Sofia Haugan filmet faren gjennom fem år med rusmisbruk, og debuterer med dokumentarfilmen «Røverdatter».

Lagde dokumentar om kriminell far

Med kameraet fulgte Sofia Haugan sin kriminelle far i kampen mot rusmisbruket. Nå har filmen «Røverdatter» kinopremiere.

Kultur

 

– Jeg lovet at filmen skulle få en lykkelig slutt. Derfor er den ferdig nå. Hadde det gått galt, ville jeg filmet fortsatt.

Dette forteller filmskaper Sofia Haugan (28). Nå er det kinopremiere på dokumentaren «Røverdatter», om livet med en kriminell far, og kampen for å få ham rusfri.

Filmen er et nærgående portrett av Sofia og faren hennes, som er 54 år når vi møter ham i filmen. Han vil begynne på nytt, etter et liv med narkotika, vold, kriminalitet, en serie dommer og fengselsopphold.

– Dette er mitt blikk på faren min. Hans film med hans blikk ville sett annerledes ut. Det er ting i filmen både han og jeg er ukomfortabel med. Men jeg viser ham ikke når han er lengst nede. Og han har støttet filmen 100 prosent hele veien, understreker Sofia Haugan.

«Litt om min far»

Filmen hadde verdenspremiere tidligere i vinter på på filmfestivalen i Göteborg, Nordens største filmfestival, der den ble tatt ut til konkurranseprogrammet og fikk hederlig omtale. «Røverdatter» er Sofia Haugans første film, og kan vel kalles en naturlig oppfølger til eksamensfilmen «Litt om min far» (2012), som ble vist blant annet på Kortfilmfestivalen og flere andre norske filmfestivaler i 2013.

– Da jeg gikk siste året på filmskolen, ringte faren min meg fra fengselet. Vi snakket om hva jeg skulle lage eksamensfilm om. «Du kan lage film om meg», foreslo han da.

– Han kom ut av fengsel 1. mai, og ble fengslet igjen 6. mai, fristen for å levere filmen var 10. mai. Så vi lagde hele sulamitten på ti dager.

– Men jeg følte meg ikke ferdig med stoffet da eksamensfilmen var levert. Og som ung og naiv tenkte jeg: «Hvis jeg klarte dette på ti dager, hva klarer jeg ikke på et år». Så gikk jeg i gang. Det er fem år siden nå, smiler Sofia Haugan.

Hun vokste opp med moren på Lambertseter, og senere i Trysil. Faren var nektet kontakt med familien. Etter videregående tok Haugan journalistikkfag på Arbeiderbevegelsens Folkehøgskole ved Moelv. Med erfaringer fra radio- og filmarbeid fra LO Media/Radio Riks søkte hun seg til filmskole. Det var i dette tidsrommet, da Haugan var blitt 20, at hun gjenopptok kontakt med faren for første gang på flere år.

– Farmor døde, og jeg hadde tatt førerkort, dermed ble det til at jeg kjørte pappa til begravelsen. Det var som å plukke opp noen du ikke kjenner og kjøre dem til et sted. Litt kleint, men etter det begynte han å ringe meg igjen, forteller Haugan.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Rot og dop

«Røverdatter» er full av kamp og krangel, svart humor og absurde situasjoner. Faren feirer å ha levert ren urinprøve med tyrkershot og Heineken i bilen. Leiligheten som Sofia hjelper han å få, ender opp som et reir av rot, dop og tjuvgods. Når Sofia ringer på og ingen åpner, selv om man hører farens telefon ringe der inne, konstaterer datteren tørt: «Jeg kan jo ikke akkurat ringe politiet og be dem åpne døren».

Med filmen ønsker Sofia Haugan å bryte med tradisjonelle skildringer av rusmisbrukere. De etiske problemstillingene med å vise fram farens rusproblemer kommenterer hun slik:

– I filmer og TV-programmer er narkomane ofte fremstilt som ofre – de har ikke gjort noe galt, de har hatt uflaks, det er noen andres skyld. Sånn er ikke min opplevelse. Rusmisbrukere har tatt sine valg, og det har påvirket folk rundt dem. For pårørende, som har stått midt i dritten og kaoset deres, og opplevd alt det negative som stoffmisbruket medfører – både for oss og for faren min er det urettferdig å fremstille ham bare som et offer. Det som er uetisk, er å ikke vise rusmisbrukere som hele mennesker, konstaterer Sofia Haugan.

– Andre som lager film om rusmisbrukere utelater mye av hensyn til barna og familien. I dette tilfellet er barna og familien meg! Det gjør meg i stand til å konfrontere ham på en måte en annen filmskaper ikke kunne gjort, sier Sofia Haugan.

– Hver gang jeg har fortalt at faren min er i fengsel eller at han er rusmisbruker, får jeg den der «stakkars deg»-reaksjonen. Det er å putte meg også i en offerrolle jeg ikke er komfortabel med. Med denne filmen vil jeg vise at det også er fine ting å ta vare på og mye kjærlighet i forholdet vårt. Den der «valgte rusen framfor barna» får man også ofte høre, men det er ikke sånn i det hele tatt, sier Haugan.

Far og mor

I fjor høst kom Steffan Strandberg med «Natta pappa henta oss», også dette en selvbiografisk dokumentar om å ha en forelder som er rusmisbruker. I Strandbergs tilfelle var det moren som var alkoholiker, og faren som tok hånd om barna. Begge filmene har samme produksjonsselskap, IndieFilm.

– Det er en styrke at det på kort tid har kommet to filmer som skildrer så forskjellige opplevelser av foreldre som sliter med rus. Hans film tar barndommens blikk, jeg tok mitt voksne blikk. Hans mor er død. Min far lever. Dermed er jeg så heldig at jeg kunne konfrontere faren min, og la han dele sin virkelighet med meg.

Les anmeldelse av Strandbergs film her: Personlig og poetisk

Savnet datteren

Sofia Haugans far Kjell Magne, som er navngitt i filmen, bor i dag et annet sted i Norge, der han har etablert seg med samboeren som også er med i filmen. Han har selv filmet en rekke av opptakene som er brukt i filmen, og skal være tilstede under premieren i Göteborg.

– Jeg ønsket at filmen skulle bli laget fordi jeg hadde savnet datteren min i mange år, og ville bli bedre kjent med henne. Det er klart, mye av det som er med i filmen er ikke så lett for meg å se på. Men det var sånn jeg var da filmen ble laget, sier Kjell Magne Haugan til Dagsavisen. Utover dette har han ikke ønsket å gi noen intervjuer i forbindelse med filmen.

– Han hadde så mange dommer på seg da vi begynte filmingen. På de årene vi har laget film har han holdt seg på matta. Så denne filmen har spart samfunnet for så mye av politiressurser, fengsel, advokater, domstoler; Her får man mye igjen for kulturkronene, synes Sofia Haugan.

– Vi har hatt alt å vinne og ingenting å tape, og vi har vunnet gjennom dette prosjektet.

– Så det er en lykkelig slutt. Men dette er ikke en Disney-film. «Lykkelig slutt» er relativt. Den slutter så lykkelig som det går an i den virkelige verden.

Les også: Lene (49) oppdro to sønner i rus