Hilde Olausson og Eivin Mohn Salthe i « Frukost i det grøne». FOTO: DAG JENSSE/DET NORSKE TEATRET

Latterkuler i bomberegn

Krig er så kjedelig – la oss heller bare feire livet!

4

av Fernando Arrabal

Regi: Catrine Telle

Med: Eivin Nilsen Salthe, jan Grønli, Hilde Olausson, Nina Woxholtt, Øivin Berven, Elisabeth Sand

Scene 3, Det Norske Teatret

Fernando Arrabal er en lite spilt dramatiker i Norge, til tross for at han regnes blant de store modernistene og har en stor skjønnlitterær produksjon bak seg. Dramadebuten Frukost i det grøne fra 1952 er kanskje mer å betrakte som en krigskommentar enn et krigsdrama, for det er veldig, veldig kort. Men det hindrer det ikke i å sitte som en kule.

En ensom soldat (Eivin Nilsen Salthe) sitter og strikker. Rundt ham kvitrer småfugler, iblant faller det bomber. I bakgrunnen spilles et filmlignende skyggeteater som viser hvordan krigen river ifra hverandre alt som er av hverdagslig aktivitet. Men ikke uten absurditeter. For hva gjør den grønne baderingen der? Og det hønelignende vesenet? Disse smått geniale innslagene slår an tonen for hva som så vil komme. For blandingen av det absurde og grusomme er det som særmerker denne morsomme forestillingen.

Soldatens ganske kjedelige krigshverdag brytes behørig opp når mor (Hilde Olausson) og far (Jan Grønli) kommer på besøk, i sommerkjole og stråhatt, med kjølebag og piknikkurven pakket for en herlig frokost på slagmarken. Som seg hør og bør på en krigsfrokost, tar de en krigsfange (Nina Woxholtt) som de ydmyker, og samtidig går praten lett og uanfektet om krigshverdagen – her skorter det ikke på livsglede. At de to soldatene har nesten samme navn (Zapo og Zepo), antyder at det kanskje likegyldig hvem som er på hvilken side i denne krigen. For vi er alle like når det kommer til stykket. Og i krig blir vi kanskje enda likere.

Dette er et stykke som er fullt av tvetydigheter, og som hele tiden balanserer mellom det smertefulle og det hysterisk livsbejaende. Når en publikummer får ta familiebilde med krigsfangen i aller verste Guantánamo-stil, minnes vi på at dette kunne vært oss, samtidig som det faktisk er veldig morsomt. De mange tvetydighetene gjør at stykket reiser mange flere spørsmål enn man umiddelbart får med seg (fordi man ler). Grensen mellom ydmykelse og hyggelig sosial omgang utfordres mer enn en gang. Er soldatens foreldrene gode eller onde, egentlig? Og hvem er verst: Soldater i krig som ikke vil krige, eller sivile som har et pragmatisk forhold til krig? Denne forestillingen gir ingen svar, men ruller opp en rekke problemstillinger som er aktuelle så lenge det er krig i verden. Midt oppi det hele dukker det opp en osteskive i CD-spilleren, og på scenen feires livet inntil den visse død innhenter dem alle.

Catrine Telles iscenesettelse av dette dramaet tar vare på mange kvaliteter samtidig, både i humor og alvor. Allikevel er det noe som ikke føles helt forløst, som om dramaet kretser omkring sin egen akse uten å nå helt ut. Kanskje hadde oppsetningen hatt godt av å gi noen flere svar, ta noen tydeligere standpunkt. Slik ville også noen av flertydighetene gå tapt, men slagkraften i historien ville blitt større.

Jeg håper uansett på flere Arrabal-stykker på norske scener fremover. Hans nyeste drama foregår visstnok på Stortinget i Oslo og har Nobelkomiteens medlemmer i hovedrollene. Og er ikke det nesten det samme som å be om en ny norsk iscenesettelse?