Linn Skåber i selvmords-timen

– Problemet mitt er at jeg ikke nøyer meg med litt lykke. Jeg må ha mye hele tida, sier Marie, rollefiguren som spilles av Linn Skåber i stykket «Pieta – en karrierekvinne i fritt fall».

Mannen har fått ny familie, datteren vil ikke forholde seg til henne, hun har fått sparken, og våkner etter en utmattende fyllekule med en fremmed mann i senga. Han er død.

Karrierekvinnen Marie er hovedpersonen i monologen skrevet av Astrid Saalbach, som har premiere på Oslo Nye Centralteatret i kveld. Det var Skåber selv som ville spille akkurat denne teksten.

– Stykket speiler vår vellykkethet i fritt fall, sier Skåber. Vi møter den tidligere vellykkede Marie i et hotellrom, tidlig på morgenen. Hun har stått opp for å gå på do, skjønner ikke hvor hun er eller hvordan hun kom seg dit. Hun skjønner heller ikke hva mannen i senga gjør der, men oppdager etter en stund at han er død.

– Marie ringer ikke 113, men hun bestiller seg en flaske vin og fortsetter festen. Hun snakker og snakker. Hennes mulighet til å få tømt seg er en død mann, sier Skåber.

Før Marie fikk sparken og familien fikk nok av henne var hun kanskje en av de mest vellykkede.

– Hvordan ble hun sånn?

– Drøy alkoholbruk ødelegger for familien og alt rundt. Men så er det også et spørsmål om hvorfor hun drikker, sier Skåber. Stykkets tittel, Pieta, betyr nåde.

– Håpet er at noen skal få barmhjertighet for henne. Det må kanskje være publikum, da.

Virginia Woolf

Sammenligningen mellom «Pieta» og Edvard Albees «Hvem er redd for Virginia Woolf?» er ikke vanskelig å gjøre.

– Jeg spilte Martha i «Virginia Woolf» da jeg gikk på teaterskolen, og jeg tenkte at den rollen ville jeg gjerne gjøre igjen når jeg har vært på flere nachspiel, og det har jeg jo nå, sier Skåber. Hvis klokka er fire-fem om natta i «Virginia Woolf», så er den noen timer senere i «Pieta», mener hun.

– Den spenningen i nachspiel og å være våken når andre sover, er både fin og ekkel. Timen mellom fem og seks kalles gjerne selvmordstimen, timen der Gud ikke er til stede. De som ikke sover da er mer sårbare, og kanskje derfor også mer interessante.

Livsgnist

Med håret til alle kanter og undertøyet halvveis på, er ikke Marie noe glamorøst syn i stykkets første scene, som Oslo Nye Centralteatret har vist for pressen. At Skåber spiller i undertøyet blir et tema i et av intervjuene hun gir etter hun har vist utdraget.

– Det er morsomt at de nevner dette med undertøyet. Jeg hadde i grunnen sluttet å tenke på det nå, sier hun.

I en annen scene ser vi Marie ringe sin datter. Hun er full, men påstår overfor datteren at hun bare er glad. Man drikker da ikke så tidlig om morgenen.

– Jeg tror mennesker som drikker for mye er mennesker med stor livsgnist som kanskje vil ha mer av livet enn andre. Man må ha mer og mer, og til slutt er det ikke nok å gå på Rema 1000. Du må ha en fest hver dag. Sånn har Marie levd. Til slutt mister du alle vennene dine og har ingen å ringe, sier Skåber.

– Alkoholikere er ofte de morsomste menneskene. Det er slitsomt for dem selv også, for det blir nærmest en sorg for andre rundt når de slutter å drikke, legger hun til.

Grenseløshet

Skåber mener stykket speiler et fasadesamfunn med en grenseløshet.

– Vi sier ofte at vi fortjener ting. Jeg tenker på det når jeg hører den reklamen på TV: «Fordi jeg fortjener det». Hvorfor det? Vi fortjener jo egentlig ingenting. Vi lar grensene våre flyte ut, og hvis du lever lenge nok i den modusen vil det på et tidspunkt bli vanskelig, sier Skåber. For Marie er grusomheten det åpne hotellvinduet.

– Hun hører vellykketheten utenfor, og har ikke noe sted å gå. Mannen vil ikke mer, dattera vil ikke mer. Da er det lett å bestille en Chablis og få fem minutter lykke til.

Vi er vant til å se Skåber i humoristiske sammenhenger, på Latter eller som den ekstreme Linn i «Fra hjerte til hjerte». Da hun spilte i dramaet «Scener fra et ekteskap» i fjor fikk hun strålende kritikker.

– Jeg har en opplevelse av at seriøs dramatikk med humor er mer treffsikker. Folk kan le litt og huden åpnes før du setter inn støtet. Noen sier at gråten er fetteren til latteren. Det skal ligge nært hverandre. Jeg elsker når man går ned i den dypeste brønnen og det er en artig frosk der. Da blir brønnen mer grusom og dyp.