Kultur

«l.i.f.e.g.o.e.s.o.n»: Livet før døden

Et debuterende «superlag» får den nye norske urpremieren «l.i.f.e.g.o.e.s. o.n» til å skinne på Det Norske Teatret.

Dagsavisen anmelder

5

TEATER

«l.i.f.e.g.o.e.s.o.n»

Av Rolf Kristian Larsen

Regi: Frank Kjosås

Musikk: Sandra Kolstad

Med: Heidi Gjermundsen Broch, Ingeborg S. Raustøl, Peiman Azizpour, Frode Winther, Joachim Rafaelsen

Det Norske Teatret, Scene 3

Det er befriende å oppleve at det mest dødsalvorlige et menneske kan oppleve lar seg diagnostisere som en sår komedie uten de store faktene, og nettopp av den grunn viser «l.i.f.e.g.o.e.s.o.n» både brodd og vidd. Denne urpremieren på Det Norske Teatret er et i fasong beskjedent stykke, handlingen knapt mer enn en dag i livet for rollefigurene, knapt mer enn en time for tilskueren.

Likevel går man derfra med vissheten om at Rolf Kristian Larsens dramadebut på en stor scene rommer mer livsanskuelse og større kontraster mellom liv og tanke, enn det meste man opplever på en teaterscene. Det er lattervekkende lett og uanfektet i det ene øyeblikket, og så usigelig trist i det neste, og vice versa. Larsens tekst viser hvor kort vei det er mellom tårene og latteren.

Les også: Robyn er her igjen – fra fortvilelse til forelskelse (DA+)

Brille blir hovedpersonen kalt, og det i så stor grad at hun har blitt hetende det. Hun har levd livet uten å leve det, og etter hvert skal vi får vite hvorfor, når hun sveiver på spilledåsen og gamle minner fra over tjue år tilbake presser seg på, fra den gangen før datteren til henne og mannen ble født. «Blei det ein gut?», spør mannen. «Er ho fin?», spør han og får nei på begge spørsmålene. I 20 år har hun levd alene etter at han døde, men stadig vekk kommer han til henne, eller er det hun som tviholder i han?

Brille er den perfekte byråkrat, punktlig og pliktoppfyllende, men en dag går hun fra jobben tidligere enn hun pleier. Alle snakker om det, men det ingen av dem vet, men som hun får visshet om, er at hun skal dø. Svulsten i hjernen gir henne noen få måneder igjen å leve, og akkurat det er nok vanskeligst for legen som på ingen måte vet hvordan slike beskjeder skal overleveres.

Mens skuespiller Frank Kjosås for første gang har inntatt registolen, har Rolf Kristian Larsen – Jarle Klepp i «Mannen som elsket Yngve» og Eivind i «Heimebane» – for første gang levert fra seg et drama. De er likevel på trygg grunn, og Heidi Gjermundsen Broch i hovedrollen som Brille sørger for at alle de dulgte, piplende, obskøne, frekke, forelskede og desperate følelsene som melder seg i kjølvannet av dødsdommen spilles ut på aller beste vis. Hennes samtaler med den avdøde mannen, nydelig spilt av Frode Winther, rommer et helt liv mellom linjene. Ingeborg Raustøl spiller i likhet med alle unntatt Broch flere roller, og er særlig god som datteren – grundig lei av morens kokongtilværelse.

Les også: «Cold War»: Kanskje årets vakreste film (DA+)

Joachim Rafaelsen skaper komisk dynamikk i stykket som nordlandsfresk bartender som får Brille til å se for seg bruken av Trolltunga på en måte norsk reiselivsnæring neppe har tenkt på. Og Pelman Azizpour som Brilles avtroppende unge og kjekke sjef kaster maskene på riktig sted. Felles for dem alle er at de får rom i teksten og i dramaturgien til å dyrke fram det naturlige og troverdige i møtet med Kjosås diskrete, men sikre regigrep.

Ingen staffasje, om man da ser bort fra den ikke helt usynlige kåpen til Brille, men smågeniale dører og lys og mørke som angir tid, sted, utestengelse og åpenhet. Sandra Kolstads musikk understreker mer enn den overtar, om man da ser bort fra to rene sangnumre (Raustøl og Broch) som uavhengig av kvalitet virker noe tilfeldige til tross for at teksten rommer noen av Brilles eksistensielle tankestrømmer.

«l.i.f.e.g.o.e.s.o.n» er ikke uten svakheter, og deler av dialogen føles litt uferdig, men nettopp ruheten og motstanden dette gir snus til det positive av et ensemble foran og bak «sceneteppet» som åpenbart brenner for teksten, de brå kastene mellom lys og mørke, og de sterke emosjonelle brenningene som skyller inn over Brille fra underbevisstheten. «l.i.f.e.g.o.e.s.o.n» vokser og slipper ikke så lett taket. Kanskje er det den finstemte blandingen av det intelligent morsomme underveis og sjokkeffektene som ligger i reaksjonene til et menneske som skjønner at tida er knapp. Alt mens ambisjonene bak og viljen til å få innhold og aktører til å skinne gjør siste linjen Larsen selv har skrevet i manuset til sannhet: «Applausen bør være triumferande. Musikk bør spelast. Høgt».