. Det er femti år siden 1968 i år. De færreste av oss hadde vel trodd at dette skulle dukke opp igjen som et skremmende scenario. Men det har det. Her er det, sier hun.

Atomtrussel

«Aniara» har premiere denne uka. Det er siste stykke ut fra Nationaltheatrets sci-fi-gruppe, som siden januar 2017 har satt opp teater som på ulike vis kan klassifiseres som science fiction på Torshovteatret.

– «Aniara» er egentlig et episk dikt skrevet av svenske Harry Martinson. I 1974 fikk han Nobelprisen i litteratur, mye med utgangspunkt i dette langdiktet. Det handler om at menneskeslekta er i ferd med å ødelegge jorda. Man kan se for seg en atombombelignende situasjon. Derfor evakuerer de folk fra kloden til Mars, i svære romskip. Aniara er ett av disse romskipene. Men det kommer ut av kurs, og flere tusen mennesker svever nå rundt i rommet, uten mål. De tenker på liv og død, på dypt eksistensielle måter. Hvor ender vi egentlig opp her i livet? sier Ellen Horn.

Performance

Hun lover at det blir en annerledes teateropplevelse.

– Vi fire som spiller reflekterer også rundt våre egne liv, våre oppfatninger av liv og gud og nåtid, samtidig som vi inviterer publikum med på å tenke rundt disse spørsmålene. Regissør Tatu Hämäläinen er veldig opptatt av at vi skal ta imot publikum på en veldig personlig måte.

De tre andre skuespillerne i «Aniara» er Håkon Ramstad, Herman Bernhoft og Birgitte Larsen.

– Det kommer til å bli en kontemplativ stund, en tankevekker. Ingvild Langgårds nyskrevne musikk og Chrisander Bruns lyssetting spiller også veldig aktive roller, helheten blir nesten en slags samtidskomposisjon eller performance, sier Ellen Horn.

Ritualselvmord

Spørsmålene som stilles – hvordan leve uten fremtid – er kanskje ikke så oppløftende. Og for forfatter Harry Martinson endte livet tragisk. Etter at han og Eyvind Johnson ble tildelt Nobels litteraturpris i 1974, fikk han hard kritikk i svensk presse. Både Martinson og Johnson satt nemlig selv i Svenska Akademien, som deler ut prisen. Fire år etter tildelingen orket ikke Martinson mer. Han tok sitt eget liv ved å skjære opp magen med saks – såkalt harakiri.

Førti år senere er Svenska Akademien igjen i hardt vær. Faktisk enda hardere, etter at en sex- og korrupsjonsskandale gjør at det kun er elleve medlemmer igjen av «De Aderton».

– Jeg skal ikke late som jeg er noen ekspert her, men man må jo kunne stille spørsmål ved hensiktsmessigheten i en sånn type organisering, dette at akademimedlemmene sitter på livstid. Det virker kanskje ikke så lurt, sier Ellen Horn.

Mer fra Dagsavisen