Hilde Louise Asbjørnsen som Roxie Hart, en manipulerende morderske som svinger seg opp i «Chicago». FOTO: OSLO NYE TEATER

Litt for lite jazz

Kynismen styrer spillet i musikalen «Chicago», en nådeløs framstilling av dunkle drifter, driftige advokater og medienes logring for dem begge.

 

MUSIKAL

«Chicago»

Av Fred Ebb & Bob Fosse

Regi: Svein Sturla Hungnes
Koreografi: Marianne Skovli Aamodt
Scenografi: Ola Bråten
Med: Hilde Louise Asbjørnsen, Eli Stålhand, Dennis Storhøi, m.fl.

Oslo Nye Teater

Nå er denne forståelig nok seiglivede musikalen med utgangspunkt i en handling fra 1920-tallets Chicago tilbake på Oslo Nye Teater, og som i suksessforestillingen fra 2002 er det Svein Sturla Hungnes og Marianne Skovli Aamodt som står bak henholdsvis regi og koreografi. De kunne godt vært litt mer kyniske, selv om de spenner buen høyt. Her er det effektiv scenografi, så mange dansere som scenen kan tåle, bifigurer som tilfører maskineriet livgivende drypp av humor og et levende orkester på scenen. Det siste er slett ikke en selvfølge i våre regnearkdager, og er et vinnerkort i seg selv. Selv om kapellmester Petter S. Kragstad og musikerne fortsatt har ganske mye å gå på i trøkk og volum, er det uvisst om dette bidrar til at også deler av forestillingen føles underspilt og regjert av tilfeldigheter som ennå ikke er konkretisert i selvfølgeligheter. Det er stjerner blant danserne, mens andre forsvinner i mengden, og musikerne er litt for hensynsfulle til at det virkelig smeller i pistolene. Og at det skal «smelle» på alle plan er i grunn hele premisset med «Chicago». Historien i stykket er lødig nok, men underordnet intensiteten skapt av den suggererende jazzen, dansen, sangen, erotikken, poseringen, den dobbeltspente humoren og den giftige sjargongen. Kort sagt «all that jazz».

Programhefteskribentene forsøker å gjøre et poeng ut av handlingens evige aktualitet, altså offentlighetens fascinasjon for kvinnelige mordere og spillet rundt de største rettssakene. Her trekkes Orderud-saken og drapene i Søndre Land fram som nåtidige eksempler på hvordan grove drapssaker med kvinnelige gjerningspersoner blir underholdning, og sakskomplekset er sikkert ikke mindre aktuelt i dag enn i Chicago for snart 100 år siden. Men selv om morderne i stykket, Roxie Hart og Velma Kelly, bygger på virkelige personer, er de likevel sjablonger utelukkende skapt for underholdning, ikke for samfunnsdebatt. Til det blir satiren for allmenn og opplagt. «Chicago» er tidløs underholdning uten skarpere brodd enn det mytene om en Al Capone representerer i dag. Det handler om stereotypiske dumme menn og slu kvinner og den nådeløse rivaliseringen mellom to sterke individer, eller tre, om man regner inn advokaten Billy Flynn. Slik blir «Chicago» først og fremst en fråtsende framstilling av menneskelige drifter og konsekvensene av dem.

Hilde Louise Asbjørnsen og Eli Stålhand forvalter i så måte sine roller fullt ut. Asbjørnsen er en skamløs Roxie som innimellom tar så hardt i at hun nesten blir en parodi på seg selv, en mimikkens mester som vinner musikaldistansen på sjarmen, den presise replikken og den subtile overdrivelsen. Samtidig er hun den som tilfører stykket det lille som er av dybde. Inni alt det skruppelløse og tøysete evner hun å gi Roxie en varmesøkende kjerne av svik og forslått fortid. Eli Stålhand er glamorøst kaldblodig som stykkets klassiske «femmes fatale» Velma, og slår an en tradisjonell tone i et ensemble som spiller på lettkledd tjuetallsestetikk i oppgradert nittitallsham. Det er vel i sistnevnte tidsalder Dennis Storhøi har plassert sin Billy Flynn, og han skinner best som midtpunkt i de store numrene, som «Razzle dazzle» og «Vi sloss om våpenet».

Sindre Postholm som Roxies svaiende dott av en ektemann Amos er et lyspunkt blant gode biroller, med «Kall meg cellofan» som glansnummer. Det nummeret er imidlertid et unntak, siden det er de mest prangende numrene som generelt viser hvilket potensial denne utgaven av oppsetningen har. De enklere passasjene har ikke helt funnet passformen i en forestilling med jevn underholdningstemperatur, og den totalt unødvendige fortellerstemmens bingomodus hjelper ikke på helheten. Koreografien er god på begynnelsen og kommer seg igjen mot slutten, hovedpersonene løftes fram av spillegleden i ensemblet og enkeltdansere gis muligheten til å stråle. Men virkelig hett blir det aldri. Til det mangler fortsatt all den jazzens iboende fandenivoldskhet.