5
BALLETT
«La Bayadère»
Koreografi: Natia Makarova etter Marius Petipa
Musikk: Ludwig Minkus, orkestrert av John Lanchbery
Scenografi: Pier Luigi Samaritani
Kostymer: Yolanda Sonnabend
Med: Marta Petkova, Kimin Kim, Whitney Jensen, samt dansere i Nasjonalballetten
Hovedscenen, Den Norske Opera og Ballett
For ballettinteresserte nordmenn er «La Bayadère» en ballett man kanskje først og fremst kjenner i navnet. Den har nemlig aldri tidligere blitt satt opp i sin helhet her i landet. At ballettsjef Ingrid Lorentzen nå har tatt den til Nasjonalballetten og Operaen, og dessuten fått en av ballettens opphavspersoner, Natalia Makarova, til å være med i innstuderingen av danserne, er ikke mindre enn en bragd. Produksjonen som settes opp, er Makaorvas egen, med scenografi av Pier. L. Samaritani og kostymer av Yolanda Sonnabend.
«La Bayadère» er et orientalsk eventyr fullt av både lykkelig og ulykkelig kjærlighet, sjalusi, mord og sinte guder. Handlingen er sentrert rundt den store forelskelsen mellom tempeldanserinnen (bayadèren) Nikiya og krigeren Solor. Forelskelsen forstyrres når Solor også forelsker seg i en annen, rajahens datter Gamzatti, som han også må gifte seg med. Gamzatti og faren dreper Nikyia, som aldri slutter å hjemsøke Solor. Han klarer ikke å gifte seg med Gamzatti, men forenes med Nikiya i døden – noe som jo passer seg i et eventyr.
Les også om bakgrunnen for denne ballettforestillingen: Deres mest krevende oppsetning hittil (+)
En slik historie fortjener en solid dose dramatisk musikk, og Ludwig Minkus’ ballettmusikk er da også mektig og stor, preget av messingblåsere, særlig grovmessing. Det er pauker og brede strykere, men også partier der harpe og tverrfløyte skaper et luftigere og mer uskyldig preg i enkelte scener. Det hele er svært levende fremført av operaorkesteret.
Men det er jo Nasjonalballettens kveld dette her, og ballettens corps de ballet har allerede fått mye ros for ett av numrene, «The Kingdom of Shades», som de fremførte under vårens Mesteraften – Hvite netter. Også denne gangen er dette mesterlig gjennomført, og scenen blir bare bedre når den ses i sin rette sammenheng. Nummeret forestiller hvordan Solor i opiumsrus ser den døde Nikiya foran seg som tjuefire identiske skikkelser. Dette er en scene der alle er én; tjuefire ballerinaer gjør akkurat det samme, trettini arabesker i serie. Et nummer som aldri vil slutte å imponere når det gjøres så godt som danserne i Nasjonalballetten gjør det her.
«La Bayadère» er selvsagt mer enn «The Kingdom of Shades», og premieren bød på flere sterke enkeltprestasjoner, som Gakuro Matsuis Bronseidol (ser riktignok mer ut som gull) i tredje akts åpning. Så lekker, så skarp og presis. Om rent gull kunne danse, ville det sett slik ut. Trioen Nikiya (Marta Petkova), Solor (Kimin Kim) og Gamzetti (Whitney Jensen) utfyller hverandre flott; Nikiya som tander og fin, Solor som myk og følsom og Gamzatti som en utspekulert, men også svært elegant og forførende kvinne. Og selv om den klassiske balletten har ballerinaen i fokus, og dette egentlig burde vært Petkova og Jensens store kveld, er det Kimin Kim som er den store stjernen på premieren. Han imponerer virkelig med sine soloer, som er fulle av hopp og piruetter. Han gjennomfører med en blanding av mykhet og kraftfullhet, letthet og tyngde. En mannlig ballettdanser som har det hele inne, er noe av det flotteste man kan se på en ballettscene, og det får vi se i Kims tolkning av Solor.
Møt Cathrine Winnes i dette portrettet: Da hun satt bakerst i orkesteret, lengtet hun etter å være en del av miljøet der framme (+)
Dette er en ballett med stor underholdningsverdi, ikke bare fordi det er mange imponerende numre, men også fordi her finnes en hel scene med danser som er ment å underholde de nyforlovede Solor og Gamzatti. De underholder også oss i salen. I tillegg er fargene på scenerom og kostymer her blendende i fersken og turkis, lys rosa og fuksia, og dette er for øvrig bare ett eksempel på hvordan scenografi og kostymer er med på gjøre dette orientalske eventyret til en mektig opplevelse. Gjennom hele forestillingen lyser fargene i rom og kostymer mot oss i lilla, vinrødt og blågrønt, og i en av scenene er scenerommet nesten dekket av gull. Karakterer som Høye Brahmin og Rajah har kostymer som sier more is more når det kommer til smykker og stas, og i åpningsscenen hører vi det ringle i kostymene til de dansende bayadèrene.
«La Bayadère» er akkurat en slik forestilling vi trenger i høstmørket. En forestilling som fyller en med farger og overskudd, og som har såpass mye imponerende dans og sjelerøskende dramatikk at man stadig vekk sitter ytterst på kanten av setet for å få med seg alt.