Kvinnelig offer for menns vold

- I en verden der kunsten må underholde for å tjene penger, opplevdes Eva Sørhaugs film annerledes og viktig å være med på. Det er betydningsfullt og relevant å fortelle historier om vold mot kvinner, sier Pia Tjelta til Dagsavisen.

I «90 minutter» spiller hun en kvinne som etter et samlivsbrudd opplever at det er vanskelig å bli kvitt eksmannen. Han kommer på besøk, tar seg til rette, og blir selv om hun ber ham å gå. Dermed spiller hun den av rollene som er lettest gjenkjennelig for flest av seerne, i motsetning til Kari Varjord, som spiller ei dame som utsettes for svært hard fysisk og seksuell vold av samboeren sin.

- Alle mennesker kan være grenseoverskridende, om bare det aller verste i oss blir trigget. Min karakter ønsker eksen ut, han blir og blir, hun kjenner på en sterkere og sterkere kvelningsfornemmelse, og blir mer og mer tverr når han aldri gir seg. På ett plan er det vel gjenkjennelig for mange, sier Tjelta.

[ Les Dagsavisens anmeldelse av filmen her. ]

Tragisk slutt

Det er ubehagelig å være vitne til, men ikke skummelt. Ikke før helt i slutten, da det hele ender meget tragisk.

- Oppgaven min har vært å nullstille meg, sånn at jeg ikke spiller ut tragedien i slutten fra starten av, før seeren vet hva som vil skje. Karakteren min er ikke udelt sympatisk, hun heller, selv om eksmannen er en provoserende type. Hun er ikke noe stereotypt offer, sier Tjelta.

Men et offer blir hun like fullt, til slutt. Det blir også de andre to kvinnene i filmen, for vold og død.

- Jeg ser paradokset i at kvinner enten ikke får noe filmrolle i det hele tatt, eller at de får rollen som offer. Men i akkurat denne filmen synes jeg regissør Eva Sørhaug har klart å skape kvinneroller med mange fasetter, selv om de blir offer til slutt, alle tre.

12 år som objekt

Pia Tjelta tenker seg litt om. Kritiske spørsmål om kjønn og subjekt hører normalt ikke med i hyggelige lanseringsintervjuer.

- Men jo. Jeg ser at det er mannens perspektiv vi følger, gange tre. Etter tolv år som filmskuespiller har jeg enda til gode å spille subjektet, den som driver handlingen framover. Klart det er frustrerende og urettferdig! Jeg har også lyst å drive fram prosjekter selv, uten at andre skal bestemme over det jeg skaper. Men kanskje er det akkurat det «90 minutter» diskuterer. Hvor fasthamrede kjønnsrollene faktisk er, sier hun.