– Kvinner må finne sin egen vei uten å bruke menn som speil

Den spanske skuespilleren Rossy de Palma er verdenskjent gjennom filmene til Pedro Almodóvar og gjennom å være et stilikon av de sjeldne. Hun er også sanger og kunstner med tydelige avtrykk fra Madrids motkulturelle bevegelse «Movida Madrileña» i kjølvannet av Francos død, og det er vel så mye aktivisten i henne som er i Oslo som vertskap på Oslo Worlds åpningskonsert «Utopian Lullabies» i Folketeatret.

– Jeg har vært her så ofte nå at jeg nesten føler meg hjemme her, sier hun til Dagsavisen når vi møter henne i hotellobbyen før de første øvingene til konserten tirsdag.

Les også: Varm strengelek med Chango Spasiuk og Per Einar Watle

Feminin kraft

Første gang hun var her var i forbindelse med en retrospektiv av Pedro Almodovars filmer og den norske premieren på «Julieta» i 2017. Der møttes de Palma og Oslo Worlds festivalsjef Alexandra Archetti Stølen, som førte til deltakelsen på festivalen senere samme år og nå igjen i forbindelse med konserten og festivalen som har ordene «Utopi» og «Dystopi» som tematiske stikkord.

– Jeg foreslo en konsert hvor vi skulle forsøke å samle bare kvinner. Utopisk, men også overgitt tilfeldighetene fordi vi ikke helt vet hva konserten blir før alle er på plass. Jeg er sikker på at det blir både vakkert og organisk og med en sterk feminin kraft. Jeg vil synge nattasanger for verden fordi vi ikke er i nærheten av å kunne sove akkurat nå, så opphisset som den er, sier hun.

– Mye av uroen i verden skulle vi tro var et tilbakelagt stadium. Det som skjer i Catalonia er litt annerledes, men ser man på hva som hender i Chile er det grunn til større uro. Vi ønsker ikke at historien med diktatur skal gjenta seg, akkurat som vi ikke ønsker oss en ny Franco i Spania. Men musikk er terapeutisk og er som balsam for en såre sjeler, derfor vil jeg pakke publikum inn i en kokong av kjærlighet for en liten stund, sier hun.

Les også: – Språket har ikke vært borte, det har bare vært fryktelig stille

Artikkelen fortsetter under bildet.

Rossy de Palma på filmsettet. Foto: AP/NTB Scanpix

Menn med skjørt

Med seg på konserten har hun verdensnavn som Natasha Atlas, Silvia Pérez Cruz og Ane Brun.

– Jeg er mer inspirert av kvinner enn menn. Menn har styrt alt helt opp til vår generasjon, og derfor elsker jeg kvinnelige malere, kunstnere, tenkere og sangere som tross dette har greid å gjøre seg respektert og få et stort publikum. Det er mange skatter å finne blant dem, også fordi sensibilitet ikke bare tilhører kvinner, men også menn. Alle har vi en maskulin og en feminin side, og slik verden er akkurat nå tror jeg vi har et stort behov for den feminine siden. Maskulinitet er krig, femininitet i større grad beskyttelse og omsorg. Jeg ser med begeistring på at mennene er i ferd med å komme etter i denne utviklingen, jeg kan formelig lukte at mange menn er mer over i den feminine siden av seg selv enn den uforsonlige maskuline. Og misforstå meg rett, jeg elsker menn, sier Rossy de Palma, som i høy grad har definert sin egen karriere som moteikon og skuespiller fra en spe start som rockabillymusiker.

– Kvinner må finne sin egen vei uten å bruke menn som speil på hvordan det skal gjøres. Men vi må hjelpe hverandre. Jeg tror likestillingen er kommet til et punkt hvor kvinner ikke lenger pålegger mannen skyld eller presser mannsrollen opp i et hjørne. Vi må utvikle oss uavhengig av hvordan menn har styrt i alle generasjoner. Vi kvinner kjenner ikke hverandre og heller ikke våre egne muligheter fordi vi alltid har stått utenfor oss selv, det være seg i samfunnet, innen familien, i forhold til barn og ektemann. Vi har vært på utsiden, mens menn har vært mye mer involvert i helheten, så nå er det på tide at vi kvinner oppdager oss selv og hvor verdifulle vi er, og hvordan vi skal stake ut vår egen kurs. Selvsagt finner vi en rekke kvinner i maktposisjoner i dag, men jeg føler at mange på en måte har mistet kvinneligheten sin på veien dit, at de er blitt menn med skjørt.

– Hvor mye har det forandret seg siden du entret offentligheten?

– Jeg ser ikke på meg selv som et forbilde i så måte, så innbilsk er jeg ikke. Men det å være ærlig med seg selv statsurer eksempler for andre. Jeg vokste opp med den tanken at jeg kunne gjøre hva jeg selv ville og være ærlig med meg selv. Jeg forsøker ikke å skjule meg eller unnskylde meg. Jeg er den jeg er, og jeg tror hvordan du oppfører deg er det som definerer deg utad. Det betyr ikke at jeg ikke har øyeblikk som er tunge og vanskelige, både personlig men også knyttet til det som skjer rundt meg, med større grad av ulikhet mellom fattig og rik og utbytting av uskyldige. Det er det vi legger i uttrykket å leve i en dystopisk tid, sier de Palma.

