Labaki oversetter sinne, avmakt og sorg

LONDON (Dagsavisen): Med filmen «Kapernaum» har den libanesiske regissøren Nadine Labaki satt søkelyset på en verden og en hverdag fjernt fra den de fleste nordmenn noensinne kommer til å oppleve. Gjennom 12-årige Zain får vi et glimt av en kamp for tilværelsen til fattige og statsløse barn og voksne, uten en offisiell identitet og de rettighetene og mulighetene det fører med seg.

Den syriske flyktningen Zain sitter i fengsel med en 5-årig voldsdom, og velger å saksøke sine egne foreldre for å ha satt ham til verden uten hans samtykke. Gjennom tilbakeblikk får vi oppleve hva han har gått gjennom for å ende opp i nettopp den situasjonen.

Tittelen på filmen, «Kapernaum», kommer fra «capharnaum», et ord som finnes i hebraisk, gresk og arabisk, og som brukes for å omtale kaos og uorden.

– Jeg har alltid brukt ordet mye, forteller Labaki.

– Da jeg som barn skrev stil på skolen brukte jeg det hele tiden, så for meg begynte filmen med tittelen, lenge før jeg i det hele tatt hadde begynt å skrive på den.

Les også: DN sier opp anmelderne sine

Oscar-nominert

Filmen har allerede vunnet flere priser verden over, og er blant de nominerte til både Oscar og Golden Globes for beste fremmedspråklige film. Labaki vokste selv opp i Libanon under den femtenårige borgerkrigen, og har førstehånds erfaring med byens mange historier og skjebner. En helt annen verden enn det stilfulle og minimalistiske møterommet hun sitter i på et femstjerners London-hotell for å snakke om filmen, menneskene og virkeligheten bak kulissene. Og selve filmen var langt fra ferdigskrevet da den ble spilt inn. Faktisk ble mesteparten til mens de filmet.

– Jeg ville unngå at den føltes som en oppdiktet historie eller en fantasi. Derfor var research og det å omgås menneskene den handlet om veldig viktig, forteller Labaki, kjent for filmen «Caramel».

Les også: – Folk jeg kjenner begynte å kalle meg Johnny Loverboy (DA+)

«Behandlet som søppel»

Labaki brukte nærmere fire år på å besøke de mest vanskeligstilte krikene og krokene av Libanon, som fengsler og interneringssentre. De la vekt på å få snakket med så mange barn som mulig, og avsluttet alltid samtalene med det samme spørsmålet: «Er du glad for å være i live?». De aller fleste svarte «nei». De skulle ønske de hadde sluppet å leve, eller at de aldri hadde måttet eksistere i det hele tatt.

– De forsto ikke hva som var meningen med å bli født hvis ingen skulle elske dem, gi dem klemmer eller si gode ord til dem, fortsetter Labaki; – hvis livet skulle gå ut på å bli voldtatt, mishandlet, og torturert. Om de aldri får mat når de er sultne. Disse barna har ingen egenverdi, deres eksistens betyr ingenting. De kaller seg selv insekter og parasitter. De sier «jeg er ingenting, jeg blir behandlet som søppel så da er jeg vel søppel». De fleste vet ikke engang når de ble født. Dersom man spør dem svarer de for eksempel at de ble født en regnværsdag. De vet ikke hva en fødselsdag er.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Kun amatører i rollene

Alle menneskene, historiene og opplevelsene Labaki opplevde på sin mangeårige research-runde i Libanon, kulminerte med «Kapernaum». Hun ville oversette alt sinnet, avmakten og sorgen hun fant rundt seg til noe mer håndgripelig, slik at resten av verden skulle kunne forstå den. Filmformatet, føler hun, gjør den til noe man lettere vil kunne relatere til og reagere på, i motsetning til den konstante strømmen av nyheter som gjør mennesker numne og apatiske. Her får man tid til å bli kjent med menneskene, deres realitet, deres hverdag, og deres smerte.

For å viske ut grensene mellom virkelighet og fiksjon enda mer, brukte Labaki kun amatører i rollene. Ingen av skuespillerne er profesjonelle, alle er mennesker Labaki møtte på gaten i Libanon i forkant av filminnspillingen, eller som hun oppdaget underveis og la til i historien. Zain spilles av den da 12 år gamle Zain Al Rafeea, som selv flyktet fra Syria til Libanon med familien da han var åtte. Han lekte på gaten, sov på gulvet, fikk ingen skolegang, og måtte daglig kjempe for å overleve. Kun én viktig detalj skiller ham og rollefiguren: selv har han kjærlige foreldre som alltid har gjort absolutt alt de kunne for å gi ham et så godt liv som mulig – tross alt.

Zain Alrafih leker på gata i Oslo, langt fra flyktningleiren i Libanon der handlingen i filmen «Kapernaum» utspiller seg. FOTO: JOHNNY VAET NORDSKOG/ARTHAUS

Improvisert

Selv om manus og tematikk i filmen allerede var klar, ble mye av handlingen lagt til underveis. Det meste av replikker ble improvisert, spesielt av Zain som aldri hadde lært å lese. Smerten man ser i øynene hans er hans egen. De lure glimtene av humor og den enorme omsorgen han har for menneskene rundt seg likeså. Og i sterk kontrast til Bankoles familie, har Zains familie fått en helt annen skjebne; de har flyttet til Norge!

I et toetasjes hus med fem soverom og havutsikt har Zain for første gang en ordentlig seng, han får gå på skole og lære seg å lese og skrive, han fisker med faren, og får spise seg mett hver eneste dag.

– Han sendte meg et bilde av seg selv og et reinsdyr i skogen, forteller Labaki ivrig.

– For et halvt år siden lekte han med søppel i gaten i Libanon og nå leker han med reinsdyr i en skog i Norge, det er helt vanvittig! Et helt annet univers. Og han er veldig lykkelig.

Les også: «Bruk faktisk.no som du bruker dopapir: daglig!»

En film som måtte ut

Grensene mellom virkelighet og fiksjon, som var uskarpe i utgangspunktet, ble enda mer visket ut underveis i innspillingen da handlingen i filmen begynte å speile seg i virkeligheten etter at kameraene var skrudd av. Filminnspillingen måtte settes på pause i flere dager da eritreiske Yordanos Shiferaw, som spiller Zains venninne Rahil, ble arrestert for å mangle identitetspapirer – akkurat som hennes rollefigur blir i filmen. Det samme ble de virkelige foreldrene til Rahils sønn, spilt av Boluwatife Treasure Bankole, samtidig som Rahil ble arrestert i filmen. I begge tilfeller fikk Labaki og filmcrewet løslatt skuespillerne og deres familier. Bankole og hennes familie har siden blitt splittet opp og deportert til Kenya og Nigeria, men lever med et håp om en dag å få bli samlet igjen.

Vanskelighetene underveis i filminnspillingen gjorde Labaki enda mer sikker på at hun gjorde det riktige. Dette var en film som måtte ut, verden måtte få vite hva som faktisk foregår med de usynlige menneskene i slummen. Samtidig gjorde det filmen enda mer rå, enda mer troverdig, og enda vondere å se.