– Kvinnekampen splittes igjen

– Jeg tipper vi snart kommer til å se forskjellige kvinnebevegelser igjen. Velferdsfeminismen står mot likerettsfeminismen, nå som før, sier Bodil Chr. Erichsen til Dagsavisen.

Hun er historiker, og forfatteren av tobindsverket «Norske kvinners liv og kamp 1850-2000». Der viser hun fram hvorfor det blir feil å anta at norske kvinner fra alle sosiale og økonomiske lag gjennom historien har stått side om side i kampen for kvinners rettigheter.

– Jeg har vært opptatt av de materielle forholdene. Hvilke kvinner har stilt hvilke krav. Forestillingen om at alle kvinner har felles interesser er en myte. Det er sammenheng mellom livsvilkår og hva man kjemper for. Det er gjennom hele historien et tydelig skille mellom arbeiderbevegelsens kvinner og de borgerlige kvinnene, sier hun.

Les også: – Metoo-arbeidet vil ta lang tid

Syttitalsfeminisme

Grovt skissert, så kjemper de borgerlige kvinnesakskvinnene – blåstrømpene – for deltakelse, myndighet og politiske rettigheter. Arbeiderkvinnene kjemper først og fremst for bedre arbeidsforhold. Motstanden de to fløyene imellom var dyp og inderlig. Først på syttitallet blir fortroppen i feminismen rød(-strømper).

– Etter krigen hadde den økonomisk utjevningen arbeiderbevegelsen kjempet for i stor grad skjedd. Man hadde gått fra sosialhjelpstaten, der hver må ta ansvar for å forsikre seg og sine rettigheter, til velferdsstaten, som bygger på rettigheter for alle, og gratis universelle ytelser. Skillet mellom sosialhjelpstaten og velferdsstaten er viktig. I dag ser vi at vi er på vei tilbake til førstnevnte, for eksempel i pensjonsreformen i 2005. Det bidrar ikke til likestilling, sier Bodil Chr. Erichsen.

Les også: – Prioriterer du bort jobben din, faller du til slutt ut. Da trenger du en partner som er til stede.

Økonomi før metoo

Erichsen skiller mellom velferdsfeminisme og likerettsfeminisme. Velferdsfeminismen plasserer hun på venstresida. Det er en kamp for god regulering av arbeidslivet, og for økonomiske rettigheter. Likerettsfeminismen plasserer hun på borgerlig side. Den jobber særlig med å knuse glasstaket, å sikre kvinner lik tilgang til høye stillinger og styrerom.

– Jeg observerer det, som et tegn i tida, at velferden er blitt viktigere enn likestillingen. For meg er det viktigste å snu den økonomiske politikken. Å kjempe for et regulert arbeidsliv er viktigere enn metoo-kampen mot uønskede klaps på rumpa. Selvsagt kan og bør man kjempe flere kamper på likt. Men det blir et spørsmål om prioritering. Jeg er gammel SF-er. Hadde jeg skjønt på syttitallet hva som var oppnådd og hvor mye man kunne rive ned på tjue år, hadde jeg vært mer opptatt av å forsvare det vi hadde oppnådd heller enn å kjempe for flere ting.

Les også: Historien om da Stortinget gikk på en likestillings-smell

Abort og barselomsorg

På noen områder, som for eksempel abortkampen, er norske kvinner «i mål» i dag. Men retten utfordres stadig. Sist med reservasjonsrettsstriden i 2012.

– Det var gledelig at folk mobiliserte. At man skjønte at et slikt lite skritt var viktig, og at man kunne stoppe tilbakeslaget der.

Andre kamper pågår nå. Som kampen for godt barseltilbud landet over.

– Innsparingene bunner i økonomi, så på en måte er det velferdsfeminisme å kjempe for god barselomsorg. Egentlig er det en kamp for alle, uansett politisk farge. Men de rikeste gidder ikke kjempe den kampen. De kan betale seg ut av problemet. Betaling for far på barselhotell er for eksempel snikinnført allerede. Det er nok et eksempel på glidningen fra velferdsstat mot sosialhjelpstat, sier Erichsen.

Les også: 1 av 4 menn: Jeg gjør mest hjemme. Men det er «ingen» kvinner enige i.

Samlet kvinnehistorie

Bind to av «Norske kvinners liv og kamp 1850-2000» lanseres denne uka. Der går hun grundigere inn i noen av temaene som var vanskelige å behandle utfyllende nok innenfor første binds mer kronologiske gjennomgang av norske kvinners kamp de siste hundre og femti årene. Egne kapitler er viet ekteskap og likestilling, moderskap og familie, abortstrid, prostitusjon, kjønnsdelt arbeidsmarked, fredsbevegelse og idrett.

– Ambisjonen for bøkene var dels å samle mye av det som er skrevet av kvinnehistorie de siste førti årene. For det fins mye, det er bare så fragmentert, skrevet i alle mulige sjangere. Mye kvinnehistorie og -forskning generelt har handlet om hvor undertrykte vi er. Jeg vil ikke påstå at vi er helt i mål, jeg heller, men i verdensmålestokk kommer vi godt ut. Så hvordan kom vi dit? Hvilken politikk har ført oss hit. Bøkene skal være for alle, ikke bare forskermiljøene. Selv om mange av kapitlene i bind to vil ha spesiell interesse for visse fagmiljøer, som idrettsnorge eller fagbevegelsen, sier Bodil Chr. Erichsen.