Lawrence Glaister (70) har vært gatesanger i 40 år

– Å være gatesanger er litt som å dra ut for å fiske. Jeg vil tro både fiskeren og jeg kjenner på den samme spenningen: Hva vil skje i dag? Får jeg napp? Blir det noen fangst? sier britiske Lawrence Glaister til Dagsavisen, som ble gatesanger for 40 år siden, i 1979. Mange har nok både hørt og sett ham i forbifarten opp igjennom årene.

– Ikke har jeg blitt rik på dette her, og ikke bor jeg i en flott herregård på landet. Men jeg har klart meg greit, og jeg tror nok jeg har lokket fram mange smil fra tilfeldig forbipasserende. Gjort mennesker lykkelige med musikken min, mener Glaister, som i dag er ett av hovednavnene på Oslo kulturnatt, som kaller seg «Norges største endagsfestival». I dag skal det bli kunst og kultur på rundt 200 arenaer.

Les også: Gir nytt norskliv nytt norsk liv til låter av blant andre Spice Girls, Björk og Joni Mitchell

Egen post

For første gang skal gatesangerne få en egen post på programmet. Gatesanger-veteranen Lawrence Glaister er en av dem, en annen er den rumenske saksofonisten Ion Cantaraguin Rasturnel og norske Charlie Storøygard. Hjerteromkoret, som består av tilreisende romfolk, vil spille med musikeren Solfrid Molland. Det vil også bli opptredener av tidligere gatemusikere, som Jeff Wassermann, Lars Beckstrøm fra deLillos og Liz Tove Vespestad fra Somebody’s Darling. Alle disse vil spille på oppriggede scener under Kulturnatt.

Forelsket i Norge

Lawrence Glaister er veldig glad for å bli invitert til festivalen sammen med kollegene. Men det er ikke slik at han ikke har spilt på festivaler før.

– Jeg har spilt på festivaler ute i Europa, i land som Sveits, Frankrike, Tyskland, og blant annet på jazzfestivalen i Molde her i Norge, forteller han til Dagsavisen.

Han har alltid stortrivdes i gatesanger-miljøet, helt fra han for aller første gang stilte seg opp på gata for å spille. Det var en sommerdag i 1979, og det skjedde på Egertorget i Oslo, Norge.

– Jeg er vokst opp i London, og min barndoms musikk var jo Beatles, Stones, Dylan og alle disse sekstitallsgreiene. Sommeren 1979 haiket jeg rundt i Europa. Da jeg kom til Oslo, slapp jeg opp for penger (det er dyrt i Norge, vet du!). Jeg så folk som spilte på gata, jeg kunne noen sanger, så da stilte jeg meg opp med gitaren og prøvde lykken. Det viste seg å være innbringende. Så det ene ledet til andre, og så var jeg plutselig blitt gatemusiker. Det ble yrket mitt, forteller Glaister, som i tillegg forelsket seg i ei norsk jente. Da var det gjort. Da ble det Norge og gatemusikk her i flere tiår.

– De første årene hadde jeg av og til min lille sønn med meg når jeg spilte på gata. I dag er han en voksen mann på 48 år, sier Glaister.

– Han er nå godt etablert og bor fortsatt her i Norge, sier Glaister, som i dag bor i Nederland med sin nye kone. Men båndene til Norge er fortsatt sterke. Han var her sist i august på en spillejobb, og er altså tilbake allerede nå i september, for å spille på Kulturnatt.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Plugger i ørene

Og mens Lawrence Glaister har stått med gitaren sin på Egertorget og spilt sin favorittlåt Leonard Cohens «Ain`t No Cure For Love», så har han sett det norske samfunnet forandre seg.

– Forandringene er bare så store. Du ser det når du står der med gitaren og synger. Da jeg begynte i 1979, trengte jeg bare åpne gitarkassen for å ta fram gitaren, så samlet det seg straks en liten gruppe nysgjerrige tilskuere rundt meg! I dag går folk rundt og stirrer ned i mobilene sine. De har plugger i ørene, og verken hører eller ser oss gatemusikere, sier Glaister, og legger til:

– Butikkene her i Norge spiller musikk på veldig høyt volum. Det virker ikke som om det der er regulert i det hele tatt. Jeg setter alt dette litt på spissen nå, men omtrent slik er det blitt nå, mener Glaister, som også påpeker noe annet:

– Før var Norge kjent som ett av de beste stedene å spille på gata. Men nå går ikke folk med småpenger i lommene sine lenger, spesielt ikke her i Skandinavia. For en reisende musiker uten tilgang til kort eller Vipps, er det ikke mye å tjene på gatemusikk lenger, sier Glaister, som likevel ikke har pensjonert seg fra gata ennå, selv om han har fylt 70 år.

– Jeg er her ennå, og jeg liker fortsatt å spille for tilfeldig forbipasserende! Etter alle disse årene har jeg nå minst 500 sanger på repertoaret, i tillegg til at jeg har skrevet noen egne. Men jeg spiller aldri mine egne låter på gata. Jeg vil at folk skal lytte til teksten, og det er det ingen som har tid til på gata. Der spiller jeg heller populære låter jeg vet folk kjenner igjen med en gang. Som Leonard Cohens klassiker «Aint` No Cure For Love». Jeg er faktisk ennå ikke lei den!