Kultur

Latterlig intern humorpris

KOMMENTAR: En humorpris har fått det norske komikermiljøet til å framstå som en lukket losje, en skulderklappgjeng og gutteklubb som passer på seg og sine. Intern humor kan fort bli for latterlig.

Bilde 1 av 4

Den nye Humorprisen er visst ikke mye å le av. Ifølge nominasjoner og prisvinnere er det stort sett hvite, norske menn som er morsomme her i landet. Det er rart, for jeg har ikke sett noen av dem i NRKs «Svart humor», den friskeste, svetteste, morsomste humorserien på TV siden Erik Solbakken og Hasse Hope slo seg løs på Karl Johan.

Det var dumt at «Svart humor»s Yousef Hadaoui gjorde et stunt på «Dagsnytt Atten» mandag, i debatten om den nye prisens ekskluderende form. Han misbrukte muligheten til å si noe fornuftig om norsk komibransje. De mest synlige i denne bransjen er hvite, norske menn. På TV er det ikke alltid lett å le av dem. De driver med mye fjas og rølp. Det er vanskelig å se at de står for noe. I desember var en flokk av disse rikeste, mest TV-eksponerte komikerne på TVNorge for å drikke juleøl. Å drikke seg brisne på TV, det er gøy det. Juleølkalenderen føyet seg inn i «full mann»-humoren norsk underholdning har basert komedie på siden før Arve Opsahl var full mann på revy. Arve Opsahl var avholds, så han spilte.

Les også: Anmeldelse: Harald Zwarts «Oljefondet» på TVNorge er sløsing med oljepenger

Juleøldrikkinga vant heldigvis ikke noe under Humorprisen. Det hadde nok ikke noe å gjøre med at medarrangør Morten Ramm har laget en annen juleølkalender i mange år, før Ylvisbrødrene og gutta gjorde det på TVNorge. Men denne gjengen er en del av komikereliten her i landet. Humorprisen viser at alle kan kalle seg komikere, men noen komikere er likere enn andre. Under Humorprisen var det fire kvinner blant 31 nominerte. Nominasjonslisten består stort sett av de kjente, best etablerte humormenn i landet. Her er det ikke mange nye ansikter å spore, eller folk med innvandrerbakgrunn. Og det var bare menn som fikk pris.

Les også: «Magnus»: Seriøst morsomt

Humorprisen har klart å framstå som en ren hvit norsk gutteklubb helt på egen hånd. Det er ikke overraskende at Sigrid Bonde Tusvik og Else Kåss Furuseth har reagert. Komiker «Abu» Hussain overdriver ikke når han kaller Humorprisen hvit. Yousef Hadaoui fikk beskjed om at han kunne kjøpe billett om han ville inn på Humorprisen-showet. Dette er ikke sånt som gir inntrykk av at den norske komikerbransjen er opptatt av å være inkluderende. Vi har mange kvinnelige komikere blant våre mest populære og morsomste, som har egne show-suksesser, god tilgang på TV-skjermen og plass i avisene. Noen av dem er med på Crap Comedy Festival som starter på Parkteatret i Oslo torsdag 24. januar. Noen vil si at mange av komikerne som deltar er «the usual suspects». Og de fleste er menn.

Les også: I psykologstolen til Else Kåss Furuseth

Den nye norske humorserien på TV3 har også en hvit norsk mannlig komiker i hovedrollen. I serien «Henrik Uber Alles» mister Henrik Thodesen TV-kontrakten sin, den fete lønna, gratisklærne, statusen og alt som følger med det å være hvit norsk komiker som vanker på Grünerløkka. Det går så dårlig med han at han må begynne å kjøre Uber, sitte på byen og juge til kollegaer i alle sjikt av komibransjen om at han «jobber med et show». Her er en hel gjeng av byens komikere i rollene som seg selv. De fleste er opptatt av neste godt betalte jobb, helst på skjermen, og konkurransen om status og penger er knallhard. Henrik må juge om sitt neste prosjekt for å ikke tape ansikt.

Les også: Når dårlige vitser er dyre

Samtidig får kollega Odd-Magnus Williamson TV-kontrakten Henrik drømmer om, svære greier som kan havne på HBO og Hulu. For Henriks rival er pengene, berømmelsen, kjendisstatusen på byen sikret i lange tider. Her er de store gutta så selvtilfredse og selvopptatt, at man får håpe de overdriver. «Henrik Uber Alles» er forhåpentligvis ikke en dokumentar. Serien kunne kanskje vært satire, om den hadde hatt noe som helst på hjertet.

De siste årene har det kommet mange amerikanske serier om komikeres ørkesløse hverdag. Som om komikere er den viktigste yrkesgruppen som finnes. De er jo ikke det, men det mange av showene og seriene på Netflix og HBO Nordic forteller er at komikere kan være ekstremt selvopptatte. Det meste må handle om dem. Som i «Henrik Uber Alles» er årsaken at de er usikre typer, mennesker som trenger veldig mye selvbekreftelse, ofte har altfor stor selvforakt. Behovet for å bli likt går utenpå behovet for suksess.

Les også: «True Detective 3»: Tung detektiv

Det disse amerikanske seriene gjerne også forteller, er at amerikansk komikermiljø – ledestjerne for mang en komiker – er inkluderende av natur. Det som står i hodet på disse humoristene er komedien, materialet, hvordan kollegaene jobber, den neste gode vitsen, å ha noe å le av. Det handler ikke om du er mann eller kvinne, hudfarge og opprinnelse. Komikermiljøet i seriene, og selv komiker-møter-komiker-serien til Jerry Seinfeld i «Comedians in Cars Getting Coffee», skildrer folk som føler at de er en samlet flokk litt utenfor resten av samfunnet og all galskapen verden har å by på. Det er komikeren møt røkla, enten de heter Seinfeld, Katherine Ryan eller Vir Das.

Å være kvinne i komikermiljø er tema i en av det siste årets mest prisbelønnede serier i USA. I «The Marvelous Mrs. Maisel» prøver en ung kvinne å slå gjennom som standuper i New York på 1960-tallet. Hun må takle en sexistisk samtid, og en diskriminerende, fordomsfull og nedlatende gjeng mannlige komikere som slett ikke er glad for at en kvinne prøver seg på komedie. At hun er råere, kvikkere og morsommere enn dem, gjør ikke gutteklubben noe vennligere innstilt. Som seer blir man skikkelig flau på karenes vegne. Dette foregår for over femti år siden. Kanskje noe å sjekke ut for Humorpris-arrangørene Trond Kvernstrøm og Morten Ramm.

Mer fra Dagsavisen