Les også: Avlyser Oslo-konserter som følge av Chile-opptøyene

Artikkelen forstetter under bildet.

Gjennombruddet: María Barranco, Rossy de Palma og Antonio Banderas i «Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd». Foto: Arkiv

Sjeleapotek

Hun mener kunsten er helt nødvendig som motvekt til traumene i kjølvannet av det som skjer i verden, både i storpolitikken og i det mange opplever som en utrygg hverdag.

– Det er derfor jeg elsker å være en kunstner, fordi det gir mulighet til å være i en annen dimensjon der penger ikke betyr alt og hvor det ikke finnes noen religion og det er ingen grenser. I det minste så føler du frihet så lenge du befinner deg i den boblen, som i høy grad er en utopi. Verden er ikke slik, men det er lindring i at du kan ta det forferdelige rundt deg og bearbeide det kunstnerisk som for eksempel i en vakker sang. I dag er kunsten også mer tilgjengelig. Da jeg bodde i Paris kjøpte jeg musikk i Virgin Megastore på Champs-Élysées. Den er selvfølgelig nedlagt i dag, men jeg pleide å kalle den mitt sjeleapotek, for det er den helbredende egenskapen musikk har, akkurat som poesi eller film. I dag har Instagram og lignende overtatt rollen som sjeleapotek, sier skuespilleren som selv er en aktiv og utadrettet bruker av sosiale medier.

– Kunsten viser vei i traumaet det er å være menneske. Jeg er 55 år gammel, men fortsatt sitter det en liten jente inni meg og har en stemme som jeg lytter til og som forteller meg at utgangspunktet er uskyldig uansett hva jeg har måtte gjennomgå i livet.

– Er den lille jenta stolt over hva du har oppnådd?

– Hun er stolt over at jeg ikke ble en kyniker. Kynisme er som gift, den fratar deg evnen til å la deg begeistre, til kreativitet. Politikk er kynisme. Og hun er nok også stolt over at jeg fortsatt er litt naiv. Nysgjerrighet er fantastisk fordi det skaper oppmerksomhet, som med kjærligheten, men nysgjerrigheten trenger tid for at den skal vokse til oppmerksomhet. Så selv om jeg har gått gjennom mye vanskelig, er jeg fortsatt naiv og nysgjerrig og glad i det naturlige og hvordan jeg ser ut, sier Rossy de Palma, som en hel verden kjenner igjen fra filmer som «Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd», «Bind meg, elsk meg» og «Julieta», som bare er tre eksempler på samarbeidet hennes med Pedro Almodóvar. Han ble betatt av utseendet og den kompromissløse personligheten hennes, og ga henne en rolle i «Begjærets lov» i 1987. Resten er filmhistorie og et evig vennskap.

Les også: Pedro Almodóvar : – Det er smerte og ære i alles liv

Artikkelen fortsetter under bildet.

Rossy de Palma sammen med Pedro Almodovar og Penelope Cruz på premieren av "Brutte omfavnelser". Foto: AP/Lionel Cironneau/NTB Scanpix

Ingen skam

– Det jeg elsker med Pedro er at han ikke dømmer noen eller noe, og det innen en spansk kultur hvor man oppdras til å føle skam over fortida. Det var så befriende da han skapte kvinnelige figurer, og mannlige, i filmer som uansett hvor galt de handlet hevet seg over fordommer og fordømmelse. Det Pedro sier er at vi skal glemme fortida og traumaene, la oss heller tilgi oss selv, fordi gjennom å tilgi oss selv kan vi tilgi andre. Det var uhyre viktig at han lagde de filmene han gjorde da Spania sto ved et veiskille. Kvinnene han framstilte bestemte over eget liv og sine egne hjem, og akkurat slik er jeg. Jeg bestemmer over meg selv og har aldri hatt behovet for å føle skyld over hva jeg gjør. Jeg har lært så mye av å ha Pedro som venn, sier hun, og legger til: – Jeg er født på Mallorca, faren min kom nordfra, jeg er litt keltisk, og ser du på nesa mi så er den baskisk. Jeg føler meg ett med Middelhavet men er også en verdensborger og en reisende. Jeg pleier å si at det eneste jeg føler meg bundet av er kulinariske grenser, ingenting annet. Slik er det med Pedro også. Gjennom å være lokal ble han universell, og det gjør at han ikke bare inspirerer nye generasjoner spanske filmskapere, men mennesker verden over. Vi er ikke så forskjellige som vi kanskje tror.

– Tror du Pedro Almodóvar har laget sin siste film med «Smerte og ære», slik han selv påstår?

– Neineinei, det kan jeg aldri tenke meg. «Smerte og ære» er så vakker, og han er så forelsket i film at han slutter ikke hvis han ikke må.

Les også: – Historien går i loop og vi har ikke evnen til å lære av det

Rossy de Palma er kurator og leder av Oslo Worlds åpningskonsert «Utopian Lullabies» tirsdag 29. oktober på Folketeatret. Blant artistene som opptrer sammen med henne er Hindi Zahra, Natacha Atlas, Silvia Pérez Cruz, Liniker, Ane Brun og Ayo.